Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Det rette kjennetegn

«For jeg ville ikke vite av noe iblant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet.» 1Kor 2:2
Du spør: Har Den Hellige Skrift gitt noe særskilt kjennetegn på Guds rike? Er det noe som skiller den rette Guds nåde, den eneste sanne åndelighet, ut fra alle falske veger?

 

Ja, var det mulig at Gud, som så alle de forskjellige meninger som skulle komme, om hva som er den rette oppfatning av kristendommen, dens hovedsak og hemmelighet, ikke skulle ha gitt oss et slikt kjennetegn? Gud være lovet, det finnes virkelig! Og det er satt fram så det er både tydelig og klart.

 

De som alt er kommet til sannheten og har fått øyne å se med, finner dette over alt i Skriften. De ser at det er en eneste kjensgjerning det hele beror på – de ser at det særmerkte, hemmeligheten og hovedsaken i all sann kristendom er at Kristus, Kristus, er blitt hjertets ett og alt, så man kan si med Paulus: Det som var meg en vinning, det har jeg for Kristi skyld aktet for tap, ja jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om min Herre Jesus Kristus er så meget mere verd. Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg. Jeg vil  ikke vite noe blant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet. – Og samlet i én sum heter det: Den som har Sønnen, har livet. Men den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet. Livet er i Guds Sønn. Dette ser de troende i Skriften. Det som skal bli sagt her, er derfor ikke noe nytt for dem. Men det blir likevel en glede for mange å legge merke til, at dette ikke bare er kristendommens hemmelighet, men at Herrens Ånd også har talt om dette som et kjennetegn. Og det er til alvorlig selvprøvelse og rettesnor for enhver som ellers vil se det.

 

I Åpenbaringsbokens fjortende kapittel leser vi om den nye sangen som den skare synger, som Gud har satt sitt innsegl på. De står på Sions berg, og synger den for Lammet, som selv står i midten. Og det står uttrykkelig: Ingen kunne lære den sangen uten de hundre og førti fire tusen, de som er kjøpt fra jorden. Her kan hver og en se, at Herrens Ånd har villet gjøre denne sang til kjennetegn på Sions folk. Men hva besto sangen i? Og hva var det ingen kunne lære, andre enn de som var beseglet? Johannes sier: De sang for Lammet: Du er slaktet og har kjøpt oss til Gud med ditt blod. De sang om Lammets fortjeneste og vår gjenløsning i dets blod. Ja, kan noen si, hvem kan ikke synge om det? Og hvem vet ikke at det er det største i himmelen og på jorden? Men prøv å sette deg inn i hva Den Hellige Skrift mener, når den sier de bare sang dette og at ingen kunne lære den sangen uten de som Gud hadde satt sitt navn på! Det er ikke spørsmål om bare å vite dette eller bare synge det med munnen. Skriften lærer oss ikke å hykle. Og den som ikke med forsett vil bedra seg selv, må gi akt på Skriftens mening.

 

La oss gi akt på hva som ligger i det at de i denne herlige sang bare sang om Lammets fortjeneste, og ikke om alle slags Guds velgjerninger. For denne salige skaren på Sion kjenner og erkjenner alle Guds velgjerninger i skapelsen og styrelsen, og særskilt Åndens dyrebare gaver og gjerninger i menneskenes hjerter. Hva vil det da si at de bare sang om Lammet, og dets forsoning? Du er slaktet og har kjøpt oss til Gud med ditt blod, hva betyr det annet enn nettopp det samme som Paulus mener: Jeg vil ikke vite noe iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet. Det vil si: At dette alene er hjertets trøst, glede, skatt og ros. Lammets forsoningsoffer er det eneste formål for hjertets tro, for dets hunger og tørst, dets håp og tilfredstillelse. Og er det ikke nettopp det som går igjen gjennom hele Skriften? Kjennemerket på den sanne tro og åndelighet er at vi ikke kan ha trøst i  noe som finnes hos oss, ikke engang i Åndens gjerninger, ikke i vår tro og langt mindre i troens frukt, hverken i kjærlighet eller i gudsfrykt, men bare i ofringen av Kristi legeme! Det er som han selv sier: Mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke.

 

Se, dette er kjennemerket på de sanne kristne! Lammet som er slaktet,er deres eneste trøst. I deres hjerter kan ikke noe få stilles likt med dette. Alt hva de får nåde til å gjøre og være og all deres opplevelse av Åndens gjerning i seg, hvor godt og herlig det enn er, kan aldri tilfredsstille dem. Det kan bare Lammet som er slaktet og som har kjøpt dem til Gud med sitt blod.

 

Fra «Husandaktsboken», Lunde forlag, 1973

 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 08