Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Johannes Brandtzæg - forbildet

Johannes Brandtzæg – forbildet

Av Ingar Gangås


Høsten 1916 foretok Johannes Brandtzæg en ny reise til Kina. Vanskeligheter på feltet gjorde at han måtte besøke misjonærene. De trengte noen å rådføre seg med. Da kunne ikke Brandtzæg vente lenger – reiselysten overvant ham.


Medmisjonæren

Det var krigstid og reisen gikk med tog over Sibir. Sønnen Anton var da blitt 18 år og var med som «sekretær». Nå var det gått 24 år siden han var ute sist, og store forandringer var skjedd. Men det hadde vært liten fremgang i det kristne arbeidet, og myndighetene kom stadig med antydninger overfor misjonærene om at det var mange såkalte «riskristne» blant de få som var vunnet, slike som var kommet med for en eller annen vinnings skyld. Styresmaktene så nemlig på dette misjonsarbeidet som et fremmedelement de gjerne ville kvitte seg med. Men det de hevdet, var nok ikke helt i pakt med virkeligheten. Så mange fordeler med å være kristen i Kina, var det vel ikke, noe som antallet martyrer helt fra starten av vitner om.

Etter en krig med Japan i 1894, mente den unge keiseren og en del andre fremstående menn i Kina at landet var modent for nye reformer. Men keiserinnen – enken etter den forrige keiseren – var imot og slo reformforsøket ned med hard hånd. Hun gikk så langt at hun ville fjerne alle utlendinger. Til dette fikk hun hjelp av flere hemmelige selskaper som kunne mønstre krigere, såkalte «boksere», med store kniver, spyd og gamle kinesiske våpen. I året 1900 brøt så bokseropprøret ut, som tok livet av 135 voksne misjonærer og 53 barn fra ulike misjonsorganisasjoner. I tillegg ble ti-tusenvis av kinesiske kristne tatt av dage i et av historiens store blodbad. Trengselen førte imidlertid bare til flere kristne. Hele landet åpnet seg for misjonsarbeid. Men så kom revolusjonen i 1911. Keiserdømmet ble avskaffet, og republikken Kina ble proklamert. Bare i en av byene i Nord- Kina ble omkring 10 000 personer nedsablet og drept på en eneste ettermiddag, blant dem noen misjonærer, også lærer Vatne, som ble den første norske martyrmisjonær i Kina. Byer og landsbyer ble herjet og plyndret. Det var i et slikt overfall at misjonær Tønnes Frøyland ble skutt, og ble den andre martyren fra vårt land.

Til dette nye Kina var det Brandtzæg kom. Rundreisen på feltet tok ham et halvt år, og fikk stor betydning for arbeidet ute. Han holdt møter, underviste og gav råd og oppmuntringer. Men besøket kom også til å bety mye for informasjonen blant vennene hjemme i Norge. En grepet misjonsleder var blitt satt i brann av det han hadde sett, og denne ild spredte seg snart til misjonsfolket utover landet.


Rådgiveren

Høsten 1926 var Brandtzæg på en tredje reise til Kina. De røde revolusjonshærene var begynt å bli en trussel for misjonsarbeidet. Kommunismen ble forsøkt innført under navn av nasjonalisme. Agitasjonen skjøt fart. Utlendingene skulle ikke drepes, men livet måtte gjøres uutholdelig for dem. Nasjonale kristne ble innrullert i hæren med løfte om gode betingelser. Slik skulle de lokkes vekk fra misjonsarbeidet. Etter å ha vært i landet i fire måneder, skrev Brandtzæg hjem til Norge: «Nu har vi nok for alvor fått den røde agitasjon. – Ennu har den ikke utfoldet sig i full blomstring, men det er ingen grunn til å anta at det ikke vil gå her som andre steder. En ikke liten flokk av de kristne har gått inn i den ‘røde forening’. De mener vel at en kan være kristen og likevel ‘rød’, men somme har visst sagt farvel til kristendommen. Forholdene blir mer og mer slik, at alt regulært misjonsarbeid blir mer eller mindre umulig. Somme steder helt umulig. – Som du forstår kan vi ikke unngå å overveie situasjonen i lys av dette».

Det ble kalt inn til haste-konferanse. Misjonærer og nasjonale medarbeidere og ledere samlet seg på misjonsstasjonen i Laohokow.

«Liu Dao-seng talte ganske kort. Men det behøvdes heller ikke mange ord: ‘Meg er gitt all makt i himmel og på jord, gå derfor ut i all verden –’, leste han, og det sank som bly i vann. Hadde vi ikke gått der og følt mismotskodden komme og legge seg både over sinn og samvær? Så med ett skjærer misjonsbefalingen gjennom skodden» (P. S. Eikrem).

Dagen etter – på søndag – talte Brandtzæg. Etter møtet kom det telegram fra Hankow om at mange utlendinger var blitt drept, og flere misjonsstasjoner var brent i Nankingområdet. Så fulgte oppfordringen om å komme seg ut fra området i tide. Brandtzæg og misjonærene bestemte seg for å innsette kinesiske forstandere. Alt måtte skje fort. Etter at stemmesedlene var utdelt, falt hele den store forsamlingen på kne. Dette måtte Gud styre. Fire personer – fra hvert av distriktene – ble valgt, nesten enstemmig. Kallsbrevene ble lest opp. Med håndspåleggelse og bønn ble disse fire lagt fram for Høstens Herre. Så ble de og menighetene overlatt til Gud og hans nådes ord (Apg 20:32). Først i totiden på natten var møtet ferdig. Neste dag pakket alle misjonærene sine eiendeler sammen, mens de nasjonale fortsatte forhandlingene. Dagen etter kastet båtene med utlendingene loss. Bare et par stykker ble igjen og kom etter i en pram dagen etter, sammen med mange av kineserne. Brandtzæg skrev fra reisen nedover mot kysten: «Vi brukte 14 dager istedenfor 10– 1. Det kom av motvind og røvere. Båtfolkene ville vente på lag, – vi var ofte et par hundre båter i følge. Røverne er ikke så dristige, når der er mange. Vi så nok røvere, men oss gjorde de ikke noget. – til Hankow kom vi i grevens tid, – dagen før den siste båt gikk til Shanghai».

En ny epoke for misjonsarbeidet i Kina var innledet. Hvordan ville dette gå? Forfølgelse og krig kom til å lutre kristenflokkene. Men det skulle vise seg å bli til stor velsignelse for Guds rikes vekst i Kina. I en rapport til fellesstyret i Norge skrev Brandtzæg om beslutningen som var blitt tatt. Heretter måtte menighetene overlates mer til seg selv. Bare i overkant av 20 misjonærer skulle bli igjen på feltet inntil videre.

Brandtzæg kom hjem til generalforsamlingen i Kristiansand i 1927. Turen hadde tatt 8 måneder. Han var preget av alle påkjenningene og skuffelsene. Han hadde også vært syk, og var heller ingen ungdom lenger, slik han også skrev til en venn: «65 år er ikke det samme som 55!»

Ettertiden har vist at det var riktige beslutninger som ble tatt. Gud forlot ikke flokkene i Kina. Noen forlot ham, men flere ble modnet og nye ble vunnet gjennom den trengsel som lå foran. Det skulle vise seg at misjonen fikk mange år i Kina ennå, og det var først etter andre verdenskrig at den måtte trekke seg ut for godt. Da var Ordet sådd. Seinere kom meldingene om at det hadde vært spiredyktig.


Forfatteren

Hjemme var Johannes Brandtzæg en god administrator og leder, men han likte ikke så godt å sitte på en kontorstol. Han ville heller være ute blant folket. Til tross for alle reisene, rakk han likevel mye når han først var på kontoret. Ett av hans interessefelt var forfattervirksomhet. Han skrev flere bøker, noen av dem ble utgitt sammen med andre, slik som boken «På hjemveien ». Han var også med og gav ut et par andaktsbøker: «Liv i Gud» og «Stille stunder på veien hjem». Det var ikke alltid at han rakk å lese korrektur, og det hendte at andre måtte bearbeide stoffet og utfylle det som var av «hull». Slik ble for eksempel prekensamlingen, «Det er fullbrakt», til. Han hadde hatt et lettere slagtilfelle, som kjentes over hele ansiktet, med noe lammelse i tungen. Dette var en sommer hjemme på Framnes. Hans venn og medarbeider P. S. Eikrem hadde lenge foreslått for ham at han burde gi ut en prekensamling. Han var villig til å være sekretær og behjelpelig med å plukke ut stoffet og hjelpe ham med notatene. Sammen fikk de boken ut.

«Helliggjørelsen» er nok den mest kjente og leste boken han har skrevet. Det er blitt sagt at denne boken er noe av det aller beste som er skrevet på norsk om dette emnet. Den hadde stått som artikler i misjonsbladet «Kineseren ». Tanken var å utarbeide en hel troslære. Et utkast til første kapittel, om Gud, forelå. P. S. Eikrem skriver: «Under arbeidet med denne boken kom han også inn på spørsmålet om evolusjonslæren. Han ble så interessert at han la planer om en bok også om dette emne». Men verken denne eller en hel troslære ble ferdig.

Når Brandtzæg skrev, var det alltid fordi han hadde noe å formidle. Slik det var viktig for ham å knele og ha en stille stund med Herren på kontoret før timene, for å ha noe gi til elevene i klasserommet, var det like maktpåliggende for ham å hjelpe noen med det han skrev. Han var ikke redd for å ta en kamp for sannheten om det var nødvendig. Av natur var han forsiktig og hadde vondt for å skjære igjennom i vanskelige saker, for han tenkte på konsekvensene for Guds rike. Men det betyr ikke at han var uklar i sitt syn. Boken «Helliggjørelsen» fremkalte et motskrift av pastor Barratt, og Brandtzæg var ikke redd for å gå inn i en debatt når han var overbevist om noe ut fra Guds ord.


Musikkelskeren

Johannes Brandtzæg var glad i sang og musikk. «Han var et kunstens menneske, et kulturmenneske. Ingen gledet seg mer enn han i all skjønn kunst, ikke minst i god musikk» (Eikrem). Og han var nøye med at musikken måtte være til Guds ære. For ham var det ikke likegyldig hvilken musikk som ble brukt. Han hevdet sterkt at det ikke fantes nøytral musikk. Her ville han nok ha gått i rette med mange av nåtidens kristenledere og musikklærere.

Fra en tale han holdt i 1926, heter det (gjengitt i musikktidsskriftet «Concordia i 1977):

«Hva er musikk? Jeg vet ikke om noen kan gi et fullt tilfredsstillende svar på det spørsmålet. Jeg kan iallfall ikke. Men jeg kan prøve å gi et svar, som etter mitt syn sier noe vesentlig om musikken. – Musikk er et middel hvormed menneskene kan finne uttrykk for det uutsigelige, det som ikke kan tolkes med ord».

Etter å ha gjort seg noen betraktninger om musikkens virkninger uttaler

han:

«Men vår kraft kan økes ikke bare ved utløsning av krefter som bor i oss selv, men også ved at vår ånd settes i forbindelse med kraftkilder utenom oss. Det kan skje på flere måter, men det ser ut som musikken har en sær skilt evne også i denne retning. Et eller annet sted i sjelslivets undergrunn, i ‘kjelleren’ – om jeg kan bruke det uttrykket – er det skjulte ledningsforbindelser med de verdener og ånder og åndskrefter som er utenom oss, og som på usynlig måte fyller tilværelsen – gode og onde. Så kommer musikken, og så er det som en usynlig hånd dreier på kontaktknappen i sjelens undergrunn så strømmer kraften inn – til gagn eller til skade, til å styrke og gi vekst eller til ruin, alt ettersom de krefter er som ved musikken får en åpen dør inn til vår sjel. Hellig musikk, ren musikk kaller på hellige ånder og krefter. Vanhellig, uren musikk kaller på djevelske og urene ånder. Djevelen er en mester i å skaffe seg inngang gjennom musikk. Om du gikk inn i en av de såkalte ‘natt-kaféer’ i en storby, fikk du nok merke det. Musikken som høres der er skapt til å egge til synd, til urenhet, til djevelskap. Men virkelig god musikk, ren og hellig musikk er en mektig forbundsfelle for evangeliet».


Læreren

At Brandtzæg var en kunnskapsrik og allsidig lærer, er hevet over tvil. Tormod Vågen skriver om ham som lærer: «Høyreist og med faste skritt steg han inn døren. Så gled hans blikk nedover klassen. Den brune vesken ble plassert på den ene siden av kateteret, og ut drog han den store Bibelen sin. Imens stemte han ofte i: ‘Jeg er bleven alene med Jesus’. Den sang vi ofte. Så foldet han sine skjelvende hender, lukket øynene og bad. En merkelig stillhet og konsentrasjon preget bønnen. Vi kjente oss alle løftet når Brandtzæg bad. (…) Andre lærere kunne gi større kunnskaps-mengde, men det vi fikk av Brandtzæg, var gull, renset gjennom en kristen karakter».


Forkynneren og sjelesørgeren

Men kanskje er det rett å si at hans sterkeste side var som forkynner og sjelesørger. Han var en skattet forkynner, som ofte ble spurt om å være med på møter og stevner rundt om i landet – også i Amerika. Der talte han noen ganger på engelsk. Han samlet mye folk. De kom for å høre det han hadde på hjertet. Det var ikke det at han var så livaktig og spirituell på talerstolen, men hans tale var åndsbåret. Han kunne være grundig og noe tung, men han øste fra «kilden», og det var bibelsk fundert. Og han var nøye i sine forberedelser. Han brukte lang tid på det. Derfor hadde han noe å gi. Han kunne tale over sentrale emner, som «Jesus – døren inn til fårestien», «Én ting er nødvendig», «I Guds skole» og om «Vandringen med Jesus». Alltid var det Kristus og forsoningen som var sentrum.

Brandtzæg var en prøvet mann. Gud hadde formet ham. Av den grunn hadde han lettere for å leve seg inn i andres nød, og han hadde mye sjelesørgerisk hjelp å gi til sine tilhørere. Eikrem skriver: «Han forsto seg på sjelslivet, og det var vel få av hans medarbeidere som ikke søkte hjelp hos ham, og han kunne yte hjelp. Det kunne være unggutten som gikk og kjempet med sine tanker om han skulle bli forkynner eller ikke. Eller det var predikanten som var kommet ut på sin første reise og det stoppet opp for ham, og han trodde å ha mistet både sitt kall og sitt gudsliv. Da kunne han trøste, tukte og gi råd som få andre. ‘Kjære unge venn’, kunne han si, ‘du er trett og trenger hvile. Reis hjem og hvil deg en stund og reis så ut igjen! Det er ingenting i veien med ditt gudsliv, det er legemskreftene som svikter’. Eller: ‘Du har gitt mer enn du har tatt imot, derav tomheten du føler’».


Den siste strid

Johannes Brandtzæg døde 17. mars 1931. Han ble gravlagt på Vestre Gravlund i Oslo, der hans mange venner har reist en minnesten på graven hans.

Da skrev Oscar Handeland blant annet dette om ham i «Kineseren»: «Brandtzæg var som vanlig om tirsdagene kommet opp i ni-tiden fra Oslo, hvor han bodde, for å ha timer ved misjonsskolen. På veien kjente han seg mindre bra og overveide om han skulle snu, men lot det være, da han tenkte det ville gå over. Men det gikk ikke over, og da han kom frem måtte han legge seg ned, først på en sofa i den gamle skolebygningen og senere inne hos skolestyrer Osnes. (…) Så fort og varsomt det lot seg gjøre ble han kjørt til Diakonhjemmets sykehus. Ved tre-tiden om ettermiddagen fikk han hjerteslag og sluknet uten dødskamp og uten et ord».

Samme kveld ble budskapet om Brandtzægs død kringkastet over radioen til hele landets befolkning. En trofast hyrde blant kristenfolket var gått bort.

I minnesamværet ble det sagt om ham: «Brandtzæg var ingen ‘bryter’. Han var en ‘bærer’. Han bar saken på sitt hjerte, han bar ansvaret frem for Gud. Han bar over med mangt og mange istedenfor å bryte og sprenge. Dette hadde vel sin største grunn i hans ydmyke sinn».

Brandtzægs navn vil alltid minne oss om å «leve helt med Herren». La hans tillit til Bibelen, og hans syn for nødvendigheten av bønn, tale til oss. Hans trang til å vitne om sin Frelser – både hjemme og ute – bør stå som et eksempel til etterfølgelse. Måtte hans ydmyke sinn og fredelige ferd være til lærdom for oss, slik at vi unngår unødig strid og kjemper for Guds rike – i «Herrens veldige kraft».



L&E 46. årgang, nummer 10