Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den sanne omvendelse

«Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.» Rom 7:13

 

En sann omvendelse forutsetter en gjennomgripende virkning av loven i hjertet. Denne virkning er så nødvendig at uten den er alt åndelig strev forgjeves. All tro, alt gudfryktig vesen, ja Kristus selv og hans gjerning, blir nytteløs uten den. Den som bare kjenner synden i tanker, ord og gjerninger og bare ser på den og arbeider og strider med den, når ikke fram til annet enn en avstumpet hykleromvendelse. Får ikke Gud legge lovens krav på hjertet, slik at en kommer i nød for selve naturens dype fordervelse, kan en visstnok omvende seg. Men det blir bare fra en åpenbart verdslig livstil til sin egen rettferdighet. Og så blir en i virkeligheten en fariseer. Ja, selv den som kjenner ondskapen i sin natur og urenheten og fordervelsen i hjertet, men tar sin tilflukt til årvåkenhet, bønn, strid, forsakelse, og et gudfryktig vesen, og ikke fatter mistillit til alt dette, men stadig håper på seier, selv han blir ikke noe annet enn en fariseer. Kommer han ikke til Kristus mens det ennå står så ille til, mens han ennå ikke har vunnet seier, mens han ennå ligger der i all sin elendighet, og søker nåde, trøst og salighet i Kristus alene, blir han aldri en sann kristen. Enten blir han et gjerningshellig menneske som bedrar seg selv, og stoler på sin innbilte omvendelse og gudsfrykt, eller en utmattet trell som oppgir hele greien og
glir tilbake i den gamle sorgløshet. Eller han blir stående i sin fortvilelse og vet verken ut eller inn, men kjenner seg bare aldeles fortapt.

 

Nå tenker vi ikke på dem som med vilje holder fast på en eller flere vanesynder. Men vi tenker på dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange porten, men ikke er i stand til det. Feilen er at de aldri lar seg si – eller det blir ikke riktig sagt til dem – hva den sanne omvendelse er. De er ikke klar over lovens rette virkning, dens egentlige mål og hensikt. Tenk om de ville gi akt på Herrens ord! Skriften sier uttrykkelig: Alt hva loven sier, det sier den til den som har loven for at hver munn skal lukkes og hele verden stå skyldig for Gud. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men hvor synden ble stor, der ble nåden enda større.

 

Denne virkning må loven få gjøre i hjertet, hvis omvendelsen skal bli sann. Du skal ikke bli frommere og helligere ved lovens bud. Nei, det kan du bare bli ved ham som døper med Den Hellige Ånd og ild. Ved loven skal du bli skyldig, syndig, ja overmåte syndig. Det må du bli for å kunne ta imot Jesus på rette måte, slik at det kan bli et nytt liv i ditt hjerte. Fantes det en lov som kunne gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven. Men da var Jesus død forgjeves.

 

Loven gjør sin rette virkning bare når den får komme inn i hjertet. Men virker den bare på overflaten, kan du nok bli from i dine gjerninger og i din egen innbilning. Og da blir du, som nettopp sagt, en fariseer. Slik var Paulus før budet kom, før lovens åndelige krav trengte inn i hans samvittighet. Og slik er det med mange såkalte kristne i våre dager. De har det travelt med loven i den tanke at de skal kunne leve et rett liv for Gud bare de tar det alvorlig nok. De påstår at en ikke skal tvile på det, bare vedbli å kjempe, be og håpe. Den sanne omvendelse går dypere. Den rører opp i hjertets ondskap, og gjør meg ikke bedre og bedre, men verre og verre. Til slutt blir jeg til skamme i alt jeg foretar meg. Jeg synes virkelig ille om meg selv og min omvendelse, og finner på den måte ingen trøst i meg selv.

 

Da Kristus forklarte lovens åndelige krav i bergprekenen, visste han at det lå så høyt at ingen kunne oppfylle det. Når noen sier han vil omvende seg og bli from og hellig, må vi svare: Ja, hvis du bare først ble en synder og ugudelig så du kjente for en fortapt skapning du i virkeligheten er, kunne du komme til å tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige. Og da først kunne du bli from og hellig.

 

Fra «Husandaktsboken», Lunde forlag, 1973

Lov og Evangelium 2011 - Nr 09