Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fariseeren og tolleren

loe_forside

«Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre. To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker; røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Men tolleren sto langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes». Luk 18:9-14

 

 

Jesu ord her har en klar adresse. De er til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre. De stolte på at alt var rett med dem, var sikre på det, og trodde de hadde det vi kaller for frelsesvisshet. Hadde vi spurt disse menneskene om de var Guds barn, ville de svart et klart «ja», uten å tvile.

 

Grunnen til dette fant de hos seg selv. Det er Jesus som sier at de stolte på seg selv, for han ser det. Men de trodde at de stolte på Gud, for de takket Gud. De levde i et stort bedrag.

 

Det andre Jesus sier om dem, er at de foraktet de andre, de som ikke var som dem, mente som dem, levde som dem. Foraktet, det vil si at de så ned på dem, og regnet seg selv for å være bedre enn dem, og at de hadde rett til å forakte slike mennesker.

 

Med dette har Jesus sagt noe som kjennetegner egenrettferdigheten til alle tider.

 

Fariseeren takket Gud for det han fant hos seg selv. «At jeg…», sa han. Han var ikke som andre mennesker, slike som var uten den rette rettferdighet. Fariseeren så for seg en skålvekt hos Gud. I den ene skålen lå Guds rettferdighets krav, i den andre hans eget liv og hans gjerninger. Nå var han sikker på at vekten var i balanse, at han var rettferdig. Årsaken til det er at han på grunn av sin tro på Gud levde et rettskaffent liv.

 

Han var ikke som røvere, slike som stjeler og synder mot det syvende bud eller skader sin neste og synder mot det femte bud.

 

Han var heller ikke som de urettferdige, de som lyver og bedrar sin neste. De bryter det åttende bud.

 

Heller ikke gjorde han felles sak med horkarer, slike som bryter Guds ordning for samlivet mellom mann og kvinne. Han satte Guds bud høyt, forsvarte og levde etter dem. Derfor hadde han bare forakt til overs for disse andre som levde et simpelt liv i synd.

 

Det gjaldt også tolleren. Tollerne var troende til litt av hvert, landssvikere og kjeltringer var de, og fariseeren var takknemlig for at han var høyt hevet over slike.

 

I tillegg til dette, hadde fariseeren tatt på seg himmelrikets åk, som de kalte det. Derfor fastet han to ganger i uken, det var selvpålagt plage, og han gav tiende av all sin inntekt, før skatt. Det var et stort offer. Alt dette veide tungt i vektskåla.

 

Tolleren hadde ingenting å komme med, ingen rettferdighet. Han var et mislykka menneske og en stor synder for Gud. Derfor så han ned, han skammet seg over seg selv. Han slo seg for sitt bryst og sa: «Meg arme synder!» Tenk å komme slik til Gud! Han ba om nåde, barmhjertighet og tilgivelse, uten å ha noe å legge i vektskåla.

 

«Jeg sier dere», sa Jesus, i sin konklusjon: «Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre». Det var tolleren som hadde det rett med Gud, den andre ikke.

 

Fariseeren hadde en aktiv rettferdighet hvor han selv spilte en viktig rolle. Uten hans innsats og villighet hadde han ikke hatt noen visshet om rettferdighet. Hvordan er det med oss, stoler vi på den aktive rettferdighet? Der vår innsats og villighet, vårt kristenliv med de forskjellige aktiviteter spiller en viktig rolle. Den aktive rettferdighet har en følgesvenn: forakt for andre.

 

Tolleren fikk en passiv rettferdighet som han ikke hadde medvirket til, ikke det minste. Han sto der med sin synd, og i sin synd og ble rettferdiggjort av Gud!

 

Jesus sier at den som opphøyer seg selv og stoler på seg selv, hva han er og har blitt som gudfryktig og kristen, skal fornedres. Den som fornedrer seg selv og står anklaget, skyldig og æreløs innfor Gud skal opphøyes med Guds rettferdighet, til nådestand. Forskjellen er å opphøye seg selv eller å bli opphøyet av Gud alene.

 

«For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud» (Rom 3:22-23). Syndere som er skyldige, æreløse og fordømte framfor Gud, som ikke har noe å bidra med, men som er ugudelige, uten rettferdighet, hvor alt vårt eget taler imot oss innfor Gud, slike mennesker er det Gud rettferdiggjør. «Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus» (3:24). «Uforskyldt», det vil si at da er vi satt helt utenfor. Det spørres ikke etter noe fra oss. For hva vi er, betyr ingen ting. Alt er galt med oss, i tankene, i viljen, i det vi gjør. Hvor ofte tenker vi ikke at det må bli annerledes med meg først, før jeg kan få det rett med Gud. Nei, slik er det ikke, det er uforskyldt.

 

Det er ved forløsningen i Kristus Jesus. «Forløsningen», det er at Gud tar bort våre synder og kler oss i Kristi rettferdighet. Denne forløsning har Gud stilt til skue i Hans blod (v. 25), i Jesu lidelse,død og oppstandelse. Der er forløsningen. «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse etter hans nådes rikdom» (Ef 1:7).

 

Slik opphøyer Gud – i Kristus – den som fornedrer seg selv. Han fornedrer den som opphøyer seg. Denne blir evig til skamme.

 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 08