Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Uforskyldt

Gud er den ene-handlende i sitt forhold til mennesket. Derfor er alt i kristendommen uforskyldt. Det er det guddommelige i kristendommen som er uforskyldt. Det er det som er virket av Gud. For ham er det intet annet som har verdi, enn det han selv har virket. Derfor er det bare det uforskyldte som gjelder.

 

Det uforskyldte er ikke én tone på kristendommens mangestrengede harpe, slik at noen griper den tone, mens andre spiller mest på andre strenger. Tonen om det uforskyldte er grunntonen i det hele. Det er den som bringer strengene i det rette forhold til hverandre og gir spillet harmoni. Så sant det er evangeliets harpe det spilles på, må sangen bli om det uforskyldte.

 

Dette med det uforskyldte er ikke noe som man nødvendigvis må «ha med» om det hele skal bli ekte; det er sentrum som alt dreier seg om, som alle radiene peker inn mot. Hvor det uforskyldte mangler, mangler Gud.

 

Guds nåde er ikke bare starten for den kristne. Syndenes forlatelse er ikke et begynnerstadium, som man føres videre fra i takt med at man modnes åndelig. Kristus er ikke bare døren, men også veien. Kristus er ikke bare «a», men også «å» og alt som ligger imellom. Den som ikke lever i daglig syndsforlatelse, lever heller ikke i Kristus, hvor «åndelig» han ellers er.

 

Det uforskyldte blir kjærere og mer umistelig for en kristen jo mer han modnes åndelig. Aldri er det uforskyldte så dyrebart for et menneske som ved avskjeden med livet. Og da er det den beste kristen som trenger mest nåde.

 

Uten det uforskyldte kan nok et menneske oppnå moral, men aldri hellighet.

 

Uten Guds nåde kan man nok gjøre religiøst arbeid, men ikke et verk som består.

 

Utdrag fra boken «Uforskyldt», Lutherstiftelsens forlag, Oslo, 1940

 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 07