Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Lars Olsen Skrefsrud – fra fengselscelle til misjonsstasjon

Skrefsrud, CalcuttaJa, det lyder jo uvilkårlig noe eiendommelig. Den livshistorie vi her skal høre nærmere om, er da også ganske uvanlig. Lars Olsen Skrefsrud, husmannsgutten fra Fåberg i Gudbrandsdalen, som ble santalfolkets apostel, er blitt kalt eventyrskikkelsen i norsk misjon. Og med stor rett. Hans livshistorie spenner så vidt og rommer så mange dramatiske hendelser, at Hollywood måtte kunne lage førsteklasses film av den.

 

Det var omkring 1860 at denne fattiggutten satt i Botsfengslet i hovedstaden. Han var pur ung, bare 19 år gammel da han havnet der inne. Og straffen lød på ikke mindre enn fire år. Han hadde drukket en del i lag med lettsindige kamerater og hadde vært med på en rekke tyverier. Og nå var han endt innenfor fengselets murer.

 

Anger og tro
Men der inne i fengselscellen opplevde han noe som kom til å revolusjonere hele hans tilværelse. Han møtte evangeliet om Jesus Kristus. Det brakte ham først fortvilelsen nær. Det gikk opp for ham at hans forbrytelser jo først og fremst var synd mot Gud. Et helt år kjempet han i bønn og anger, men alt syntes håpløst. Men så hendte det en natt at sannheten om syndenes forlatelse plutselig ble levende for ham. Han fikk en dyp forvissning om at «det gamle er forganget, og alt er blitt nytt».

 

Sammen med denne kristelige vekkelse gikk også en intellektuell vekkelse. Kunnskapstørsten våknet for alvor. Han kastet seg med iver over den litteratur fengselsbiblioteket hadde å by på. Der fant han blant annet en årgang av bladet «Christelig Samler», og i dette bladet var det at han støtte på livshistorien til den svenske husmannsgutten Peter Fjellstedt, han som ble en av Sveriges betydeligste misjonærer. Det var stoff som tente i det unge sinn. Det sies at Skrefsrud leste denne beretningen mer enn 100 ganger, og at bladene var helt krøllet av hans tårer. Misjonskallet ble levende for alvor.

 

Han begynte straks å forberede seg til en slik gjerning. Fengselsprotokollen fra den tid gir oss et interessant glimt av det. Den forteller at da vakten en natt gikk sin runde, oppdaget han at gassblusset i Skrefsruds celle brente til klokken 12 om natten, lenge etter at alt lys skulle være slokket. Skrefsrud gikk målbevisst inn for å samle kunnskaper i denne tiden, blant annet lærte han seg tysk og engelsk, noe han snart skulle fåbruk for.

 

Avvist ved misjonsskolen
Men hans medfanger ristet likevel på hodet til hans planer om å bli misjonær. Ingen av dem, selv i sine villeste fantasier, kunne tenke seg den mulighet. Det var heller ikke mange andre som kunne. Da Skrefsrud banket på porten til den eneste misjonsskole vi hadde i Norge den gang, ble han, jeg hadde nær sagt, selvfølgelig avvist. Det skulle noe til å anta en ungdom med et slikt rulleblad.

 

Avslaget gikk hardt inn på Skrefsrud. Oppe i Hetlandskirken i Stavanger ligger det en stor stein, og bak denne steinen var det unggutten knelte da vanskelighetene tårnet seg opp for ham. Her var det han ropte ut sin nød og sin fortvilelse, og her var det også at han, tross de stengte dører, fikk avgjørende visshet for sitt kall.

 

Til India likevel
Det varte da heller ikke lenge før veien åpnet seg for ham. – Han kom i forbindelse med Brødremenigheten i Stavanger, og gjennom forstanderen der, gamle Due, ble han hjulpet videre til Tyskland. Der gikk han på misjonsskole noen måneder og vakte oppsikt som en dyktig elev. Allerede i 1863 kom han av sted til India som misjonær.

 

Skrefsrud var en rikt utrustet personlighet. Han var allsidig begavet og spilte på mange strenger. Uten tvil var han på mange måter forut for sin tid.

 

En språkbegavelse
Den siden ved ham som kanskje er mest kjent, er hans store språkbegavelse. Det varte ikke mange månedene før han var på talefot med santalene. Og bare et og et halvt år etter at han kom til Ebenezer misjonsstasjon, hadde han manuskriptet til en santal-grammatikk ferdig, en grammatikk som til dags dato er noe av et klassisk arbeid. Han begynte ganske snart å samle ord til et leksikon, og han skrev ned og utga santalenes tradisjoner, en bok av verdi for hele folket. av andre bøker på santali som skyldtes ham, kan nevnes Luthers lille katekisme og Vogts bibelhistorie, og det er også Skrefsrud som har æren av å ha oversatt de fire evangeliene.

 

En uvurderlig innsats gjorde han ved å skrive ned en masse folkemelodier og sette tekst til dem. Ofte versifiserte han bibelske beretninger, og på den måten er bibelhistorien sunget inn i santalfolkets hjerte. Han har også oversatt mange av de europeiske kjernesalmer og selv skrevet en del salmer. Som salmedikter står han uovertruffet i Santalistan. Den litterære produksjonen som Skrefsrud etterlot seg, vitner om suveren beherskelse av et språk som han selv karakteriserer som «et av de vanskeligste under solen». Skrefsruds ordforråd og hans evne til å ta språkets mange nyanser i bruk, er langt ut over det vanlige. Muntlig har sikkert ingen europeer, verken før eller senere, behersket språket som ham. Han hadde et ualminnelig skarpt øre, og nettopp som fonetiker gjorde han fremragende arbeid.

 

Når Skrefsruds litterære produksjon i omfang stilles i skyggen av hans ettermann, misjonsprest Boddings, henger det blant annet sammen med hans allsidige interesser. Først og fremst var han livets mann, impulsiv, aktiv og utadvendt. Han hadde for mange jern i ilden, og hans litterære arbeid kom nok til å lide under det.

 

Likevel rakk han det utrolige. Det var ikke bare indiske språk han drev med. Av dem mestret han flere. Men han kastet seg over det ene europeiske språk etter det andre. Hvor vidt hans interesse i så måte spente viser et brev hjem, hvor han forteller at han har lært seg færøysk og islandsk ved hjelp av bøker han har lånt i Calcutta. I lengre tid hadde han en jøde, en rabbiner, boende på Ebebezer, for ved hans hjelp å trenge dypere inn i det hebraiske språk.

 

Enkelte av disse språk mestret han nesten til fullkommenhet. Pastor Birger Hall, som i sin ungdom var sjømannsprest i Skottland, hørte Skrefsrud da han talte i St. Giles-katedralen i Edinburgh. Hall var noe nervøs på sin landsmanns vegne. Men det kunne han ha spart seg. I en liten bok han senere skrev om Skrefsrud, må han gi ham den attest at han talte engelsk bedre enn sitt morsmål.

 

Noe på hjertet
Men Skrefsrud lærte seg ikke fremmede språk bare for språkenes egen skyld. Det er betegnende hva han svarte den danske kongen da denne spurte ham om det var slik at han talte 42 forskjellige språk. Det sies at han da sa: «Deres Majestet! Det kommer ikke an på hvor mange språk man kan, men hva man har å si på de språk man mestrer».

 

Og dermed er vi ved den siden av denne mannens liv som gjorde ham til en profet for santalfolket og til den største misjonsvekker i Skandinavia i det nittende århundre.

 

Fra fengselscelle til misjonsstasjon, del 2


 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 01