Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Til Moldova med evangeliet

moldovaIntervju av Marcus og Ida Söderberg
ved Ingar Gangås (tekst/foto)

«Livet har bare to utganger: Enten går du på veien til himmelen, eller på veien som leder til helvetet. Vandringen med Jesus begynner allerede her, etter døden fortsetter du bare på den veien du har begynt på mens du levde.»

Det er Marcus Söderberg som sier dette. Han kommer fra Skellefteå i Sverige, og har vokst opp innen Evangelisk Luthersk Samling (ELS), i en liten forsamling i Nord-Sverige på luthersk-roseniansk grunn, som også utgir bladet Pietisten.

 

Guds kall som fødselsveer

– Etter at jeg fikk fred med Gud, har kallet som jeg kjente tidligere til å være med og arbeide i Guds rike, kommet tilbake som fødselsveer, sterkere og tettere etter hvert som jeg lærte Gud og meg selv bedre å kjenne. Spesielt etter at Gud måtte vekke meg hardt opp av syndesøvnen for å kalle meg tilbake til seg, har det vært viktig for meg å fortelle andre om det jeg selv har sett: at livet har bare to utganger.

 

Annerledes enn vi hadde tenkt

Tanken er at Marcus og Ida (f. Nilsson) fra Nybro, med sønnen Carl på et halvt år, skal reise til Moldova som misjonærer til høsten. Begge gikk Bibelskolen på Fossnes 2008-09. Sist høst var Marcus husfar ved bibelskolen, og han reiste også litt i misjonen i Norge. Nå bor de i eget hus i Nybro, mens de forbereder seg på utreise.

Ida har vokst opp i Sydöstra Smålands Lutherska Församling (SSLF) i Nybro, og er glad for at hun fikk vokse opp i et kristent hjem.

– Men det har ikke vært så lett å svare «ja» til dette. Da vi fikk spørsmålet om å reise til Moldova, var min første tanke: «Det var jo ikke det vi hadde tenkt!» Men det er mye som ikke blir slik vi har tenkt her i livet. Da er det godt å nynne på sangen:

Hvor underlig er du i alt hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
Men ett er dog sikkert:
den vei du meg før’,
for meg er den beste å gå.

 

Verdens barn går fortapt

– Da jeg gikk på videregående, tenkte jeg som Asaf (Sal 73), at alt var så greit for verdens barn. Selv syntes jeg alt var tungt og vanskelig for en kristen. Nå ser jeg at de bedrar seg selv. De mangler det viktigste i livet – Jesus. Med alt sitt strev etter å finne lykken og meningen med livet i verden, går de fortapt. I virkeligheten har de bygd huset sitt på sandgrunn. Det er bare klippen – Jesus Kristus – som består. Jo, jeg ser det mer og mer jo eldre jeg blir, hvilken rikdom det var å vokse opp i et kristent hjem.

– Hvordan er det med deg, Marcus, har du alltid levd med Jesus?

 

Manglet fred med Gud

– Jeg kom ofte med familien til kristne møter fra jeg var barn, og jeg levde lenge lykkelig i min barnetro. Men så gled jeg sakte bort. Det var mens jeg gikk på videregående. Det ble mer og mer sjelden med møter og bibellesning, og det åndelige livet døde bort. Uten livets brød, led sjelen sultedøden. Jeg trodde nok at jeg fremdeles var en kristen, når jeg bad om syndenes forlatelse og gikk på møter en gang iblant, leste og bad til Gud, men jeg ville ikke gå til Jesus med all min synd. Det var spesielt en bestemt synd jeg hadde sluttet fred med, selv om jeg forstod at det ikke gikk an å leve i verden og gå på himmelvegen samtidig. Men røsten som sa meg dette, holdt jeg på avstand.

 

Vekket opp av syndesøvnen

– På denne tiden ble min far vekket opp av syndesøvnen, og det ble født en nød hos ham for hvordan det var med oss andre i familien. Han hadde hatt fred med synden, men ikke fred med Gud. Han fortalte meg en gang jeg kom hjem fra militærtjenesten i Stockholm om sitt dobbeltliv, hvordan han hadde sluttet å gå på møter, levd i synd, og nå hadde Jesus kalt han til seg på nytt. Da forsto jeg at jeg hadde det akkurat likedan.

– Jeg minnes en dag i militæret i den tiden. En geværkule hadde slått i bakken rett framfor føttene mine. Jeg kunne like gjerne vært død som levende. Den vei jeg gikk på førte til fortapelsen. Helvetet sto åpent. All min kristendom raknet. Med min munn hadde jeg bekjent, og jeg hadde også fått lide for kristennavnet, men jeg manglet hjertets tro, jeg savnet selve livet.

– Da ble det stort det Jesus har gjort. Det jeg hadde tatt imot som liten, om Jesus Kristus som ble korsfestet for mine synder – og oppvakt fra de døde, til min rettferdighet – det fikk jeg nå bruk for på nytt.

 

Guds vilje viktigst

– Og nå ser dere fram til å reise til Moldova?

Ida og Marcus ser på meg. Så kommer det fra Marcus: – Å vite hva som er Guds vilje, er ikke alltid lett. Vi hadde ei bønnestund sammen, der vi ba om at Herren måtte vise oss sin vei. Ikke lenge etterpå kom Per (Bergene Holm, rektor ved bibelskolen. Red. anm.) og spurte om vi ikke kunne tenke oss å reise til Moldova.

– Oi, det var ikke lett. Det hadde vært mye enklere om det hadde vært til Sverige, i kjent miljø og med et kjent språk. Men Guds veier er ikke våre veier. Etter at vi hadde fått spørsmålet, ble det en ny bønnestund. «Er det dit du vil ha oss, så må din vilje skje! Du, Herre, må åpne eller stenge, slik du ser det er best!» Nå går vi i tro på at det er Herrens vilje at vi skal reise. Planen er å reise dit i påsken for å besøke de lutherske forsamlingene og ordne med en del praktiske ting, før vi kan reise ut til høsten for å studere russisk, sier han.

 

Første møte med Moldova

– Du har allerede vært i Moldova en tur, Marcus, det var vel i september, sammen med din svigerfar, Gunnar Nilsson, og Per Bergene Holm. Hvordan opplevde du det?

– Jeg husker jeg satt og så ut gjennom flyvinduet før vi landet. Skal vi bo her?, tenkte jeg. Det var en merkelig følelse å lande i Moldova. Samtidig som det var litt vemodsfylt, langt borte fra det kjente, føltes det som å ha kommet hjem etter en lang reise, at det var her jeg skulle være. Møtet med Natalia og Vladimir Moser og forsamlingene, var sterkt. De har lenge bedt om misjonærer til den lutherske kirkens arbeid i Moldova.

Etter en liten pause fortsetter Marcus:

– Vær med å be for oss, at Herren får lede oss på sin vei, og at det må bli som Han har tenkt!

 

Jesus leder – et skritt ad gangen

– Vi vil gjerne ha en lyskaster foran oss, sier Ida, en kraftig lyskaster som viser et langt stykke av veien framover, men Jesus sier at hans Ord er som en lykt på min sti (Sal 119:105). Han har lovt å lede oss et skritt av gangen… Det er nok best. Om jeg knapt ser neste skritt, er det han som leder.

– Vi er takknemlige til alle som vil være med og be for oss og for Moldova. Tiden er så kort. Høsten er stor, men arbeiderne er få. Det er ikke bare den gode hyrde som er ute og leter etter det fortapte. Også djevelen går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Derfor trengs det forbønn, avslutter Marcus.

 

Jesus hører bønn

På grunn av usikkerheten i Transnistria, den østlige delen av landet, er det nå klart at Ida og Marcus kommer til å bo i hovedstaden Chisinau som ligger i den vestlige delen av Moldova.

La oss ikke glemme Ida, Marcus og lille Carl når vi ber til Herren! Glem heller ikke Boris Moser som fortsatt sitter fengslet, og den lutherske kirken i Moldova. Be også om at Natalia og Vladimir, sammen med de eldste, må få den styrke og visdom de trenger til å ta de riktige beslutninger for arbeidet.

L&E 46. årgang, nummer 1

Tags: 2010