Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Men vi venter på Jesu gjenkomst (IV)

Men vi venter på Jesu gjenkomst (IV)

Av Per Bergene Holm

 

2Tes 1:1-2:3a

Det er trolig bare gått noen få måneder siden Paulus skrev sitt første brev til menigheten i Tessalonika. Apostelen har fått ny underretning om forholdene, og det er særlig én sak som får ham til å skrive snart igjen: deres forventning til Jesu snarlige gjenkomst.

Først begynner han med å takke Gud for menigheten. Troen på Jesus er i stadig vekst. Den vokser rikt og viser seg ikke minst i alle de forfølgelser og trengsler de holder ut. Kjærligheten er også i stadig vekst hos dem.

Apostelen kan derfor rose seg av tessalonikerne. De er et bevis på at det evangelium han forkynner er sant, i og med at det viser sin kraft til å omvende og skape nytt liv hos dem som tar imot det. Det åpenbarer at det ikke bare er menneskeverk, men Guds eget verk ved hans Ånd.

Trengslene og forfølgelsene menigheten opplever er et varsel om Guds rettferdige dom, sier apostelen. De troende som har vandret i Jesu fotspor og levd i tro og kjærlighet, sannhet og rettferdighet, har her i tiden lidd urett og trengsel. Da, ved Guds dom, skal de lønnes. De som med utholdenhet i god gjerning har søkt herlighet og ære og uforgjengelighet, skal Gud gi evig liv (Rom 2:7). De som har måttet lide for Jesu navns skyld, skal da få ro. Men over dem som har vært gjenstridige og gjort ondt, som har ført trengsel over de troende mens de selv har levd i ro og vellevnet, skal det da komme trengsel og dom.

Dette skal skje ved Jesu gjenkomst, når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen med sin makts engler. Da kommer ikke Jesus som første gang, i fornedrelse og svakhet. Nei, da kommer han i herlighet og majestet, som Herren – med flammende ild – og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og er lydige mot vår Herre Jesu evangelium. Skriften taler om lydighet mot evangeliet. Det er den lydighet som innebærer å tro på evangeliet, å innrette seg etter det og leve i det.

Evangeliet er et mektig frelsesbudskap for fortapte syndere. Det lover og gir syndenes forlatelse og evig liv til den som vender seg til Jesus med sine synder, hvor ille en enn er stedt, hva en enn har gjort. Ja, om syndene er blodrøde som purpur, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Slik er Gud i sin nåde, for Jesu sonings skyld. Men den som ikke akter på denne kjærlighet og nåde, som ikke vil vite av sin synd og skyld og omvende seg og søke frelse, men blir i synden, over den er det ingen nåde. Da gjenstår bare en forferdelig dom, i følge hebreerbrevet. De skal bli fortært av sverdet, sier profeten Jesaja. Og apostelen Paulus forkynner: «Den straff de skal lide blir en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet». Forferdelig – en evig og uavvendelig fortapelse, uten opphør, uten slutt.

Du må ikke tenke at det er likegyldig hvordan du lever. Nei, det du sår, skal du også høste. Sår du i kjødet, skal du høste fordervelse av kjødet. I evangeliet er det gitt deg frelse fra synden og kjødet, til et nytt liv med Gud. Men lever du ikke dette du fødes til ved troen på Jesus, fortsetter du i syndelivet og står Gud imot. Da står det ingen frelse tilbake, og du dømmes uten barmhjertighet til evig vrede. Det er Guds alvorlige og hellige ord.

 

Den dag da han kommer for å vise seg herlig i sine hellige og underfull i alle som tror

Når Jesus kommer igjen, skal vi ikke bare få se hans sanne herlighet og makt åpenbart. Men denne herlighet skal også hans troende få del i. Vi skal åpenbares med ham i herlighet. Alle skal forvandles, sier Skriften. Vi skal bli ham like, for vi skal se ham som han er. Hvilken uendelig forskjell: en evig herlighet og salighet! Da skal alle ting bli omsnudd.

Dette skulle få oss til å holde motet oppe om vi her i tiden skulle se ut til å trekke det korteste strået, om vi led urett og ble ringeaktet, løyet på og undertrykt. Hva har vi ikke igjen for å bli i troen på Jesus, «på sannhets sti, alt ondt forbi»? Hvilke løfter har vi ikke!

 

Derfor ber vi også alltid for dere at vår Gud må akte dere verdige for sitt kall

Denne formaningen møtte vi også i det første brevet, og vi finner den i hele Det nye testamente. Er du kalt til å være Guds barn, Jesu bror og arving til himmelen: Vis deg verdig til et slikt kall! Tenk deg en arving til en stor gård, eller en kongesønn som en dag skal bli innsatt i kongeverdighet. Men så lever han som om han overhodet ikke var opptatt av sin arv. Nei, han levde for alt mulig annet, i sus og dus. Du er himmelarving. Er det stort for deg, akter du det for noe? Eller har du din lyst i verden og lever som om du hører denne verden til? Det måtte være at du ikke er verdig dette kallet, at du ikke bryr deg noe om det, fordi det har så liten betydning for deg. Noen tenker at de ved døden skal begynne å elske Gud, få lyst til det gode og bli opptatt av himmelen og livet med Jesus. Men det er ikke slik. Døden gjør ingen forandring. Da vil du elske det du elsker her i tiden og søke det du søkte her. Derfor ber også apostelen om at Gud må:

 

Fylle dere med all lyst til det gode og med kraft til troens gjerning

Ikke slik å forstå at vi fortjener det evige liv gjennom gode gjerninger, men der hvor troen på Jesus er hjertets sak, hvor en gleder seg i frelsen og har sitt liv i himmelen, der vil også livet bære preg av det. Jo mer Jesus inntar et menneskehjerte, jo mer vil det bli fylt med lyst til det gode og kraft til troens gjerning. Legg merke til at det står «troens gjerning». Det er altså ikke tale om noe du skal få til ved strev og møye, men det er noe Gud virker hos det menneske som lever i troen på Jesus.

 

Så at vår Herre Jesu navn må bli æret ved dere, og dere i ham, etter vår Guds og den Herre Jesu Kristi nåde

Når en troende blir helliggjort og lever for himmelen, er det Jesu navn som æres. Det er en virkning av frelsen i Jesus. Da ser menneskene hva Jesu navn formår. De ser kraften i evangeliet til å reise opp fra død, synd og mørke, for å gi liv, rettferdighet og lys.

Den troende selv blir derimot mer og mer avhengig av Jesus. Han dør bort fra seg selv og sitt eget, og finner mer og mer sitt alt i Jesus. Der har han også sin ære. Slik er det Guds nåde arter seg. Da æres ingen i sitt eget, men Kristus æres i sine, og de i ham.

 

Vi ber dere, brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og vår samling hos ham. La dere ikke så snart drive fra vett og sans!

Vi skal merke oss at det første kapitlet bare nevner troens og kjærlighetens vokster. Det sto ingenting om håpet. Og det var ikke uten grunn, for med håpet var ikke alt som det skulle være. Uklarheten omkring Jesu gjenkomst og de troendes forening med ham var stor.

Det er åpenbart noen som har forkynt for menigheten at Herrens dag alt er kommet, og de har dessuten påberopt seg apostelen Paulus til støtte for et slikt syn. Men apostelen avviser at han, verken i noen åpenbaring (ånd) eller i tale (ord) eller i noe brev, har gitt uttrykk for en slik lære. Derfor er det ingen grunn til å la seg bedra. Vi vet ikke så mye mer om denne vranglæren og hva de mente med at Herrens dag alt var nærværende. Men vi forstår at det skapte forvirring hos de troende.

Paulus avviser muligheten av at Jesus allerede skulle være kommet. Først måtte bestemte hendelser inntreffe.

 

For først må frafallet komme

Frafallet står i bestemt form. Det er tale om et bestemt frafall, noe apostelen har talt til dem om mens han var hos dem. Jesus taler også om en veldig forførelse som skal gå forut for hans komme. Frafall har det vel vært til alle tider, men det er tale om et massivt frafall fra troen, en veldig forførelse av både læremessig og moralsk art, og som altså har sitt utspring i den kristne forsamling.

Menneskene – og da er det nok i første rekke tale om dem som omgås Guds ord – skal da ikke tåle den sunne lære. De skal ikke ta imot kjærlighet til sannheten, men vende seg til eventyr og bli offer for villfarelse, og lovløsheten skal ta overhånd. På apostelens tid var dette enda noe framtidig, men i dag er det ikke det! Vi ser det for våre øyne!

Forts. i neste nummer

 



L&E 45. årgang, nummer 5