Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Mens vi venter på Jesu gjenkomst (I)

Mens vi venter på Jesu gjenkomst (I)

Av Per Bergene Holm


Per Bergene Holm har skrevet en kommentar til første og andre Tessalonikerbrev som vil gå over noen nummer framover.

Red.

1Tes 1-3

Det er på sin andre misjonsreise Paulus besøker Tessalonika. På reisen har han med seg Silas (Silvanus) og Timoteus.

I Troas får Paulus et syn om å komme over til Makedonia (Apg 16:9). Han reiser straks til Europa, og virker en tid i Filippi, men blir snart fengslet der (Apg 16:10-40). Etter at Paulus og Silas har sluppet ut av fengselet, drar de til Tessalonika. Majoriteten av befolkningen i byen var grekere, med et innslag av romere og orientalere. Det var en stor jødisk koloni i byen, og de hadde også en egen synagoge.

I Tessalonika oppsøker Paulus, som han pleide, straks jødenes synagoge, hvor han uforstyrret tre sabbatsdager på rad får samtale med dem ut fra Skriftene: «Han la ut for dem og viste at Messias måtte lide og oppstå fra de døde, og sa: Den Jesus som jeg forkynner for dere, han er Messias».

Noen av jødene lot seg overbevise, likeså en stor mengde av de grekere som dyrket Gud – det vil si proselytter og tilhengere av jødenes tro – og ikke få av de fornemste kvinnene (Apg 17:1-5).


Motstand og prøvelser

Men så ser det ut til at det har oppstått strid blant jødene og at mange av dem har mislikt Paulus virksomhet og hindret ham fra å fortsette i synagogen (1Tes 1:6; 2:2).

Etter hvert har motstanden blitt sterkere, og jødene har også satt opp hedninger mot de troende og kommet med politiske anklager overfor myndighetene (Apg 17:5-8; 1Tes 2:14-16). For ikke å gjøre situasjonen vanskeligere for verten deres, Jason, og de nye kristne, bryter Paulus og de andre opp og drar til Berøa (Apg 17:10).

I Berøa er jødene mer velvillige. De tar imot ordet med all godvilje når Paulus og Silas taler med dem i synagogen, og de gransker daglig i Skriftene om det var slik det ble sagt dem (Apg 17:10-11). Mange jøder og grekere kommer til tro (Apg 17:12). Men når jødene i Tessalonika får høre dette, reiser de til Berøa og oppegger folket også der.

Denne nidkjærheten sier oss litt om hvor vanskelig det må ha vært for de kristne i Tessalonika. Det er Paulus jødene er mest forarget på. Så Paulus reiser videre, mens Silas og Timoteus blir igjen i Berøa. Når Paulus kommer til Aten, sender han bud etter sine medarbeidere. Silas og Timoteus har trolig kommet til Aten og fortalt om situasjonen i menighetene i Makedonia. Paulus forsøker trolig å reise tilbake til Tessalonika, fordi han er urolig for de kristne der. Men han ble hindret av satan, skriver han. Om det er sykdom eller forfølgelse eller noe annet han har i tankene vet vi ikke (1Tes 2:17-19). Han sender derfor Timoteus i stedet (1Tes 3:1-3).

Paulus drar selv til Korint, hvor han tar inn hos Akvilas og Priskilla. Han virker i synagogen der når Silas og Timoteus kommer tilbake fra Makedonia (Apg 18:1-5). Paulus blir beroliget av det Timoteus kan fortelle (1Tes 3:6-7). Men det er også ting som ikke er av det gode og som menigheten trenger å veiledes og formanes i. Dette er foranledningen til at Paulus, sammen med sine to medarbeidere, nå skriver til menigheten i Tessalonika (1Tes 1:1). Vi regner med at første Tessalonikerbrev er det første brevet vi har av apostelen Paulus, skrevet i Korint omkring år 50 e.Kr.

Vi skal ikke stanse for alt i disse første kapitlene. En del av det apostelen skriver, har vi jo alt nevnt i innledningen her. Men vi skal ta for oss noen vers i de tre første kapitlene.


Vi vet jo at dere er utvalgt, brødre

1:1-4: Apostelen Paulus skriver at han vet at de kristne i Tessalonika er utvalgt. Hvordan kan han vite det? Har han sett inn i Guds evige råd og fått vite navnene på de utvalgte? Nei. For utvelgelsen skjer ikke automatisk, men virkeliggjøres gjennom forkynnelsen av Guds ord. Og ut fra den inngangen evangeliet fikk i Tessalonika, vet apostelen at ordet ikke ble forkynt forgjeves for dem, men at det har blitt dem til frelse. Ja, at de har blitt grunnfestet i nåden.

Apostelen nevner tre ting her i kapittel 1: Troen, kjærligheten og håpet.


Deres virksomhet i troen

Den sanne tro på Jesus er en virkning av evangeliet, en Åndens overbevisning i hjertet, og som Luther skriver i sin fortale til Romerbrevet: Troen «forandrer oss og føder oss på ny av Gud, dreper den gamle Adam, gjør oss til helt nye mennesker i hjerte, mot, sinn og alle krefter, og bringer med seg Den Hellige Ånd. Å, troen er en levende, travel, virksom og mektig ting. Derfor er det umulig at den ikke uopphørlig skulle virke noe godt. Troen spør heller ikke om man skal gjøre gode gjerninger, men før det spørres har den gjort dem, og den er alltid i virksomhet».

Apostelen Paulus skriver at når evangeliet kom til tessalonikerne, kom det ikke til dem bare i ord, det vil si bare som en ny kunnskap og en lære i deres hoder, men det kom også til dem «i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning». Evangeliet om Jesus som bar deres synd og dom, som ble deres stedfortreder, det inntok deres hjerter. De ble overbevist ved Den Hellige Ånd slik at deres hjerte og sinn ble gjenstand for evangeliets frelsende makt. Det var ekte hjerteglede over å være frelst, over å eie syndenes forlatelse i Jesus – en glede over Ordet.


Deres arbeid i kjærligheten

Uten noe ytre påbud og krav begynte de troende å fortelle om Jesus til sine omgivelser, på tross av motstand og forfølgelse. Misjon og evangelisering er ikke en sak, en utfordring, eller hva det kalles i dag. Der hvor troen er sann, der følges den av kjærlighet til Gud og alle mennesker. En lukkes inn i Jesu egen nød og kjærlighet til de uomvendte, og det blir maktpåliggende å lede mennesker til Jesus. Selv sa apostelen Paulus at Kristi kjærlighet tvang ham, ikke motvillig, men gjennom en indre drivkraft. Kristi kjærlighet hadde fått rom i hans eget hjerte og var blitt en drivkraft i hans liv. Slik var det også blitt med de troende i Tessalonika.

Ut av gleden og overbevisningen over frelsen i Jesus, sprang deres nye liv fram i tjenende kjærlighet overfor alle mennesker, slik at de fulgte i samme spor som Paulus, Silas og Timoteus, som sanne etterfølgere av Jesus.

Den frimodige bekjennelsen av troen på Jesus ble et mektig vitnesbyrd både for de troende og de uomvendte, og et forbilde for de kristne, både i Makedonia og Akaia (området omkring Korint).

Det var ikke bare deres frimodige bekjennelse av troen på Jesus med munnen, som ble et mektig vitnesbyrd om evangeliets kraft. Det var også den virkning evangeliet hadde i deres liv. Livet ble omsnudd, i det de omvendte seg til Gud fra avgudene for å tjene den levende og sanne Gud. Så total var forvandlingen at ingen kunne la være å legge merke til det. Hvordan er det med oss, kan det merkes at vi hører Gud til og lever i troen på ham og i kjærlighet til våre medmennesker?


Deres utholdenhet i håpet til vår Herre Jesus Kristus

De nyomvendte i Tessalonika fikk ingen enkel start. Fra første stund møtte de stor motstand, forfølgelse og trengsel. Og likevel kunne ikke det ta fra dem gleden over frelsen eller hindre deres arbeid for andre menneskers frelse, men frimodig bar de vitnesbyrdet fram. Trengslene virket ikke motløshet, men tvert imot vendte de deres hjerte og sinn mot Jesus og hans gjenkomst fra himmelen. Den trengsel de nå møtte var for intet å regne mot den kommende vrede de var frelst fra.

Når motstand og trengsel møter en kristen, kan han fristes til å gå på akkord, enten i liv eller lære. En kan fristes til å velge minste motstands vei, og kanskje også tenke at Guds rikes sak vil ha større framgang om en søker å tilpasse seg verden litt og gjøre evangeliet og kristendommen mer spiselig, komme med lokkemat. Vi tenker lett at det vil gi evangeliet bedre inngang og være mer virkningsfullt.

Det ser ut til at apostelen Paulus frykter at de troende i Tessalonika skal komme på lignende tanker. Derfor minner han dem om at de da ikke lenger ville etterfølge hans eksempel (2:1-4). Som forkynnere skal vi ikke søke å behage mennesker, ikke tenke på hva andre mener om det vi sier, men vi står for Gud og skal forkynne det som behager ham, hans ord, slik det er gitt oss. Evangeliet mister ikke sin kraft gjennom det, men kraften i evangeliet ligger nettopp i det som det naturlige menneske støter an mot. Tar vi bort det, kan vi nok behage mennesker, men evangeliet mister da også sin kraft. Slik er det også med en kristens liv. Det er nettopp den kristnes annerledeshet som er saltet og kraften i livet (2:5-12).

Apostelen sier ikke dette fordi de troende i Tessalonika har sviktet, for så langt har de nettopp etterfulgt apostelen og de sanne troende. De har også til fulle fått dele trengslene og forfølgelsene. De troende skal ikke miste motet fordi de opplever dette. Tvert imot skal de vite at slik etterfølger de Guds sanne menigheter, både de i Judea, Jesus selv og profetene i den gamle pakt (2:13-16).


Dere er jo vår ære og vår glede

Vi skal stanse for noe apostelen Paulus ofte nevner i sine brev. De troende som er vunnet ved hans tjeneste, er hans ære og glede. Ikke minst gjelder dette med tanke på Jesu gjenkomst og dommens dag: «For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans – om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme»!

Apostelen Paulus opplevde ofte å bli møtt med anklager, at han ikke var noen sann apostel, at hans virksomhet ikke var av Gud, og at hans lære og forkynnelse ikke var rett. I møte med dette forsvarer ikke Paulus seg med å vise til sine store gaver, sin veldige virksomhet eller høye åpenbaringer.

Men han viser til dem som er kommet til tro gjennom hans virksomhet. Sannheten og kraften i hans forkynnelse og lære kan prøves på de troende som er vunnet, ikke først og fremst antallet, men på det liv og den ferd hans åndelige barn har.

Og likevel, det er ikke for sin egen del apostelen gleder seg i første rekke. Paulus er uendelig sterkt knyttet til sine åndelige barn, sterkere enn noen kjødelig far til sine. Han lever med dem i bønn og omtanke. Så knyttet er han til dem, at hans egen glede og håp, står og faller med hvordan det står til med dem. «For nå lever vi, om dere bare står fast i Herren!», sier han. Apostelen lever for det ene, å føre sine åndelige barn frelst og berget fram for Herren en dag. Men også dette at de må vise seg som sanne Guds barn her i verden, til et vitnesbyrd for verden og et bevis på evangeliets sannhet og kraft: «Må Herren gi dere rikdom og overflod av kjærlighet både til hverandre og til alle, likesom vi har til dere, slik at han kan styrke deres hjerter til å være ulastelige i hellighet for vår Guds og Fars ansikt når vår Herre Jesus kommer med alle sine hellige».

Forts. i neste nummer






L&E 45. årgang, nummer 2