Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hjem fra Kina (I)

Da andre verdenskrig var slutt, var de norske misjonærene i Manchuria og Kina fremdeles adskilt fra sine familier og misjonens ledelse i Norge. Det hadde vært prøvsomme år. Takket være innsamlede midler – særlig blant misjonsvenner i Amerika, og den norske regjeringens bidrag fra London – hadde de kommet seg gjennom krigsårene. Støtte og omtanke fra nasjonale kristne kom også godt med. Krigen hadde vært hard for mange av de nasjonale kristne. Likevel hadde de omtanke for sendebudene fra fremmed land. Misjonærer og innfødte hadde kommet nærmere hverandre. Evangeliet var begynt å rotfeste seg.

 

Freden i Europa skapte håp om snarlig hjemreise. Lengselen etter å treffe igjen sine kjære i Norge, få vite nytt om nærmeste familie, og skaffe seg oversikt over ødeleggelsene i hjemlandet, begynte å vokse hos de norske misjonærene. Men det skulle vise seg at alt tok sin tid. Hverken misjonærene fra Manchuria, eller de som var stasjonert i sentral-Kina, kom til å få klarsignal for oppbrudd før i februar 1946.

 

Fortsatt krig og uroligheter i Manchuria
Den første atombomben falt i Japan den 6. august 1945. Den 8. erklærte Russland Japan krig. Dagen etter sto de russiske styrkene på Manchurias jord. Etter en tung og vanskelig tid under japanerne, var kineserne glade for at det endelig skulle bli slutt på det japanske «åket». De norske utsendingene var mer avventende. Russiske tropper rykket inn fra vest, nord og øst, og snart var alle viktige knutepunkter tatt. Samtidig veltet flere tropper med hundretusenvis av kinesiske kommunister fra Nord-Kina inn i landet. Seierherrene tok seg til rette med plyndring og lovløshet. Det gikk rykter om at misjonsstasjonen i Chalantun skulle bombes og misjonærene tas til fange. Takket være overfylte fengsler, var de gått fri fram til nå, ble det sagt. Noen av misjonærene mistet mange av sine eiendeler, og en måtte be den russiske kommandanten om beskyttelse mot røverne. Japanerne rømte sørover. Etter en uke måtte den japanske hæren be om våpenhvile, og den 14. var kapitulasjonen et faktum.

 

De nye makthaverne lovte fri religionsutøvelse. Men den urolige situasjonen gjorde nesten alt misjonsarbeid umulig. Reiseforbud og plyndringer satte en stopper for det. Riktignok ble det friere arbeidsforhold etter hvert, og noen steder var det også tegn til vekkelse.

 

Det fulgte flere måneder med uvisshet og problemer av mange slag. I boken «Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år», utgitt i 1946, beskrives den følgende tiden slik: «Det vi i disse åtte månedene så, hørte, opplevde og var utsatt for, kan vanskelig beskrives. Det kom ofte for oss ord som dette: ‘Urettferdigheten tar overhånd!’ Det var mørke dager i Manchuria før og etter nyttår 1946 – både for kineserne og for oss. Vi følte oss hermetisk innestengt – øynet ingen utgang på noen kant. Vi hadde gjort henvendelser til høy og lav, til militære og sivile myndigheter som kunne tenkes å hjelpe oss. I februar var stillingen at vi ingen ting hadde å leve av, unntagen det vi mer eller mindre fikk eller fikk låne, privat eller offentlig».

 

Beskjed om hjemreise
Først mot slutten av februar 1946 kom den etterlengtede beskjeden om hjemreise. Da var det gått 10 måneder siden Norge var blitt fritt. Misjonær Kristine Skjeslien beskriver nyheten slik i sin bok «Hjem til slutt» (Utgitt på Lunde forlag 1974): «Det utrolige har skjedd: Vi har fått beskjed om at alle norske misjonærer i Manchuria skal få reise hjem til Norge! 26. februar 1946 vil dermed gå over i historien som en merkedag for hver enkelt av oss misjonærer personlig, ja, for hele vår misjon. Ut av isolasjonen – hjem! Vi er besatt av en merkelig, nesten uvirkelig følelse. Det hele er som en drøm. Vi får liksom ikke til å tro at dette kan være sant etter alle disse endeløse måneder og år som i fangenskap!»

 

Klokkeringing i Kina
Til misjonærene i Kina kom nyheten om Japans kapitulasjon samme dag som i Manchuria. Ti dager seinere marsjerte den japanske hæren fra misjonsstasjonen i Laohokow. Misjonær Asbjørn Aavik skrev følgende i misjonsbladet «Utsyn» nr. 3/1946: «I går var det søndag. Jeg hadde nettopp reist meg og sagt opp nummeret til sangen før prekenen da en utsending fra Yamen kommer opp midtgangen, fører hånden til luen, og rekker meg et brev fra mandarinen. I brevet sto det at mandag den 3. september – i dag altså – skulle feires som Kinas stor frihetsdag. Krigen med Japan var over, sto det, og vi skal feste og være glade. Mandarinen ber oss ringe med kirkeklokken vår i 10 minutter fra 9.00 til 9.10.

 

I dag ville jeg ringe selv – ringe freden tilbake til Yünyang, til vår misjonsstasjon, til mitt eget hjerte og til alle hjerter disse åtte år hadde fylt med skrekk og gru».

 

Men det skulle gå flere måneder med tålmodig venting og lange arbeidsdager før beskjeden om hjemreise til Norge kom. Det var i begynnelsen av februar 1946. De siste misjonærene reiste fra sentral-feltet via India 6. april samme år.

 

Første etappe mot Norge
Men la oss først følge misjonærene fra Manchuria på den lange togreisen over Sibir og hjem til Norge.

 

Vi klipper noen avsnitt fra den tidligere nevnte boken («Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund gjennom 50 år»):

 

«Så sto vi en kald februar-ettermiddag i kupévinduene og vinket farvel til en flokk trofaste venner som sto igjen ute på perrongen. Flere gråt. Da ropte ett av misjonærbarna ut gjennom vinduet: ‘Pu ku, Wo-men kuo-nien hui-lai ba!’. ‘Ikke gråt, vi kommer igjen over nyttår!’ Da smilte de gjennom tårene – et håpets smil. Så satte toget seg i bevegelse – og Chalantun forsvant i det fjerne. Vi var installert i en spisevogn på turen ned til Tsit-sihar. Den russiske kommandant i egen høye person møtte opp på stasjonen og så oss avgårde. Ved midnattstider var vi i Anganghsi. Derfra skulle vi med biler det siste stykket til Tsitsihar. Det ble et par timers kald ventetid på et mindre hyggelig venteværelse. Ute var det mørkt og surt, med bitende kald vind og snødrev. Det ble en kald biltur den natte-timen på to svære, åpne russiske lastebiler. Vi måtte feie snøen av setene så godt vi kunne, og pakke oss inn i det vi hadde for hånden av tepper. Barna ble plassert på golvet hvor førerhuset tok litt av for vinden. Godt og vel et par timer over midnatt var vi fremme i Tsitsihar.

 

Nå fikk vi høre at Noho-folket også var kommet dagen før. Vi fikk høre Noho-misjonærenes historie om hvordan de på grunn av de stadige urolighetene der hadde bestemt seg for å flytte til Tsitsihar, og hadde fått beskjeden om Norges-reisen da de kom dit. Etter mange vanskeligheter hadde de endelig fått noen russiske militære til å frakte bagasjen ned til Tsitsihar. Men det ble en bjørnetjeneste. De forsvant nemlig med størsteparten av deres saker.

 

Dr. Osnes med familie hadde i flere år oppholdt seg i Mukden og arbeidet ved det store dansk-skotske hospital der. De hadde fått samme reiseordre som oss andre av stedets russiske kommandant og ankom Tsitsihar dagen etter oss andre. Dermed var hele misjonærstyrken samlet. Første etappe på veien hjem til Norge var tilbakelagt. Men det var langt fram. Vi visste ikke da at reisen Manchuria–Norge, som normalt tok 11 døgn med den tidligere Asia-ekspressen, skulle komme til å ta oss hele fem uker».

 

Ventetid i Tsitsihar
Det ble en hel uke med venting, proviantering og avskjed med den kinesiske menighet i Tsitsihar. Misjonsstasjonen – som nå måtte romme 41 misjonærer fram til avreisen – var godt belagt. Men det skulle bli trangere om plassen om bord på toget!

 

De kinesiske kristne sørget over at alle reiste. Hele misjonærstyrken forlot feltet samtidig. «Vi blir som får uten hyrde» uttalte presten Wang i sin avskjedstale. Men det var ingen annen vei åpen. Nå ble de overlatt til «den gode hyrde».

 

Misjonærene fikk også regne med Hyrdens ledelse. De var allerede klar over at hjemreisen ikke kom til å bli noen lystreise. De sju sekkene med brød og all hermetikken som ble proviantert, skulle vise seg å komme godt med.

 

Kvelden før avreisen, den 10. mars, ble vesle Per Helge Kjøl født. Bare 16 timer gammel skulle den lille krabaten legge ut på en reise over halve jordkloden, inntil han kom frem i beste velgående til Norge den 13. april.

 

Sju store russiske militærbiler ankom misjonsstasjonen for å hente alle misjonærene og deres bagasje. Det var sent på ettermiddagen. I en mindre bil ble fru Kjøl og den nye verdensborgeren plassert – på en provisorisk båre som ble laget i siste liten.

 

Plassert i godsvogner
Fra samme bok står det å lese: «Bilene satte kursen mot Anganghsi, for Chalanttunfolket den samme vei de var kommet noen dager tidligere. Også denne kvelden var det mørkt og kaldt da vi steg stivfrosne av på den vesle stasjonen. Der sto flere tog og ventet. Det var blitt ymtet noe om at vi kanskje ikke fikk 1. klasse – i hvert fall ikke før vi kom til Russland. Vi hadde nå ikke akkurat lyse forhåpninger, men likevel tror jeg de fleste var nokså uforberedt på det som skulle komme: tre godsvogner var stilt til vår disposisjon! Den ene for bagasjen, de to andre for oss 41 norske pluss tre russiske soldater og én kaptein som skulle fungere som vår personlige livgarde gjennom hele Russland. Det var ikke fritt for at det var litt panikkfølelse første kvelden før vi kom oss så noenlunde i orden».

 

Misjonær Kristine Skjeslien skildrer dette slik i sin bok:

 

«Endelig kom tiden for avgang. Mange vinkende hender og tårer som blinket, var det siste vi så før de store skyvedørene smalt i.

 

Den 43 døgn lange hjemreisen var begynt. Foran oss lå en lang og strabasiøs reise over Sibir og Russland. (…) Etter at toget hadde forlatt Anganghsi, bar det nord-vestover store sletter og vidder. Gjennom de små gluggene høyt oppe på veggen kunne vi følge med såpass at vi visste sånn noenlunde hvor vi befant oss.

 

Ellers var det ikke fritt for at situasjonen var nokså tragikomisk der vi nå satt og vaglet som en hønseflokk oppe på de øverste hyllene. Underetasjen ga nemlig ingen mulighet til å sitte oppreist. Og atskillig lysere og lettere var det jo også der oppe i høyden!

 

Noe av det verste var ristingen. Den fikk vi stifte bekjentskap med fra første stund. Vi var alltid de bakerste vognene på toget, og det hadde som regel en anselig lengde. En tid fant vi ut at vi var den 52. og 53. vogna på et godstog. Når toget plutselig bråstoppet eller startet uventet, fòr vi hulter til bulter i alle himmelretninger. Da gjaldt det å være kvikk til å klore seg fast, ellers kunne en risikere å dette av pinnen i bokstavelig forstand! Og det var verken behagelig eller ufarlig.

 

Farvel Chalantun
Tidlig på ettermiddagen denne første dagen passerte vi for siste gang vårt kjære Chalantun. Ryktet om at vi skulle komme i løpet av dagen, haddegått foran oss. Da toget stanset på stasjonen, hadde en stor flokk av våre kinesiske og russiske venner møtt opp for å vinke farvel for andre og siste gang. Noe klokkeslett hadde de som rimelig kunne være, ikke fått oppgitt. Mange hadde derfor stått og ventet i timevis. Forskrekkelsen over vår reisemåte sto tydelig å lese på alle ansikter. Noen av de kristne fra menigheten stemte i en sang like før toget gikk. Det var den 117. David-salmen, en lovsang som synges på en meget vakker kinesisk melodi:

 

‘Lov Herren, alle hedninger, pris ham alle folk! For hans miskunnhet er mektig over oss, og Herrens trofasthet varer til evig tid. Halleluja!’

 

I den stund var det tårer på alle kinn, både hos store og små.

 

De som ble igjen
Da toget gled ut fra stasjonen, klemte vi oss sammen i døråpningen og viftet og vinket til flokken som sto igjen. Men dørene ble ikke lukket med en gang. Noen ble stående der i dørsprekken, andre kikket ut gjennom de små gluggene på veggen.

 

Det var nemlig enda noen vi gjerne ville få si et siste farvel. Litt utenfor byen oppe i åssiden lyste det i tre hvite steinkors. Der hvilte de av våre venner som ikke fikk oppleve denne dagen, som ikke fikk følge med oss på reisen til Norge. Det var de som hadde viet dette landet ikke bare sitt liv, men også sin død: Jørgen Høgetveit, Kristian Aalgård og så de to barna Arnulf og Eigil Kjos.

 

Ikke et øye var tørt. Det slet i hjerterøttene. Vi følte oss alle ett i sorgen med henne som reiste alene hjem med tre farløse små, og med foreldrene som til og med hadde måttet legge to av sine fire barn igjen i Manchurias jord.

 

En siste hilsen tok vi også med hjem fra han som hvilte under det tredje korset, til familien som sju år tidligere hadde fått det tunge budet at Jørgen Høgetveit ikke kom etter for å forenes med sine kjære som hadde reist i forvegen til Norge.

 

Mens toget skranglet forbi der langt nede på sletten og de hvite korsene langsomt forsvant ut av synsranden, lød det noen toner ut fra de bakerste vognene, usikkert og svakt til å begynne med, men med stigende styrke etter hvert som ordene løftet blikket bort fra jordens gravhauger opp mot et evig livs håp og gjensynsglede i vårt rette fedreland:

 

Å, tenk når engang samles skal
de frelstes menighet,
av alle folkeslekters tall,
i himlens herlighet».

 

Hjem fra Kina (II)
Hjem fra Kina (III)

 

Lov og Evangelium 2011 - Nr 08