Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Mens vi venter på Jesu gjenkomst (II)

Mens vi venter på Jesu gjenkomst (II)
Av Per Bergene Holm

1Tes 4

Vi nevnte i forrige nummer av bladet hvordan apostelen Paulus formante de troende, de som var hans ære og glede, å vandre som sanne kristne i ord og ferd. Etter sin lange innledning, tar han nå dette opp igjen i sin formaningstale. Så sterkt ligger dette ham på hjertet, og slik er det ikke bare i dette brevet, men i alle brev i Det nye testamente.

Før vi går inn på de konkrete formaninger i dette kapittelet, la oss først stanse for hvorfor formaningene til helliggjørelse har en så fremtredende plass i Det nye testamente, både i Jesu og apostlenes forkynnelse.

Jeg nevnte at apostelen Paulus sa han var viss på de troendes utvelgelse, på grunn av den inngang og frukt Guds ord hadde hatt hos dem. Guds utvelgelse er ikke noe statisk eller automatisk, men det er noe Gud virkeliggjør gjennom sitt Ord og sin Ånd. Gud kaller og drar på mennesket, overbeviser det og skaper tro og tillit til seg, bevarer det og holder det oppe i en sann tro til det evige liv. Slik blir et menneske frelst. Hele denne frelsende og utvelgende gjerning kaller Det nye testamente for helliggjørelse, for eksempel i 1Pet 1:1-2: «Til de utvalgte – utvalgt etter Gud Faders forutviten, i Åndens helliggjørelse, til lydighet og til å bli renset med Jesu Kristi blod». Og i 2Pet 1 taler apostelen Peter om når det nye troens liv i Åndens frukt mer og mer utfolder seg og får vokse, gjør de troende sitt kall og sin utvelgelse fast.

Utvelgelsen er altså ikke noe statisk, men noe den troende befestes i gjennom Guds Ånds helliggjørende gjerning. Vi taler ikke om noe som skal legges til Jesu stedfortredergjerning og vår rettferdighet for Gud, men om det Guds Ånd gjør i våre hjerter for å binde oss fast til Jesus, så fast at vi ikke skal snuble og falle og bli liggende igjen på veien. For det er jo en forferdelige sannhet, at der blir mange liggende igjen.

Derfor formaner apostlene igjen og igjen så sterkt i sine brev, til helliggjørelse og framgang i troen og kjærligheten. Det er ikke for å legge noe til frelsen i Jesus, men for å mane de troende til en stadig sterkere forening med Jesus, og vekke dem opp som er på vei bort fra ham.

Troens liv med Herren er nemlig ikke noe teoretisk, det er et liv som utfolder seg i tro og avhengighet av Gud, i tjeneste for Gud i kjærlighet og takk. Hjertet er blitt rettet på Gud, både som sin kilde og sitt mål. Og der dette livet får vokse og utfolde seg, der bindes den troende mer og mer fast til Gud, med kjærlighetens bånd. Men der hvor det gamle menneske, som fortsatt er fiendsk mot Gud og fortsatt har sin lyst i synden og verden, ikke dødes, men igjen får vokse og utfolde seg, glir den troende bort fra Gud. Det fører ikke bare til et liv i stadige fall og nederlag i kampen mot synden, men det kan også bli årsak til frafall.


Dette er Guds vilje, deres helliggjørelse

Som kristen er du frelst fra synden og verden til å leve med Gud, han som har kjøpt deg ved sin Sønns blod. Nå må du leve med ham i det liv han har kjøpt deg til – et liv i sannhet og rett, kjærlighet og renhet, vandre til behag for ham. Apostelen ber og formaner i Herren Jesus, det vil si for Jesu skyld, på hans vegne. Du som er kjøpt så dyrt ved hans blod, du må ikke forspille frelsen ved igjen å vende deg til synden og verden. Når han blir mer og mer kjær for deg, må du tvert imot stadig komme Jesus mer nær.

Og dette sier apostelen, til tross for at han ikke klandrer de troende i Tessalonika for svikt og synd. Vi ville vel lett tenke at det en slik menighet først og fremst trengte, i den trengsel og forfølgelse de opplevde, var trøst og påminnelse om at de hadde alt i Jesus, at de var frelst og alt var vel. For det var jo sant og virkelig nok. Men alt liv har det ved seg, at enten vokser det, eller dør det. Slik er det også med gudslivet. Den tid kommer aldri da en kristen kan slå seg til ro med sin helliggjørelse og si: Nå er jeg kommet langt nok, nå holder det. Nei, livet vil alltid vende seg mot lyset, alltid strekke seg mot å vokse og utfolde seg enda mer.

Helliggjørelse er ikke en rekke merkverdige gjerninger, en rekke overåndelige nådegaver og opplevelser. Nei, helliggjørelse er noe som utfolder seg i hverdagslivets mange sysler, i det enkle og stille liv i gudsfrykt, i renhet og sannhet, kjærlighet og trofasthet.


Hold dere borte fra hor

I Tessalonika, som i alt hedenskap, var hor den synd som i første rekke preget samfunnet og menneskenes liv. Slik er det jo også hos oss, et vitnesbyrd om hvordan vi igjen er i ferd med å bli et hedensk folk, som Sodoma. Men selv om hor i tanker, ord og gjerninger preger våre omgivelser, media, og gjennomsyrer samfunnet, er det ingen unnskyldning for oss til å ta lett på det. Tvert i mot. Som kristne, slike som er frelst ut av synden og verden for å være helliget Herren, som en ren brud for sin brudgom, skulle vi holde oss borte fra all hor. Hver og en av oss skal vinne oss vår egen ektefelle i hellighet og ære. Innenfor ekteskapets ramme, i samlivet mellom mann og kvinne, der er også seksuallivet en Guds gave, noe rent og hellig. Men utenfor ekteskapets ramme, om det leves ut på forskudd, i løse forbindelser, gjennom utroskap på fysisk vis eller bare i tanke og sinn, er det hor, urenhet og lidenskapelig begjær. Det lidenskapelige og syndige begjæret skal ikke være drivkraften i vårt valg av ektefelle, slik at det mest avgjørende er det verdens mennesker kaller sex appeal, den ytre skjønnhet og tiltrekning. Det avgjørende skal være hjertets skjulte menneske, den uforgjengelige prydelse, en mild og stille ånd, som Peter sier.

Hvordan står det til med vår lydighet mot Guds vilje her, og vår helliggjørelse i forhold til Jesu Kristi påbud, slik at vi holder oss borte fra hor? Hvordan er det med internett, med fjernsyn, filmer og blader? «For dette er Guds vilje, deres helliggjørelse: Hold dere borte fra hor»!


Ingen må bedra eller utnytte sin bror

Det andre eksempelet på synd apostelen nevner, er urett mot de andre, kanskje først og fremst når det gjelder materielle ting. Han nevnte jo havesyken i kapittel 2. Men det kan nok like mye gjelde ære og makt, innflytelse og posisjoner. I vår omgang med andre troende – og selvfølgelig også de uomvendte – skal vi ikke gjøre noen urett eller utnytte noen til egen fordel eller vinning. Apostelen nevner kanskje bare de troende brødre her, nettopp av den grunn at de i sin troskyldighet og tillit lettere lar seg lure enn denne verdens barn, som jo er mer vant til å passe på sin rett og omgås kjeltringer. En kristen som misbruker de andre troendes tillit og benytter seg av dette til å bedra og utnytte en bror, uten at det fattes mistanke til ham, må ikke tenke en dermed slipper unna straffen. En kan nok slippe unna straff av mennesker, men Herren er en hevner over alt slikt, og vi står først og fremst for Gud med våre liv.

Tenk på David og hans omgang med Uria, hvordan han søkte å utnytte hans troskyldighet og tillit til å bedra ham! Men Herren sørget for å hjemsøke David for hans synd og hevne Urias blod.


Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse

Du er ikke kalt til frelse og samfunn med Gud, for lettere å kunne leve i synd og urenhet og tenke at du ved dette skal slippe straff. Det ville jo være det samme som å gjøre Guds nåde om til en røverhule, hvor du kunne fortsette ditt syndeliv, men rømme unna straffen. Nei, du er ikke kalt til å fortsette i urenhet, men til å leve i helliggjørelse, til stadig å renses fra synden og leve Gud mer nær i kjærlighet og troskap. Er ikke det ditt hjertes lyst, er det svik i din ånd, og da er din kristendom falsk.

«Derfor, den som forakter dette, han forakter ikke et menneske, men Gud, som gir sin Hellige Ånd i dere». Det er som om apostelen vil motsi den tanke at det han her sier bare er et menneskes ord, hans egen mening. Slik tenker jo mange når formaninger tas fram i forkynnelse og sjelesorg. En forakter slik tale, og vil ikke la seg formane. Gud er jo nådig. Nei, det er ikke et menneske en forakter når en avviser slik tale, men Gud. Gud ga ikke sin Hellige Ånd i våre hjerter for at vi skulle leve videre i synd og urenhet, men nettopp for at vi skulle leve et nytt liv i renhet og hellighet.


Øvrige formaninger

Om broderkjærligheten trenger ikke apostelen skrive – det sier noe om hvor godt det stod til i menigheten! Men han formaner dem likevel til å bli enda mer rike på broderkjærlighet. Det er alltid noe å strekke seg etter.

Til sist formaner han dem til å sette sin ære i å leve i stillhet, ta vare på sine egne ting og arbeide med egne hender. En kristen skal ikke søke å vekke oppsikt, bli lagt merke til gjennom merkverdige gjerninger og ved å blande seg opp i alt mulig i denne verden, men skal ta vare på sine egne ting, det vil si skjøtte sitt arbeid og sitt kall med troskap, være ærlig og sann i sin omgang med andre og ikke ligge noen til byrde. Kanskje var det noen som i den sterke forventningen om Herrens snarlige gjenkomst ikke lenger brydde seg om sitt jordiske kall, men i stedet ble så åndelige at andre mennesker måtte sørge for deres legemlige liv. Slik ble de til byrde for andre, og i stedet for å virke til vekkelse og omvendelse, ble de til forargelse og anstøt.

En skal ikke i noe gi de uomvendte grunn til anstøt, for at ikke evangeliet og tjenesten skal lastes, skriver apostelen i 2Kor 6:3. Det er noe å tenke på, også for oss. Vi når kanskje de uomvendte bedre gjennom et stille og rolig liv i arbeidsomhet, trofasthet og sannhet, enn gjennom alle mulige slags evangeliseringsaksjoner og appeller.


Jesu gjenkomst og de døde i troen på Jesus

De første kristne ventet Jesu snarlige gjenkomst, og de fleste regnet med å oppleve Jesu komme på himmelens skyer. Og det var ingen overspenthet, for vi ser apostelen Paulus deler denne forventning.

Apostlene har åpenbart både sterkt og ofte talt om Jesu gjenkomst, og om hva det skulle innebære for de troende. Da skulle deres nød og trengsel vendes til herlighet og glede. Da skulle de leve med Herren og for alltid være sammen med ham i herlighet og glede. Men nå har Jesu gjenkomst dradd ut, slik at noen allerede er døde i troen på Jesus. Hva med disse? Skulle de gå glipp av den herlighet og glede de troende ventet, og først samles med de troende igjen ved oppstandelsen på dommens dag?

Vi vet ikke hva slags tanker de kristne gjorde seg om mellomtilstanden, det vil si tiden mellom den legemlige død og oppstandelsen på dommens dag, men det er tydelig de har tenkt at de troende som dør før Jesu gjenkomst går glipp av noe de andre får oppleve. Hvorvidt de har sett for seg tilstanden som en slags pinefull tilværelse, vet jeg ikke.

Men de troende har i alle tilfelle blitt fulle av sorg med tanke på disse. Men, sier apostelen, det er aldeles ikke noen grunn til å sørge. Hedningene har grunn til å sørge, for de har ikke noe håp. For dem er det bare mørke og død ved graven, men slik er det ikke for de troende.

For like visst som Jesu død ikke var noe hinder for hans legemlige oppstandelse og himmelfart her i tiden, like visst er den legemlige død ikke til noe hinder for at de troende skal få del i Jesu gjenkomst.

Det er ikke slik at vi som lever ved Jesu gjenkomst skal komme foran de som er døde i troen på Jesus. «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå». Det er altså tale om en legemlig oppstandelse i tiden, ved Jesu gjenkomst.

Fram til denne oppstandelsens dag, har de troende som er døde i Herren, vært borte fra legemet, men hjemme hos Herren – som i en salig hvile eller søvn. Men nå, ved den siste basun, blir deres døde legemer vekket til live i ny og herliggjort skikkelse, og de oppstår for å møte Herren også legemlig.

«Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren». I og med opprykkelsen blir også de gjenlevende troendes legemer forvandlet og herliggjort (1Kor 15:51-52).

«Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ord». Dette er de kristnes framtidsutsikter – for alltid med Herren. Da er det ingen grunn til sorg ved en troendes grav.

Forts. i neste nummer




L&E 45. årgang, nummer 3