Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Rosenius og verdensrettferdiggjørelse

Rosenius og verdensrettferdiggjørelse
Av Carl Fr. Wisløff

 

Lærte Rosenius at folk ligger i helvete med tilgitte synder?

 

Rasjonalisme

I starten av 1800-tallet var det åndelige liv i Sverige stort sett preget av to retninger. På den ene siden stod opplysningstidens menn. De rasjonalistiske prester prekte, som i Norge, mest dyd og moral, og manglet evne til å føre mennesker til levende kristentro.

 

Gammel-pietisme

De troende kretser i landet stod mest under innflytelse av gammel-pietistiske forkynnere. Deres kristendom var alvorlig og streng. Den hadde mye å si om hvor nødvendig det var med en grundig og sann omvendelse, og den talte detaljert og inngående om alle ledd i saliggjørelsens orden og om kjennetegnene på en levende tro. Forkynnelsen om frelsen i Kristus lød mer sparsomt. Man var engstelig for å tale om nåden og troen uten straks å føye til strenge ord om betingelsene for en rett mottakelse av nåden, og om de frukter som den nødvendigvis måtte føre med seg i et hellig liv. Og det hellige liv hadde man et nokså lovisk syn på. Omvendelsens kamp, bot og helliggjørelse, det var denne retnings kjenningsord.

 

Evangelisk vekkelse

Omkring år 1800 begynte ny-lesernes vekkelse i Norrland. Det var en sterkt evangelisk retning. (I 1850-årene ble det alminnelig å kalle den ny-evangelismen.) Her var det først og fremst Guds frelsesgjerning i Kristus som ble forkynt. De gamle lesernes omvendelses- og helliggjørelsesforkynnelse reagerte ny-leserne mot, for den syntes de var lovisk, og de gamle oppbyggelses-bøkene som talte mye om saliggjørelsens orden, fant de liten glede i. Desto mer ivrig vendte de seg til Luthers skrifter og til herrnhutiske bøker, ikke minst de herrnhutiske sangbøker, som ble flittig brukt.

Ny-leserne la altså all vekt på forsoningen i Kristus og på nåden i hans navn. En må derfor si at de førte med seg en virkelig fornyelse av evangelisk-luthersk kristendom. Den evangeliske vekkelse kom som en befrielse for mange som sukket under loven.

 

Over-evangelisk

Men noen av ny-leserne stanset ikke her. Sammen med det gode som de fant fram igjen fra de herrnhutiske skrifter, tok de også til seg noe som ikke var godt. Den herrnhutiske presten Anders Carl Rutström (død 1772) kom til stor heder og verdighet. Nå hadde Rutström utvilsomt sine gode sider, han hadde en varm Kristus-forkynnelse. Men han drev det til en over-evangelisk ensidighet. Hos ham – og noen av hans meningsfeller – fant leserne tanker som førte dem til å lære verdens-rettferdiggjørelse.

 

Verdensrettferdiggjørelse

Hva går så denne læren ut på?

Kort og godt: Da Jesus døde for oss, tok han all verdens synd på seg. Derfor ser Gud ikke lenger noen synd i verden. Verden har syndenes forlatelse, for da Jesus betalte vår skyld, tilga Gud alle synder. Det trengs ikke at du og jeg får syndenes forlatelse, for den eier vi allerede. Det trengs bare at vi får åpnet øynene så vi ser dette. Konsekvensen av denne lære ble den uhyggelige påstand at de fortapte «ligger i helvete med tilgitte synder».

 

Forsoning

Bibelen – slik vår barnelærdom forklarer den for oss – lærer jo ellers at det er forskjell på forsoning og rettferdiggjørelse. Forsoning er dette at Jesus som vår stedfortreder sonte våre synder på korset, da han bar Guds vredes dom og stilte Guds rettferdighet tilfreds.

 

Rettferdiggjørelse

er dette at Gud for Kristi skyld tilgir den angrende synder og tilregner ham Kristi fullkomne rettferdighet, og ser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet. Forsoningen skjedde én gang for alle da Jesus døde. Rettferdiggjørelsen skjer hver gang en synder får høre evangeliet og kommer til troen.

Her var det altså de mest radikale av ny-leserne blandet tingene sammen: De gjorde forsoning og rettferdiggjørelse til ett og det samme. Hele verden ble rettferdiggjort da Jesus døde, sa de. Og med glede og jubel stemte de i sangen (av A. Falk) fra Rutströms sangbok:

 

«Werlden i Jesu rättfärdig er worden

              – – –

Gud är forsonad, och wi hafwe nog.»

 

Den groveste synder eier, før han omvender seg og tror, syndenes forlatelse. Det trenges bare at han åpner øynene og ser det. Bort med all tale om omvendelsens kamp!

Det sørgelige faktum er at denne lære mange steder førte til en «kristendom» uten alvorlig kamp mot synden, ja, til sørgelige fall som brakte skam over kristennavnet.

 

Carl Olof Rosenius (1816-1868)

Den ledende mann i den ny-evangeliske vekkelse var Carl Olof  Rosenius. Han var sønn av en norrlansk prest, som selv var levende med i vekkelsen.

Hvordan stilte nå Rosenius seg til verdensrettferdiggjørelses-læren?

Vi kan ha en dobbelt grunn til å reise dette spørsmålet. For det første fordi det både i eldre og nyere tid har vært påstått at Rosenius virkelig lærte verdens-rettferdiggjørelse. Dette har man riktignok mest sagt her i landet, hvor kjennskapet til Rosenius av naturlige grunner er mindre enn i Sverige. Eller man har sagt at denne lære «ligger latent i hans skrifter», som presten Storjohann hevdet. Dette har nok enkelte ment også i Sverige. Men vi spør også fordi Rosenius sine skrifter ennå leses av mange. Det er derfor viktig å være klar over hvor han står i en så betydningsfull sak.

Rosenius var en evangeliets mann framfor noe annet. Med gripende alvor holder han fram hva Kristus har vunnet for oss ved sin død. Han kan liksom ikke finne ord sterke nok for den sannhet at i Kristi død er alt fullbrakt. Uten betingelser oppfordrer han alle til å komme til Jesus. Troen blir hos ham ikke innegjerdet av vilkår av noe slag. Kom som du er!

En kunne derfor kanskje tenke at Rosenius kunne ha lett for å havne i verdens-rettferdiggjørelses-læren.

 

Angep på Rosenius

Han ble da også angrepet av enkelte på dette punkt. I 1844 gikk den kjente presten J. Ternström til angrep på ham. Et av Ternströms klagemål gjaldt Rosenius sitt syn på Guds vrede. Rosenius hadde i sitt blad «Pietisten» gjort bruk av noen linjer fra en

herrnhutisk sang, hvor det heter:

 

              Gud har ej varit vreder,

              På Adams fallna släkt,

              Se Sonen stigit neder,

              I mensklighetens dräkt.

 

Ternström luktet nok her verdens-rettferdiggjørelses-lære. Når det sies at Gud ikke lenger er vred, må vel meningen være at verden eier syndenes forlatelse? Det var også noen av Rosenius sine egne formuleringer Ternström fant foruroligende.

Rosenius svarte på disse beskyldningene. Svaret hans skulle være klart nok. Selv de som ellers syntes det var nokså nødvendig at det kom en forklaring, måtte medgi det. Og den som har prøvd å sette seg inn i Rosenius liv og forkynnelse, han vet at Rosenius virkelig mente det når han avviste verdens-rettferdiggjørelses-læren.

Han møtte nemlig denne lære blant sine nærmeste venner og medarbeidere. Og den stilling han inntok når problemet rykket ham inn på livet i en slik dobbel forstand, er egnet til å kaste klart lys over både måten han reagerte på og over motivene til at han måtte stille seg som han gjorde. Vi vil i neste nummer av bladet kort berøre den viktigste av disse episodene.

Fra tidsskriftet «Fast Grunn», 1949. Utvalg og undertitler ved I.G.

Del 1 av 3

 





L&E 45. årgang, nummer 8