Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Vekkelsen i Kina (I)

Når Jesus gjester et folk med vekkelse, får det alltid ringvirkninger. En av dem er at det skapes en nød om at andre må få høre evangeliet. Johannes Brandtzæg (1861–1931) ble en av førerne for misjonsfylkingen i Norge. Han kom ikke utenom nøden for Kinas mange millioner ufrelste. De unge jentene i Bergen – som hadde fått en brann i sitt hjerte – var sikre på at Gud hadde såkorn nok. – Det er som å kaste mjøl på havet, mente noen. – Gud har mjøl nok, svarte de. Slik kom norsk misjon i gang i Kina.

 

 

Da de norske Kina-misjonærene trakk seg tilbake i 1927 på grunn av nasjonalistenes herjinger (serie om Johannes Brandtzæg i L&E nr. 4-10/ 2010), var det mange som var skuffet. Et stort arbeid var lagt ned. Flukten fant sted fordi ingen lenger kunne føle seg trygge på hva som kom til å skje videre. De nasjonalistiske agitatorene ville ha dem vekk. Var Ordet likevel sådd forgjeves?

 

En del misjonærer ble værende ved kysten i håp om at den politiske situasjonen skulle bedre seg. De ville ikke reise hjem. De tigget og ba til Herren om ledelse og mulighet for å vende tilbake til misjonsfeltet. Etter noen måneder kunne de første misjonærene returnere. De nasjonale kristne og misjonærene fant sammen. Uro, nød og trengsel skapte rop til tronen.

 

Bønnevekkelse
Det ble en lutringstid for Kina. Nå først kom vekkelsen for fullt. Vi tar med et avsnitt fra P. S. Eikrem sin bok: «Johannes Brandtzæg – hans liv og virke», utgitt av «Det Norsk Lutherske Kinamisjonsforbund» i 1934:

 

«Denne vekkelsen er det en og annen som har vondt for å forstå. Det kan jo se ut som om det ikke var levende kristendom før vekkelsen kom. Særlig for de unge kan det være lett å tenke slik. De ser at døpte eldre kristne og eldre evangelister kan bli grepet og bekjenne synder de har levd i, ja til og med erklære de aldri hadde vært kristne mer enn i navnet, de har kort og godt vært døpte hedninger. Ut fra disse bekjennelser er det lett nok å komme i villrede.

 

Har de eldre misjonærene døpt uomvendte, og til og med kalt dem til evangelister? Begge deler kan ha hendt. Men det er i alle fall hendt i god tro. Alle som var blitt døpt, hadde bekjent sin tro på Jesus og hadde vendt seg bort fra sitt gamle liv i det ytre. Ingen døptes på noe annet grunnlag enn det. Men misjonæren kan ikke granske hjerter og nyrer, og saktens fantes hyklere blant dem som var blitt døpt. Andre av de kristne hadde nok ment det likeså alvorlig som de vakte mener det, men lyset var ikke stort. Så ble hedenskapet og omgivelsene for sterke for dem, og de gled tilbake til sitt gamle liv igjen. De mistet troen og ble sittende igjen med en tom, ytre form.

 

Misjonæren hadde nok sett feil og mangler allerede i starten, men han trodde Gud tross alt hadde begynt sin gjerning i dem, og det var hans håp at ord og sakrament skulle føre dem fram til manns modenhet i Kristus. Dessuten var det døpte barn som nå var blitt voksne. De måtte få sin personlige opplevelse. Dette forklarer hvorfor det trengtes vekkelse innenfor menighetene».

 

En dyptgripende vekkelse var på gang. Flere måtte ned på kne. Hulking og gråt kunne høres i benkeradene når Ordet ble forkynt. Mange måtte bekjenne sine synder. Både misjonærer og evangelister ble berørt.

 

Det startet med en bønnevekkelse. Den bredte seg først, deretter kom folket inn I syndenød. Forkynnelsen var ransakende og direkte. Mange lå bøyd med hodet mot jordgulvet og gråt etter møtene. Evangeliet ble stort for hjertene, og vekkelsen bredte seg med nytt liv og hellig iver. Når fortapte mennesker blir møtt av evangeliets lys, og får se at Jesus frelser fra all synd, bryter frelsesfryden ut. Dette gjør noe med familien, naboene, arbeidskameratene, ja, ingen kan unngå å legge merke til forvandlingen som skjer. Når dette går som ild i tørt gress, kommer også motstanden. Og det var det som skjedde i Kina også. Men i slike brytningstider vokser Guds rike.

 

Borgerkrig og forfølgelse
Allerede i 1921 var Mao Tse-tung blitt marxist. Han ble ekskludert fra kommunistpartiet i 1927, men dette tok han ikke det minste hensyn til. I 1934 gjennomførte han en marsj på over 11 000 km for å legge Kina under seg og innføre marxisme. Marsjen varte i over ett år. «Den røde hær», som talte 100 000 mann, herjet voldsomt, og det gikk spesielt hardt ut over utlendinger og mange misjonærer. Flere misjonsstasjoner ble plyndret og ødelagt. Mange misjonærer ble drevet på flukt. Noen ble tatt til fange og ble senere funnet drept. Andre ble skutt eller tatt av dage på annen måte. Av norske misjonærer var det bare noen ganske få som mistet livet. De fleste kom seg unna. Det er nedtegnet mange beretninger fra denne tiden om hvordan Gud sørget for sine og var med dem gjennom lidelsene. Men arbeidssituasjonen for de norske utsendingene ble mer og mer uholdbar. De som ikke rakk å komme seg ut før den andre verdenskrig (1940–45) brøt ut, ble værende i Kina, og kom seg ikke til Norge før i 1946. De opplevde også at japanerne angrep landet.

 

Grotid i storm
Mange misjonærer har skrevet og fortalt fra denne tiden. En av dem er Asbjørn Aavik (1902–97). I bokserien «Roser i regn» (1977), «Aks i modning» (1979) og «Grotid i storm» (1982), som kom på Lunde forlag, fører han oss inn i misjonærens hverdag. Han skriver:

 

«Det var nok i rett tid og ved ledelse fra en høyere instans at såpass mange under rolige og noenlunde normale forhold ble evakuert. For like etter at 86 personer var havnet i tryggere forhold sør i landet, satte japanerne i gang en kraftig motoffensiv innover den del av feltet vårt som er sletteland, det vil si alle stasjonsområdene i provinsen Honan, likeså søndre del av vårt arbeidsområde i naboprovinsen Hupeh. Til slutt satt vi elleve igjen med ca. en tredjedel av hele feltet. Og det vil igjen si fjellverdenen, det mest ulendte. Hit våget ikke fienden seg, for her holdt gerilja-tropper til i store mengder. Slettelandet kunne japanerne holde med sine tanks og stridsvogner. Innover i vår fjellverden var det bare stier for fotfolk, esler og byrdebærere.

 

I denne tidligvårens offensiv, før sommerens monsunregn gjør «veiene» til gjørme og søle, ble byene våre sterkt bombet. Flere steder lå misjonsstasjonene igjen som ruiner etter disse toktene. Bolighus, kirke, institusjonsbygg etc. – alt blåst i biter. Kinesere i tusentall lå drepte igjen i byene. Varseltjenesten fungerte dårlig, husker jeg. Toktene kom overraskende på. De som forsøkte å flykte, kom ikke langt nok unna. Mange av våre kjære kristne blant kineserne omkom i dette fremstøtet».

 

I denne situasjonen mistet den «lille rest» av misjonærer omtrent all kontakt med hjemlandet. Aavik forteller videre:

 

De elleve på salen
«Undres på om ikke det var tilsynsmann Johannes Karstad som sa det slik ved vår første samling – humorist som han så ofte var. Og samlingen var den lille flokken som ble igjen på feltet i Sentral-Kina etter at flyet med den siste gruppe av de som skulle evakueres hadde lettet. Disse elleve var (foruten Karstad): Ella og Martin Andestad (dette ekteparet hadde ingen barn), Gudrun Follesø, Alfred Lien, Sigrun Omestad, Johannes Maudal, Malena Opstad, Peder Bredvei, Valborg Moi og Asbjørn Aavik.

 

For Karstad ble uteterminen 11 år, for oss andre 8 år. Lien, Bredvei, Maudal og Aavik hadde kone og barn hjemme i Norge som ventet. Åtte lange år ventet de. Barn vokste til. Far ute mistet åtte år av deres liv. Karstad reiste fra ei lita jente – Solveig. Hun døde mens han var i tjeneste i Kina. Atten år ble Solveig… De enslige kvinnelige misjonærene hadde sine kjære i Norge, foreldre og søsken. Uten brev eller hilsen, de som oss. To år gikk det en gang uten et ord. To verdener. To deler av vår klode – skilt ved krig».

 

Åpne dører
«Også siste arbeidsåret (1945–46) opplevde vi åndelig grotid i stormen. Vekkelsen som brøt inn over Nord- og Sentral-Kina fra 1930 og utover, var i første rekke en sterk fornyelsens vekkelse over etablerte menigheter – store og små kristenflokker. (…)

 

Denne fornyelse over kristenflokkene resulterte i et dypere og rikere liv med Jesus, som igjen gav seg utslag i hellig vandring og sterk vitnetrang. Blant våre nasjonale medarbeidere
reiste Herren opp flere sterke, åndsfylte vitner, forstandere, evangelister og bibelkvinner. De dro omkring utover feltet i en avstengt del av landet og ledet møteuker. Disse måtte ofte forlenges med en ny uke eller to. Den Hellige Ånd tok til å arbeide. (…)

 

Herrens fornyende og vekkende gjerning fortsatte i løpet av de lange, tunge krigsår. Ikke så sterkt som i de første årene etter 1930, men helt opp til det siste året av krigen (1945), var vi i en fortsatt vekkelse. Ikke over hele feltet, men gjennom disse vanskelige uker, måneder og år, hørte du plutselig om en Åndens ild som ble tent nord, sør, øst eller vest på feltet. Lokalt, men ild som tente og bredte seg utover i ny varme med sterkt ansvar. Så tross for de mange økonomiske vansker, gikk arbeidet så noenlunde normalt gjennom krigens år. Herrens Ånd virket med, slik apostlene sa det i jordens første kristningstid. Og selv om sendemenigheten i Norge ikke kunne få sende så mye som en krone ut til oss, tror jeg det ble bedt spesielt mye for oss».

 

De som sår med gråt…
Gjennom lesning av flere misjonsbøker som skildrer situasjonen for de norske misjonærene i Kina, kan en ikke unngå å legge merke til kallstroskapen de viste. Flere ble rammet av sykdom, og noen måtte begrave en eller flere av sine kjære i kinesisk jord. Likevel ble de tro mot kallet de hadde fått fra Høstens Herre. Det gir oss noe å tenke på, vi som lever i dag og tror det er så svært å gi Jesus en måned eller to av vårt liv for å reise ut og besøke et misjonsland.

 

Vekkelsen i Kina (II)
Vekkelsen i Kina (III)

Lov og Evangelium 2011 - Nr 04