Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den rettferdige spirer som palmen

Den rettferdige spirer som palmen

Av C. Asschenfeldt-Hansen

 

 

«Den rettferdige spirer som palmen. Som en seder på Libanon vokser han. De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder. Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham.»

Salme 92:13-16

 

Herrens folk sammenlignes med sedrer og palmer som vokser langsomt og uavbrutt. Sedertrærne på Libanon kan nå en uoverskuelig alder. Dette taler om det evige liv.

Bildet av palmetreet taler også om noe annet. I Østerland har de en skikk for å hjelpe palmetreet til å bære mer frukt. De legger nemlig steiner i treets krone for at kraften i treet ikke skal la det vokse høyt. Den skal omsettes i frukt.

Slik må Herren ofte legge byrder på de hellige, for at den hellige frukt kan utvikle seg i ydmykhet og tålmodig tillit.

 

Herrens hus

Disse palmene er plantet i Herrens hus, og de blomstrer i Herrens forgårder. Er du, kjære leser, plantet i Herrens hus? Å være plantet et sted vil si å være festet til stedet på en levende måte. Det er noe annet enn å være satt opp som en stolpe i jorden.

Har du fått dine hjerterøtter festet i nådens jord, i Jesu dype, lange, brede kjærlighet?

Herrens hus er et bilde på de helliges samfunn på jord. Det er Guds forgård, forgården til det Aller helligste, til helligdommen i himmelen. Lykkelig er den som står plantet der! De er frodige og grønne som et tre ved bekken (Sal 1).

 

Djevelens forgård

Hvilken motsetning er ikke dette til livet i verden. Herrens fiender vokser fort, slik som ugresset på marken, men visner fort igjen. De er i djevelens forgård hvor menneskene forberedes for helvete. I den golde, ufruktbare og kalde jordbunnen i verden blir ikke sjelen grønn og frisk. Der visner den, til mennesket til slutt bare kan legges ned og bli kastet bort som tørr brensel i ilden som aldri slokner.

 

Åndens frukt

Men Herrens frelste skal bli frodige og grønne. De suger kraft fra nådens fruktbare jordbunn og ånder inn den himmelske luft gjennom nådemidlene.

Men de hellige skal ikke bare være løvtrær, de skal også være frukttrær. Herren sier jo til sine disipler: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber om i mitt navn» (Joh 15:16).

Åndens frukter er mange (Gal 5:22). Og den hellige frukt kan kjennes på at man frykter å synde mot Gud mer enn noe annet. Det er summen av den.

 

Biskop Krysostemus

Det er fortalt om den hellige biskop Krysostemus i Konstantinopel at keiseren i sitt hoff rådslo om hvordan de skulle straffe ham. For han var frimodig til å forkynne dem sannheten.

En foreslo å ta rikdommen hans fra ham. Men da svarte de andre at han gav alt sitt gods til de fattige. En annen foreslo å halshogge ham, men hans fiender visste nok at da gjorde de ham bare den største tjeneste. For da ville hans inderlige lengsel etter å komme hjem til Herren bli oppfylt.

Men endelig kom en med dette forslaget: «Prøv å få ham til å falle i synd. For det er ingen ting denne mannen frykter mer for enn å komme til å synde». Se, han har vært et fruktre i Herrens hus!

 

Kjennetegn på god frukt

Kjennetegnet på den frukt som er virket av Den Hellige Ånd, er at den vil ære Herren. Den frukt menneskene vil ta æren for selv, er ikke en hellig frukt. Den vakreste frukt Guds folk har, er den de ikke selv vet noe om. Slik står det skrevet i Herrens ord, om dem som står på høyre side av tronen på den store oppgjørsdag (Mat 25). Selv vet de ikke at de har gjort noe godt.

 

Skyte friske skudd

Og Guds folk skal ikke visne. Det står så vakkert: «Ennå i høy alder skyter de friske skudd, de er frodige og grønne, for at de skal forkynne at Herren er rettvis, han, min klippe».

Herren kan gjøre det slik for sine venner at de fortsetter å være friske i ånden til det siste. En gammel Herrens tjener som hadde arbeidet mer en de fleste, sa kort tid før han gikk hjem til Gud: «Herre, nå er jeg trett i din tjeneste, men ikke av din tjeneste».

Friskheten i troslivet kjenner man på at lovprisningen for Herren ikke forstummer. Helt til enden fortsetter det å lyde som hjertets glade vitnesbyrd: «Herren er oppriktig». Han gjorde oss aldri til skamme. Han var en trofast klippe.

 

Ingen urett hos Herren

Djevelen vil ofte få Guds folk til å tro at Gud er urettferdig og ikke holder sine løfter. På den måten vil han løse Guds barns hjerterøtter fra troen på Jesu kjærlighet og få hjertet til å visne i mismot og knurr.

Derfor blir tegnet på Guds barns troskap mot Herren nettopp dette at lovprisningen holder ut til det siste. Slik begynte omvendelseslivet, og det lyder stadig høyere: «Herren er rettvis, han, min klippe. Det er ingen urett i ham». Troen lar seg ikke rokke i dette.

 

Ære være Gud!

Krysostemus viste dette sinn. Han var frisk som et grønt tre til det siste, for hans valgspråk var: «Ære være Gud for alle ting!»

Han fortsatte å bære denne frukt på tross av trengsler og bånd, hån og spott, og fienden tok til slutt livet hans. Tross alt kunne de ikke kvele den vakre Åndens frukt i hans sjel.

Han døde med dette: «Ære være Gud i alle ting!» La det også være vår dype bønn i hjertet!

 

Bli hos oss, kjære Herre Krist,

at jeg kan frukter bære.

Du er min rot, jeg er din kvist,

og kan deg ei unnvære.

Du vintre i Guds urtegård,

fra deg jeg saft og styrke får,

kan uten deg ei trives.

 

Fra «Gullgruben», Antikkforlaget, 1998. Bearbeidelse/undertitler: IG

 


L&E 46. årgang, nummer 1