Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Guds underlige ledelse (II)

Hensikten med det Gud sender
Gud vil berede oss for himmelen. Da Paulus på hjemveien fra sin første misjonsreise besøkte menighetene som Barnabas og han hadde grunnlagt, styrket han disiplenes sjeler og påminte dem om å bli i troen. Av hans forkynnelse i denne sammenheng gjengir Lukas kun denne ene setningen: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler» (Apg 14:22b). Tenk, det var det vesentligste som skulle sies til denne menigheten.

 

Guds underlige ledelse (I)

 

Tukt og prøvelser er normalt
Trengslene må til for at himmelsinnet kan bli bevart. Troen må stadig prøves. Bønnen må stadig kalles frem ved at Gud avslører våre synder og vår hjelpeløshet. Uten å se et glimt av Guds vrede ville det aldri komme noen gudsfrykt. Og hvem vil sette nåden høyt hvis Gud en gang for alle satte oss fri for alle syndelyster og lot oss slippe alle fall?

 

Det er Guds ords vitnesbyrd at tukt må til for at vi kan nå himmelen. «…hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?», spør hebreerbrevets forfatter (12:7b). Tukt er en del av barnekåret. Slik er Guds underfulle veier.

 

Men kan da virkelig tukt og barnekår forenes? Kan lidelse og lykke forenes? Kan et menneske samtidig føle glede og sorg? Ja, det er Guds ords vitnesbyrd. Apostelen Peter skriver om fryd hos Guds barn, selv om de først en liten stund «har sorg i mange slags prøvelser» (1Pet 1:6c).

 

«Så stor er Guds barns lykke, at de selv i deres tyngste timer bare burde glede seg, takke, love og prise,» skriver Carl Olof Rosenius. Og han fortsetter: «Visst volder riset smerte, det kan vi ikke bli fri for, men samtidig lyder det oppmuntrende til oss gjennom Ordet: Gled dere, dere som er Guds barn og blir tuktet av ham. Det går mot himmelen. Derfor: Gled dere, ja, gled dere!»

 

Dette innebærer at mye av det vi her i livet kaller medgang, i virkeligheten slett ikke er det. For det er jo slik at medgang alt for ofte får et menneskes sinn rettet kun mot det som hører denne verden til. Salme 73 er skrevet av en som ser hvordan det går dem som lever i vantro og ringeakt for Gud. De har tilsynelatende fremgang. Alt synes å lykkes for dem. Trengsler kjenner de ikke til. Det bringer salmisten (Asaf) inn i store anfektelser. Hvor er Gud i alt dette? Ja, han kommer så langt at han kan si: «…forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld» (v. 13). Men så går det opp for ham at han ikke gjør rett i å tale slik, og han utbryter: «Dersom jeg hadde sagt: Slik vil jeg tale! – se, da hadde jeg vært troløs…» (v. 15). Da føres han inn i helligdommen, dvs. han kommer til å se det hele slik Gud ser det – gjennom Ordet.

 

Her blir det åpenbart for Asaf at han ser det hele så altfor kortsiktig. Det som synes å være medgang, er det motsatte. For det fører til at mennesket, ved å la seg beherske av begjæret, får Gud imot seg. Motgangen som han selv har opplevd, er i virkeligheten medgang, for den har ført ham nærmere Gud.

 

«…jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd» (v. 23). Livet ble ikke lettere for salmisten etter denne erkjennelsen, men han kan vitne: «Om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig» (v. 26).

 

Gud viser seg i det motsatte
Det er en av Guds måter å føre sine barn på at han ofte møter dem gjennom det motsatte av det de bad om, forventet og mente var deres naturlige behov. La oss enda en gang stanse ved Paulus’ erfaringer. I 2. korintierbrev kapittel 12 skildrer han et livsproblem som gir ham dyp og vedvarende smerte: Tornen i kjødet. Han ber Gud om utfrielse for dette smertefulle, men Gud innfrir ikke dette. Svaret var i virkeligheten større enn det han bad om: «Min nåde er nok for deg, for min kraft blir fullendt i svakhet» (v. 9). Med dette lærte apostelen å leve med det som ellers syntes ham umulig å leve med. For ham ble det en erfaring av noe ganske uventet: Det som syntes som en veldig hindring for hans kristenliv og tjeneste, vendte Gud til noe som ga en ny og større erfaring av hva Gud formår. Velsignelse og vekst, kraft og styrke lå skjult i den menneskelige motsetning: Svakhet og hjelpeløshet.

 

Hans Adolph Brorson forsto dette når han i den før siterte salme fortsetter:
Når du os vil ophøje, må
vi først til jorden segne.
Når vi skal nådens solskinn få,
så lader du det regne.
Du tager os vor fordel hen,
når du os rig vil gøre,
for at føre
vor sjæl til dig igjen
og dine bud at høre.

 

Du lader oss med helvedsfrygt
i vore synder plage.
At nåden ret kan blive søgt
og desto bedre smage:
Du truer os med nød og død,
når du vil os oplive,
trøsten give,
der er langt mere sød,
end nogen kan beskrive.

 

Disse erfaringene er smertefulle. Virkeligheten er jo den at mens dette står på, synes alt mørkt. Og erkjennelsen av Guds virkelighet er svak eller helt borte. Ja, sannheten er den at Gud erkjennes som den hellige Gud som med rette må dømme all synd som finnes i meg. Jeg har jo ikke søkt ham, eller bedt og bekjent min synd som jeg burde.

 

Hans tanker ikke som våre tanker
Men i alt dette avsløres også min ulykke, nemlig at jeg vil være hellig i stedet for å finne nåde. Livet igjennom må Gud arbeide med oss for å bevare oss på tiggerplassen, og de midler som må brukes er aldri behagelig for vårt naturlige menneske.

 

Dette må læres. Paulus lærte det. Det avgjørende er at vi til stadighet erkjenner at vi har med Gud å gjøre i alt det som hender i våre liv. Er vi oss dette bevisst, vil vi også kunne fastholde hans kjærlighet bak ydmykelser, holde fast ved hans trofasthet når han synes fjern, og leve i hans nåde midt i erkjennelsen av stor syndighet.

 

Også dette slår Brorson fast i den før nevnte salme, når han skriver i vers seks:
I sådan kamp vi føres ind
kun til vor sande nytte,
i Gud et uforandret sind
at få til del og bytte:
Når vi vor jammer, synd og død
med Gud i pakt bekrige,
så de vige.
Det bringer kødet død
og ånden kraft tillige.

 

Og så vil Gud stadig binde oss til Ordet. Han må gjentatte ganger lære oss å forakte våre tanker, følelser og meninger. Da Jesus gikk med de to disiplene på veien til Emmaus (Luk 24:13-35), hadde det jo vært den enkleste sak for Jesus som svar på deres bedrøvede uttalelse å si: «Se, jeg er oppstått. Det er meg, Jesus, deres Mester og Herre som nå går med dere på veien». Det gjorde han imidlertid ikke. Han gikk en omvei, og førte dem inn i Skriftens ord om seg selv. Time etter time gjennomgikk han med dem alt i Bibelen som handlet om ham selv, spesielt det som var skjedd langfredag. Han ga dem Skriftens klippegrunn å stå på. Han var jo selv i dette Ordet. Det ble derfor også et møte med Skriften. Der fant de Jesus.

 

Den omveien benytter Jesus den dag i dag.


Guds underlige ledelse (III)

 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 07