Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Johs. Brandtzæg - giftermål og nytt kall

Johs. Brandtzæg – giftermål og nytt kall

Av P. S. Eikrem


Mot slutten av 1892 kom Johannes Brandtzæg med en redegjørelse i misjonsbladet «Kineseren». Der forklarte han sin hjemkomst fra Kina og hvorfor han ikke kunne reise ut igjen:

«Den egentlige sammenheng verken kan eller bør jeg oplyse i sådan henvendelse som denne, så gjerne jeg enn skulde legge alt åpent for eder. Kun så meget kan og bør jeg vel si at det som nu hindrer mig, er forpliktelser hvis begynnelse iallfall ligger forut for den tid jeg begynte å få nogen befatning med Kinamisjonen. Kanskje jeg også bør tilføie at hva henne angår som jeg altså mener Gud har gitt meg til å bli min hustru, er hun for sin personlige del fullkommen villig til å dra ut. Hindringen ligger altså på andre punkter.

Og dog vilde den her antydede hindring, hvor viktig den enn kan være, ikke i og for sig vært tilstrekkelig til å avholde mig fra å følge mitt hjertes trang til atter å dra ut og stille mig i brødrenes rekke der ute, dersom ikke også et annet hensyn var kommet til, nemlig hensynet til min dårlige helbred.

Da jeg først bestemte mig til å reise til Kina, var det under stor frykt for at min helbred ikke vilde strekke til for klimaet og arbeidet der. Jeg har i adskillige år lidt under svak helbred. I sin tid måtte jeg av den grunn innstille mine studeringer i hele fire år. Før jeg reiste ut til Kina, gjorde jeg derfor fellesstyret opmerksom på at de løp en risiko ved å anta og sende meg. For det var slett ikke usannsynlig at jeg for helbredens skyld vilde bli nødt til å vende tilbake efter kort tids forløp. De svarte imidlertid at de fikk risikere det. (…)

Nettop fordi jeg mere nu enn før må si til mig selv at mine legemlige krefter er altfor små til at jeg kan bli en nogenlunde arbeidsdyktig misjonær i Kina, at jeg derfor rimeligvis under enhver omstendighet vilde bli en skuffelse for misjonen, selv om jeg reiste ut igjen, – nettop derfor våger jeg ikke, og finner ingen tro og ingen frimodighet til å hitføre alle de lidelser og sjelelige kamper som et brudd med alle hindringer vilde bringe over andre likeså meget som over mig selv. Heller ikke brødrene i fellesstyret våger under de forhenværende omstendigheter å anbefale det».

Kallet sto ved lag

Derfor måtte han bli hjemme. Noen annen løsning var det ikke på spørsmålet. Og så ville han virke for Kinamisjonen og «forkynne evangeliet om friheten i Kristus».

Fellesstyret er glad for at «broderens hjertelag for Kina og Kinamisjonen ikke er slått feil. – Vi har stor grunn til å være takknemlige for at vi fremdeles får beholde ham som broder og medarbeider, at intet samfunnsskillende er kommet imellem».

Både fellesstyret og Brandtzæg holdt tilbake noe som de ikke ville skrive om. Det var altså noe som de på det tidspunktet ikke fant rett og formålstjenlig å offentliggjøre. I dag stiller saken seg derimot annerledes. Nå har Brandtzæg i et langt liv bevist at hans største ønske var å tjene Herren. Derfor vil vennene ha lettere for å forstå hvorfor han handlet slik han gjorde. For å få lys over saken, vil vi gå litt tilbake i tiden.

Årsaken til hjemreisen

Som allerede nevnt, foretok han en reise langs kysten før han reiste til Kina, og ble i en av sørlandsbyene liggende syk. Videre er det fortalt at Thina Schou kom til å pleie ham da. Ved denne anledning ble det klart for dem at de holdt av hverandre.

Det var nok ikke første gang at tankene hadde tatt den retningen. Alt da han som ung student satt i hennes vakre, luksuriøse hjem og den mulighet gikk opp for ham at alt dette kunne bli hans, og den unge tiltalende kvinne også, listet den tanke seg inn i hans sinn: Ja, hva tiltaler deg mest, Thina eller rikdommen? Han måtte ha klarhet over dette, helt igjennom ærlig som han var. Derfor kom det ikke lenger i Oslo.

Her i sørlandsbyen ble det, som sagt, klart at også hun holdt av ham. Men det var ikke nok, så lenge han ennå ikke var sikker på at hans kjærlighet var av det rette slaget. Derfor kom det ikke lenger den gangen heller. De var begge så modne og gudfryktige at de ville vente på klarhet.

Ellers visste de så godt at deres kjærlighet ville komme til å bli satt på en hard prøve. Hun hadde vært gift før. Hos den avdøde manns slekt og hos hennes egen far, ville det møte motstand. Men kjærligheten har aldri latt seg lede av fornuftsgrunner. Den har alltid vært den største makt i verden. Havets vannmasser vil aldri klare å slukke dens ild, og mennesker står like maktesløse overfor den som et barn som vil øse ut et helt verdenshav.

Spørsmålet for disse to var i bunn og grunn om det virkelig var ekte og sann kjærlighet mellom dem.

Fikk klarhet

Så ble Brandtzæg syk i Kina, og under sykdommen kom klarheten han hadde lengtet etter. Han elsket Thina, hun levde i hans tanker. Både når tanken var klar og når han fantaserte, så han henne for seg. Han kunne ikke tenke seg livet uten henne, og nå ble det også klart for ham at Gud ville det.

Men hvordan ville det gå med ham som misjonær i Kina? Dette la han også i Herrens hånd. Det var forresten ikke det vanskeligste for ham, han hadde prøvd Gud, og tilliten til ham var urokkelig. Nå når han visste at Herren ville det, ble det hans sak å ordne det hele, skjønt hjertet ennå hang ved arbeidet i Kina.

Men så en dag ble han plutselig løst. Han som før hadde likt seg så godt der ute, han fant nå alle ting så vanskelige. Han var ikke frisk heller. Det ble til slutt umulig for ham å fortsette slik det var. Etter hvert som dette kom til å stå klart for ham, skjønte han stillingens alvor.

Det Brandtzæg ikke kunne omtale for alle, var altså disse to ting: Forholdet til hans forlovedes familie som gjorde hans personlige nærvær nødvendig, og dette at han følte seg foreløpig løst fra arbeidet i Kina. Det tyngste for ham var at ingen riktig ville forstå ham om han fortalte det hele. Derfor lot han det være.

Å rådføre seg med noen kunne heller ikke nytte. Vennene i Kina ville ønske å ha ham der. Fellesstyret ville gjøre det samme. Han følte at han måtte hjem. Så valgte han å reise på kortest mulig varsel. Hans eneste trøst var at Herren og han forsto hverandre, og så ville nok også vennene lære å forstå ham. Dermed tok han på hjemvei.

Bryllup

Frem på høsten holdt Thina Schou og Johannes Brandtzæg bryllup. Det sto hos hennes far, fogd Heuch i Østfold. Det var ikke mange gjester, vesentlig slekt på begge sider.

På veien til bryllupet skrev han til sin bror Nils at han følte seg usigelig lykkelig. Både Thina og han kunne for Guds ansikt si at de hadde god samvittighet i det som var hendt. Det var Herren som hadde ført dem sammen. Han uttalte også håp om at menneskene ikke skulle tenke for ondt om dem.

Etter bryllupet flyttet de til Fjøsanger ved Bergen. Han følte nå at etter «meget flakken fra det ene til det annet » var det godt å være kommet til ro.

Kinamisjonens utvikling i Norge

På disse tre kvart år Brandtzæg hadde vært i Kina, hadde det i grunnen ikke hendt så mye. Arbeidet kunne lignes med en snøball, som var begynt å rulle, til slutt rullet den videre av sin egen tyngde til tross for hindringer og motstand. De gamle arbeidere hadde arbeidet med glede, og noen nye var blitt antatt. Målet var å vinne nye venner og styrke dem som var. Det nye bladet «Kineseren», og Bibelen, var omtrent all den utrustning de eide. Men i begge var det nok av brennstoff, og de unge var tente selv og de tente andre. I Bibelen hadde de iallfall lært to ting: At de var syndere og måtte omvende seg, og at Kristus var kommet for å frelse syndere. Dette hadde de selv opplevd. I «Kineseren» leste de om de døende millioner, om de tusen som hver time gikk ufrelste inn i evigheten. Dette ble de også grepne av.

«Kineserne» som de nye misjonsvennene ofte populært kaller seg selv og kalles av andre, har fra første dag hatt sterke felles bånd. Felles motstand og felles opplevelser har bundet dem sammen. Misjonsinteresse og frelsesopplevelser har vært deres felles eie, ikke minst i den første tid. De forsøkte å oppmuntre dem som allerede var med, og om mulig å vinne dem som sto vaklende; kunne nye komme til, var hensikten nådd. Alt dette lyktes over all forventning.

Forslag om sammenslåing

Innenfor Det Norske Misjonsselskap var det ikke så få som nå begynte å forstå styrken i den nye interesse og derfor ønsket å lede denne kraft inn i den gamle organisasjonen. De øvde såpass press på hovedstyret – og det viser seg at de var å regne med – at de fikk dette til å henvende seg til fellesstyret i Bergen for å høre om en sammenslutning var mulig.

At fellesstyret fikk noe å tenke på, sier seg selv. Det overrasker derfor ikke at svarskrivelsen innledes med disse ord: «Under alvorlig bønn til Gud, – efter en lengre og alvorlig drøftelse…». Svaret gikk ut på at styret trodde ikke at en hel sammenslutning ville samle, men heller spre de allerede sammensluttede foreninger; videre at de ville sammenkalle til et møte i Bergen, og at de selv ikke ville stille seg i veien for sammenslåing om det ble vedtatt.

Møtet ble holdt 2. og 3. påskedag 1892 og fikk stor tilslutning av ledende menn innen Forbundet. Det ble vedtatt mot fem stemmer ikke å tilrå sammenslutning, og de fem var også enig i det, bare at de ville understreke at de prinsipielt ikke var imot tanken.

Leder for den nye misjonen

Over nyttår 1893 begynte Brandtzæg å reise litt mellom misjonsfolket. Han var jo kjent med dem fra før, og det gikk over all forventning. Han fortalte om Kina og kineserne, kledde seg av og til i kinesiske klær, og om det var noen mistillit når han kom, var den som blåst bort da han reiste. Hans gamle venner var et eneste smil, og nye venner kom til.

I pinsen ble det holdt generalforsamling i Bergen. Forskjellige spørsmål forelå. Det viktigste var det som ikke var nevnt: Om lærer Nils Arnetvedt skulle reise til Kina som leder for arbeidet der i stedet for Brandtzæg. – Arnetvedt var villig til det, og resultatet var at det ble enstemmig vedtatt. Likeså enstemmig ble Brandtzæg valgt inn i fellesstyret og senere til formann.

Alt hadde gått så ganske annerledes enn han hadde tenkt. Men det hadde det gjort med hele hans liv. Det var nok Herren som hadde ledet ham allikevel: Fra hjemmet til teologisk embetseksamen, sykdomsårene, de korte emissær-reisene, arbeidet i Bergens Indremisjon, at han ble tvunget inn i det første foreningsstyret og dermed inn i arbeidet for den nye organisasjonen, og det øvrige som var hendt, – det var Herren som hadde hatt sin hånd med i alt. Hans første ungdomsdrøm ble nok endevendt. Han trodde en tid at hans liv skulle leves mellom hedningeverdenens millioner, nå sist i Kina; men det ble ikke i Kina, men for Kina, og hans kjærlighet til kineserne og til medarbeiderne der ute brente klart og usvekket hele hans liv. På grunn av sin uventede hjemkomst fra misjonsmarken syntes han å skulle bli et splittelsens tegn. Men det sier oss litt om mannen at han i løpet av et par år samlet flokken om Kinaforbundet og ble forbundets ubestridte fører i 37 år, med et navn og en tillit iblant dem som sto urokket til det siste.


Fra boken «Johannes Brandtzæg –

hans liv og virke»,

Det Norsk Lutherske Kinamisjonsforbund,

Oslo, 1934

Utvalg og bearbeidelse: I.G.

Forts. i neste nr.

L&E 46. årgang, nummer 7