Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fra fengselscelle til misjonsstasjon, del 3

Skrefsrud, Calcutta

Lars Olsen Skrefsrud var til stede under Misjons-selskapets generalforsamling i 1882 i Bergen. Men det var først etter press fra selskapets venner i hovedstaden at han fikk innbydelse. Og da han på vegen til Bergen passerte Stavanger, ble han av ledelsen gjort oppmerksom på at det ikke var noen plass for ham på programmet.

Lars Olsen Skrefsrud – fra fengselscelle til misjonsstasjon, del 1

Lars Olsen Skrefsrud – fra fengselscelle til misjonsstasjon, del 2

 

I et brev til en av sine gode venner forteller Skrefsrud at lekfolket på møtet øvde et slikt press på de prester som var til stede, at de til slutt måtte la ham få ordet. Det endte med at han kom til å tale tre ganger. Tilhørerne gikk nemlig til storm på ledelsen. De ville høre mer. Så talte han både i Korskirken og i Nykirken. I Korskirken hadde prestene nektet ham talerstolen, men biskop Hvoslef, som selv var til stede, grep inn og lot Skrefsrud slippe til.

 

Samværet i Nykirken fant sted klokken syv om morgenen. Maken til misjonsmøte har ikke ofte vært holdt i Norge. Skrefsrud sier at Nykirken samlet tusener av mennesker. Folk sto langt ute på gaten. Klokken ni skulle Skrefsrud videre med båt via Hardanger til Christiania for å ordineres av biskop Essendrop. Da båten blåste til avgang, var han ennå ikke kommet om bord. De måtte opp på prekestolen og nappe ham i trøyen, før han avsluttet sin tale, som hans store tilhørerskare var fullstendig trollbundet av.

 

Den dagen, og så mange andre dager, hørte folk om Guds rikes arbeid ute blant hedningene på en slik måte at de aldri glemte det. En rekke av Skandinavias betydeligste misjonærer og misjonsledere fikk sitt kall ved å lytte til Skrefsrud. Jeg kan nevne Johannes Brandtzæg og Johannes Johnson fra Norge, biskop Heuman fra Sverige og den danske misjonær L. P. Larsen.

 

Men det var jo bare noen få, korte besøk Skrefsrud gjorde i Europa. Det meste av tid og krefter ofret han på folket i India. Også der talte han for tusener, og han knelte med den enkelte i deres fattige stuer. Gjennom et langt liv, i en helhjertet tjeneste for evangeliet, plantet han korset dypt i Santalistans jord. Da han døde i 1910, var det en menighet på ca. 17 000 som takket Gud for husmannsgutten fra Norge som ble Herrens profet iblant dem.

 

Men breddevirkningen av evangeliets forkynnelse var likevel mye større enn tallet på kristne antyder. Det foregikk samtidig en kultur-renessanse i hele folket. Med kristendommen fulgte opplysning og skoleutdannelse. Deres eget språk kom til heder og verdighet, deres seder og skikker var ikke lenger noe man bare skulle skamme seg for og glemme. Et hundset og jaget jungelfolk begynte å finne seg selv. Lovforslag til beste for hele folket ble vedtatt, det ene etter det andre, på initiativ fra Skrefsrud. Han var i virkeligheten en sosialreformator av dimensjoner.

 

For denne sin store innsats som språkmann, misjonær og sosialreformator fikk han stor offentlig anerkjennelse. Han fikk Kaiser-I-Hind-gullmedaljen, han ble slått til kommandør av St. Olavsordenen, og ble ellers overøst med æresbevisninger av mange slag. Men gjennom alt ble han tro mot det kall og den oppgave Gud hadde gitt ham da han som unggutt knelte i fengselscellen.

 

Utenfor Lillehammer kirke står en statue av Skrefsrud. Det er kunstneren Dyre Vaa som har skapt den. Han har gjort oss den unge Skrefsrud i det øyeblikket kallet fylte ham helt, og han stormet frem under inspirasjonens glød.

 

Jeg tror kunstneren dermed har understreket noe vesentlig, ikke bare ved unggutten, men noe som levde i denne mannens hjerte like til hans dødsdag: en ubendig trang etter å vinne mennesker for Guds rike. Han var tent i brann. Skrefsrud hadde nok sine kanter, ja, til dels skarpe kanter. Det tjener ingen hensikt å fortie det. Men så vidt mennesker kan dømme, døde aldri i ham «tørsten etter åndens gjerning» slik Bjørnson uttrykte det.

 

Slik kunstneren har formet ham, står han i dag og kaller på norsk ungdom. Som vil ofre, lide og kjempe for den største av alle oppgaver: evangeliet til all verden!

 

Fra et hefte som ble utgitt i 1958 på bakgrunn av misjonsprest Johan Nyhagens foredrag i Norsk Rikskringkasting 23. august 1956 om misjonær Lars Olsen Skrefsrud, som sammen med den danske ingeniør Hans Peter Børresen begynte Santalmisjonens arbeid i India.

 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 03