Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Guds lovs oppfyllelse

Guds lovs oppfyllelse

Av Axel B. Svensson


«Da han var alene med disiplene, vendte han seg til dem og sa: Salige er de øyne som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger har ønsket å se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det.»

Luk 10:23-24


Hva fikk disiplene se?

Det er helt naturlig at den som leser disse ordene av Herren Jesus spør: Hva er det for noe disiplene så og hørte? Allerede først i denne teksten blir det gjort klart at det var noe utenom det vanlige. Det innskjerpes også ved at det uttrykkes at profeter og konger hadde ønsket å få se det, men ikke hadde fått dette ønsket oppfylt.

Profetene var fromme menn, åndelig utrustet og åndelig begavet i rikt mål. Kongene var mektige og rike, med svært store muligheter til å få sine ønsker oppfylt. Men her taler Frelseren om et ønske ingen av de nevnte kategoriene fikk gleden av å se fullbyrdet. Det handler om noe som ikke kunne nås gjennom menneskelig fromhet og gudhengivenhet eller gjennom menneskelig makt og rikdom.

Vi spør en gang til: Hva så og hørte disiplene? Og vi påpeker at dette «noe» var saliggjørende. Herren Jesus sier: «Salige er de øyne som ser det dere ser»! Når Frelseren priser noe salig, er det aldri spørsmål om noe fiktivt eller relativt.


Forskjell på under og selve Underet!

Disiplene så Herren Jesus gjøre mange under, men det kan ikke være disse han sikter til. Under hadde mange av profetene selv gjort, til og med oppvakt døde. Under hadde mange konger fått se. Under Jesus gjorde, ble sett av tusentalls vantro jøder, slike Frelseren ikke priste salige. Under var heller ikke for disiplene noe viktig. Det forstår vi av da Peter motiverer sin tro på Jesus. Han sier ikke: Du gjør store under, men: Du har det evige livs ord. Det er også lærerikt å gi akt på at det i Apostelgjerningenes refererte prekener knapt nevnes noen under Frelseren gjorde. Man bør i denne sammenheng legge merke til versene like foran vårt tekstord, der det tales om en hemmelighet som er skjult for de vise og forstandige, men åpenbar for de enfoldige. Tydelig taler Herren i vårt tekstord akkurat om denne hemmelighet. Under Herren Jesus gjorde, har så klart stor betydning, men det var slett ikke alle som kom til tro ved disse. I noen tilfeller økte fiendskapet mot Herren nettopp ved under. Det var for eksempel tilfelle ved Lasarus’ oppvekkelse fra de døde (Joh 11:47;12:10).


Disiplene så ham

Med hensyn til tidspunktet for vår tekst, er det klart at Frelseren ikke først og fremst sikter til sin død, sin forsonergjerning. Denne lå inn i framtiden og var ennå ikke skjedd. De forsto ennå ikke hva han mente da han underviste om dette (Luk 18:34). Men siden, da disiplene hadde vært med og sett Kristus lide, dø og oppstå, ble dette hovedsaken og fikk førsteprioritet i deres forkynnelse. Ved det tilfellet teksten vår taler om, hadde de imidlertid, som sagt, ikke sett Jesus på korset. Likevel sier han til dem: «Salige er de øyne som ser det dere ser»!

Så kommer spørsmålet: Hva så og hørte disiplene?

Svaret er i grunnen ganske enkelt. De så Frelseren i hans gjerning og hørte hans ord. Men de så og hørte ikke bare på samme måten som de andre jødene, men hemmelighetsfullt, det som for disiplene besto i at de så i Jesu gjerninger og ord Guds vilje og løftets fullbyrdelse. Dette er det samme som oppfyllelsen av loven og profetene.


Jesus innskjerpet og oppfylte loven

Enhver leser av evangeliene bør legge merke til at Jesu forkynnelse i alt vesentlig handlet om Guds lov og dens absolutte krav til fullkommenhet. Han liksom innskjerpet loven og kravene til hjertet. Men han ikke bare talte. Hos ham sto lære og liv i absolutt harmoni. Han fullbyrdet Guds lov. Han gjorde under for å hjelpe sin neste. Han levde fullkomment uselvisk, helt for andre, i følge Guds uttalte vilje i loven. Han var ikke kommet for å avskaffe loven, men for å oppfylle den. Og det gjorde han. Helt fram til i dag står loven der med alle sine krav og med uforminsket autoritet. Men nå står den der som fullbyrdet av Herren Jesus.

Da loven fremdeles har full gyldighet, kan intet menneske bli salig uten dens oppfyllelse, uten å være fullkomment rettferdig innfor Gud, det vil si, uten i alle deler å ha holdt Guds lov. Det er ikke nok ikke å ha overtrådt og gjort slikt Gud forbyr. Og det er heller ikke nok å ha fått sine overtredelser forlatt. Vil en bli salig, må en ha de gode gjerningene, den fullbyrdelse av Guds vilje loven krever. Dette høres forferdelig i et syndig menneskes ører, men det er sannheten.


Jesu gjerninger er våre

For flere år siden hadde jeg en god venn, nå hjemme hos Herren, en tenkende og dypsindig mann. Han hadde en bror som ble alvorlig og dødelig syk. Denne hadde i mange år vært en troende kristen, men på sitt dødsleie ble han grepet av stor frykt. Han tilkalte sin bror, og under samtalen dem imellom sa den døende at han kjente seg helt uten håp. Broren ble overrasket og spurte om han ikke trodde Herren Jesus hadde sonet alle synder. Svaret var at det trodde han for visst og sant, men nå i livets avslutning så han at det ifølge Guds lov krevdes gode gjerninger, og det kjente han seg ikke å være i besittelse av, gjerninger av en slik kvalitet at de kunne godkjennes av Herren Gud. «Jeg er helt gjenløst», sa han, «men jeg er fortapt, for jeg har ingen gode gjerninger».

Den besøkende broren fant saken bekymringsfull, men etter en stunds gjennomtenkning, spurte han sin døende bror av hvilken beskaffenhet de gjerningene var som Herren Jesus utførte da han vandret her på jord. Den døende svarte at de naturligvis var fullkomne og inneholdt lovens oppfyllelse. Det gikk ikke lenge før ansiktet til den syke lyste opp av et forklarende skinn og han ropte ut: «Jeg har gode gjerninger, for Jesus er min. Hans gjerninger er mine, og de er fullkomne»!


Jesus – både lovoppfyller og forsoner

Når min venn omtalte denne hendelsen for meg, la han til: «Se, sakens realiteter er disse: Frelseren sonte våre synder da han døde for oss, men han levde jo også for oss. Det er hans gjerninger som er grunnen til at Gud nå på rettferdig grunnlag kan tilregne oss rettferdigheten uten gjerninger. Frelseren gjorde oss ikke bare skyldfrie, hvilket vi ble gjennom hans forsoningsdød, men han gjorde oss rike da han etterlot oss sin fred. Denne freden er grunnet på hans hellige liv».

Læren om Kristi gjørende lydighet er like viktig som læren om hans lidende lydighet. Den stedfortredende oppfyllelsen verken kan eller må deles. Både Jesu hellige liv, og hans uskyldige død, trengs for at vi skal reddes unna den evige fordømmelse. Det var egentlig denne hemmeligheten Kristus siktet til da han sa: «Jeg priser deg Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige og åpenbart det for de umyndige» (Luk 10:21). Og da Herren uttalte det som står i vårt tekstord, siktet han uten tvil til at disiplene så ham fullbyrde Guds hellige lov, og dette så de på en annen måte enn jøder flest. Disiplene så nemlig i sin Mester den lovede Messias, Guds Sønn, som oppfylte loven og profetene. Han var alt for dem. Og nå får vi også ha det på samme måten. Jesu gjerninger er våre gjerninger.

Fra tidsskriftet «Nya Väktaren», 1946




L&E 45. årgang, nummer 3