Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Marias lovsang

loe_forside

«Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.» Luk 1:35

 

 

Slik hadde engelen talt til Maria. Vi forstår lite av det guddommelige under, at Guds Sønn ble unnfanget i ei ung jentes morsliv, uten manns medvirkning, men ved Guds ord og Den Hellige Ånd.

 

Og engelen grep også tilbake til Det gamle testamentes løfter om han som skulle komme: «Se, du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid, og det skal ikke være ende på hans kongedømme» (1:31-33).

 

Maria levde uten tvil i Det gamle testamentes løfter, og om hun ikke til fulle forsto – hvem kunne vel fatte det som ble sagt til henne – at hun skulle føde Guds Sønn, bli sin Herres mor – det vil si Guds mor slik Elisabeth sier i Luk 1:43 – om hun ikke skjønte rekkevidden av det som ble sagt til henne, så er det tydelig at hun har trodd det som ble sagt, og har forstått at det som var unnfanget i henne var oppfyllelsen av Guds løfter i Det gamle testamente.

 

Maria ventet i likhet med mange andre gudfryktige kvinner i Israel på kvinnens ætt, løven av Juda, fredsfyrsten, Isais rotskudd, Davids sønn, som skulle komme til frelse for sitt folk.

 

Så opplever hun at en Herrens engel åpenbarer seg for henne, ei ung jente, jomfru, som ikke vet av mann, og engelen taler veldige ord om at Den Høyestes kraft skal overskygge henne, slik at hun skal bli med barn og føde Guds Sønn. Alle de løftesord som Maria hadde gransket og satt sin lit til, de er nå med ett blitt levende virkelighet.

 

Mange kvinner i Israel trodde løftene om barnet som skulle bli født, kvinnens ætt, og bar nok på en stille forventning: tenk om det var hun som skulle få denne nåde! Å være barnløs var en stor sorg, for da var en utelukket fra muligheten til å være Messias’ mor. Vi ser i hele Det gamle testamente hvilken sorg og vanære det fulgte med å være barnløs. Velsignelsen og løftene var jo knyttet til avkommet, til kvinnens ætt. Å, hvor langt borte er vi ikke i dag fra å tenke slik, vi som dreper barnet i mors liv og ser på barn som en forbannelse. Nei, det er en velsignelse. «Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i en veldig krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. Lykkelig er en mann som har sitt kogger fullt av dem! De blir ikke til skamme når de taler med fiender i porten» (Sal 127:3-5). Ve oss når vi en dag skal tale med fiender i porten. Jeg tror ikke den dagen er langt borte.

 

Hannas lovsang
Vi har i Hanna et veldig uttrykk for hvordan en barnløs kvinne i Israel hadde det, og når vi hører Hannas lovsang når hun har fått Samuel, ser vi hvordan en troende kvinne i Israel tenkte omkring sin barnefødsel. Barnet bar bud om frelse, om ham som skulle komme. Det er som om Hanna i sin sønn ser Sønnen med stor S, han som skulle komme, Frelseren, Messias (1Sam 2:1-10). Det er en slående likhet mellom Hannas og Marias lovsang.

 

Maria, med et barn under sitt bryst. Vi skulle tenke at den første tanke som meldte seg, var: Hva vil mennesker si og tenke? Men det er aldeles underordnet. Hun jubler ut i spontan glede over å ha blitt denne nåde og frelse til del som Gud fra evighet har lovet. «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min Frelser, som har sett til sin tjenerinne i hennes ringhet» (Luk 1:46-48). Vi kunne også lett tro at Maria skulle bli hovmodig og få store tanker om seg selv og sin egen verdighet. Men det Maria begynner sin lovsang med, er å opphøye Herren fordi han har frelst henne. Maria lovsynger ikke Herren i første rekke for den tjenesten hun har fått, men for den frelse hun er blitt delaktig i.

 

Tenk, han har sett til meg i min ringhet! Her er det ikke sin stand og stilling Maria i første rekke tenker på, men hennes skrøpelighet. Maria var intet ubesmittet og syndfritt menneske. Hun var en synder som deg og meg, hun plagdes av sin synd. Derfor fryder hun seg også over at Gud er hennes frelser, fordi han har sett til henne i hennes ringhet, det vil si i hennes skrøpelighet, preget av synd og elendig som hun var.

 

Lovprisning av nåden
Selv om Elisabeth utbryter og sier om henne: «Velsignet er du blant kvinner!» (1:42), tenker ikke Elisabeth på hva Maria var i kraft av seg selv. Hun tenker på den nåde Maria er blitt til del og den store tjeneste hun er betrodd. Engelen som hadde åpenbart seg for Maria, sa heller ikke at Maria var blitt gjenstand for dette veldige under fordi hun fortjente det, nei, han sier: «Vær hilset, du som har fått nåde!» (1:28). Luther sier om dette: «Av dette må vi lære å akte Maria for et menneske som kommer til nåden, og ikke som den som skal utdele nåde». Maria er i seg selv ikke noe mer enn deg og meg, derfor er den Mariadyrkelse som vi kjenner fra historien og som er i ferd med å tilta hos oss i dag, avgudsdyrkelse.

 

Maria er ikke noe i seg selv og har ikke noe å rose seg av i seg selv. Hun var en fattig synder, som kjente på sin ringhet, men som av Gud fikk nåde og en veldig tjeneste. Det er ved Guds store undergjerning i Marias morsliv at Maria er velsignet framfor andre kvinner. Det er også det Maria sier: «Fra nå av skal alle slekter prise meg salig fordi han har gjort store ting mot meg, han, den mektige, og hellig er hans navn» (1:48-49). Maria skal prises for Guds mektige gjerning. Hun understreker at det er han som er den mektige, han som er den hellige. Og hun skal prises salig fordi hun ble gjenstand for hans mektige gjerninger, og ikke for sin egen makt eller hellighet. Maria skal altså ikke prises salig på grunn av sin person, men på grunn av Herrens frelsesverk gjennom henne.

 

I Lukasevangeliet leser vi om ei kvinne som roper til Jesus: «Salig er det morsliv som har båret deg og det bryst som du har diet! Men han sa: Ja, salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!» (11:27f.). Jesus understreker at det ikke er Marias person som gjør henne salig, men det frelsens under som ble åpenbart i verden gjennom henne. Det er barnet Maria bærer som er Marias salighet. Derfor måtte Maria som alle andre bli frelst ved tro på Jesus. Hennes morshjerte måtte gjennomstinges, de kjødelige bånd som bandt henne til Jesus som mor måtte skjæres av, så hun som alle andre måtte lære Jesus å kjenne som sin frelser og herre, sin stedfortreder og sitt sonoffer. Maria var selv en som trengte til nåde og frelse.

 

Her i sin lovsang ser vi hvordan Maria lovpriser Gud for den frelse hun har blitt til del gjennom det barnet hun bærer under sitt bryst. Det gjør hun ved å vise tilbake til de frelsesgjerninger Gud tidligere hadde vist mot sitt folk. Slik er Gud, en som støter den mektige ned av sin trone og opphøyer de små. Det er Marias håp og visshet. Og den frelse som Herren nå skal virkeliggjøre gjennom det barnet hun bærer, den er av samme art, det er en frelse for den hungrende og fattige. «Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham» (Luk 1:50). Legg merke til hvordan Marias tro hviler på Herrens gjerninger i fordums tid. Slik han har vist seg å være, miskunnelig og trofast, slik er han, slekt etter slekt, uten forandring og skiftende skygge, overfor dem som frykter ham. Tenk om du og jeg kunne lære av Maria å lese Skriften slik, trøste oss til Guds miskunnhets gjerninger, at han er slik han har vist seg å være. Har du lært Gud å kjenne av hans gjerninger mot Abraham, Jakob, Rut, David osv., ja, så er han den samme i dag, mot deg. Det var Marias håp, det holdt hun opp for seg og satte sin lit til, det priste hun Gud for.

 

Marias store trøst og takkeemne er at Herren ser til den ringe. Det er ikke den mektige, den rike og selvhjulpne, men den fattige, den elendige, den som er liten og i nød, den hungrende, som Herren viser sin miskunnhet mot. Det er Marias lovsangsemne framfor noe. Og det er en slik frelser hun bærer under sitt bryst. Det er hun forvisset om. Derfor fryder hun seg. Maria regner seg selv som en av disse små, en av disse hungrende og elendige som nå har blitt opphøyet og mettet med gode gaver. Hanna sa det slik, i sin lovsang: «Han reiser den ringe av støvet. Han løfter den fattige opp av smusset for å sette ham hos fyrster og gi ham et ærefullt sete» (1Sam 2:8). Eller som det står i Salme 113:7-8: «Han som reiser den ringe av støvet, og løfter den fattige fra søppelhaugen, for å sette ham hos fyrster, hos sitt folks fyrster». Det var Hannas, og det var Marias lovsangs-emne.

 

Er det også din lovsang, at Herren har sett til deg i din ringhet, at han har tatt seg av deg der du sitter på søppelhaugen, og satt deg hos fyrster? Slik er Jesus, slik er frelsen i ham. Her ligger lovsangsgrunnen. «Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud» (Sal 40:3-4).

 

Hva dreier lovsangen seg om? Herrens forunderlige frelse – Jesus. Er Jesus ditt hjertes lovsang, ditt håp, din frelsesvisshet? Da kan du med Maria bryte ut i lovsang og prise deg salig. Om du er ringe og kjenner på skrøpelighet, om du sliter med synd og er hardt prøvd med motgang og lidelse, at du sitter på søppelhaugen, ditt eget fordervede kjøds søppelhaug – ja, bedre er det ikke med oss, den fordervelsens avgrunn og det gjørmedyp som vårt kjød og hjerte er, et avgrunnsdyp hvor det veller fram mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott – så kan du likevel bryte ut i lovsang, for i Jesus eier du ham som frelser deg fra deg selv, fra din synd og skrøpelighet, og så setter han deg sammen med seg i herlighet. Du får del i hans kår, hans rettferdighet, hellighet, syndenes forlatelse og evig liv.

 

Men skulle du kjenne deg salig på noen annen grunn, mener du at du er verdig til lov og pris ved noe i deg selv, skulle du være rik og uten trang til frelsen i Jesus, ja, så må du gå tomhendt bort. Slik er Gud, og slik handler han. «Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort» (Luk 1:53).

 

Måtte vi være blant dem som priste Gud for hans frelse i Jesus Kristus, priste oss salige på grunnlag av at han i Jesus har sett til oss i vår ringhet og reist oss opp fra støvet og satt oss hos seg i herlighet.

Lov og Evangelium 2011 - Nr 10