Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Hjem fra Kina (III)

«En gråtung og kjølig oktoberdag 1946 landet et lite tomotors propellfly ved Bromma lufthavn nær Stockholm. Den lange flyturen fra Østen er over – uten uhell av noe slag. Motorene slåes av. En dør svinges åpen og en trapp trilles borttil. Meget langsomt ned trappen kommer seks norske misjonærer. Jeg var en av dem».

 

Hjem fra Kina (I)
Hjem fra Kina (II)

 

Slik skriver Asbjørn Aavik i boken «Grotid i storm» (Lunde forlag, Oslo, 1982). Vi har fulgt noen av de norske misjonærene som ble værende i Kina og Manchuria under andre verdenskrig – lenger enn de hadde tenkt. Det er ikke bare den spennende og rørende historien som har gjort at dette har fått sin plass i bladet. Vi trenger å lære at Jesus kaller oss til sine etterfølgere. Det å være et medlem i en eller annen misjonsorganisasjon eller i et kirkesamfunn trenger ikke være det samme som å være en sann Jesu etterfølger. Jesus kaller oss til å være hans tjenere. Omkostningene kan bli store. Men velsignelsen ved å følge Mesterens kall lar seg ikke måle. «De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd» (Sal 126:5-6).

 

I denne artikkelen skal vi følge de seks siste misjonærene fra Misjonssambandets felt i Kina på deres hjemreise. Den ene av dem, Johannes Maudal, ville så gjerne rekke hjem til sønnens konfirmasjon. Adskilt fra familien hadde han ikke møtt sønnen sin på åtte år. Hjemreisen ble en kamp mot klokka. Vi lar Asbjørn Aavik fortelle videre. Noen avsnitt må vi la ligge på grunn av plassen i denne artikkelen. Leseren anbefales å lese hele boken.

 

«Hva hadde hendt?
Jo, dette:

Da krigen var over og verden etter hvert falt til ro, fikk misjonslederne i Norden en ny hodepine: – Hvordan få hjem misjonærene fra fjerne misjonsmarker? Disse mange som grunnet verdenskrig hadde vært avskåret fra hjemmeopphold, og slik stått flere år over planlagt periode. Og videre – hvordan få sendt ut nytt mannskap for avløsning slik at tjenesten kunne fortsette?

 

Kjøp et fly
I denne krise var det at misjonsledere i Norden fikk en kongstanke: – Enn om vi satset på et fly? I krigens siste fase var det jo flyene som bar de tyngste byrdene – kom hurtigst til fjerne mål og gav hjemland mang en ærefull seier.

 

Resultatet av de mange reiser til Sverige, Danmark, England og Tyskland, ble at de tre misjonsselskapene i Norden, Det Danske Misjonsselskap, Svenska Kyrkans Mission og Det Norske Misjonsselskap gikk sammen om å kjøpe et fly.

 

Flyet var en DC Douglas maskin – uten isolering. En krigens transportmaskin. Propelldrevet. To motorer på til sammen 2 400 HK som utviklet en marsjfart på 280 km pr. time i 2 500 meters høyde.

 

I Sverige ble flyet isolert, ominnredet og fikk gode seter til 22 passasjerer. «Ansgar» ble navnet – oppkalt etter Nordens apostel. Et Nordens misjonsfly.

 

Avreise
De siste til å forlate Kina-feltet var disse seks: Johannes Maudal, Malena Opstad, Gudrun Follesø, Valborg Moi, Sigrunn Omestad og Asbjørn Aavik.

 

En husbåt tok oss ned Hanfloden til den store strategiske byen Hankow. I fredelige år brukte det herfra gå store, brede, engelske dampbåter nedover til havnebyen Shanghai.

 

Men ingen slike passasjerbåter fløt lenger. Alt var blitt borte i en vond krig. Så stod vi fast – utålmodige etter å komme videre – hjem til våre kjære i Norge. Helt til en hyggelig og grei amerikansk offiser grep inn for å hjelpe oss.

 

Han hadde tid til å lytte.
– Fantastisk!, utbrøt han.
Vi fortalte ham om våre åtte år i innlandet.
– Dette må ordnes!
Så forsvant han i en uniform som fortalte om ganske høy grad.

 

Neste morgen ringer han Lutheran Home hvor vi bodde:
– Alt i orden. Dere skal få bli med et av våre transportskip, en militær farkost som alt i morgen kaster loss for Shanghai. Kan ikke love dere verken køyplass eller salong, men mat skal dere få.

 

Et telegram til Shanghai
I bortimot halvannen måned gikk vi her i denne larmende byen og ventet på videre transport. En dansk gruppe på en femten-tyve voksne pluss barna, og vi seks norske, ble i grunnen sveiset sammen i en felles anstrengelse og venting på å komme videre.

 

Men nettopp det var den store knute som ingen kunne løse. Helt til det plutselig en dag kommer et telegram fra Oslo:
– Ansgar til Calcutta. Ikke Shanghai. Prøv transport dit. Venting i Calcutta begrenset. Svar. Tormod Vågen.

 

Noenlunde likt budskap kom også til de ventende danske medarbeidere.
– Men til Calcutta?

 

Dagen ble i sannhet hektisk. Likeså de som fulgte. «Begrenset ventetid» lå truende i våre sinn. Hjelpen kom i siste liten ved en amerikansk offiser med ganske høy grad. Etter mange telefoner og mye jeepkjøring fra kontor til forlegning, fikk han endelig løfte på at vi skulle få lov til å bli med et kinesisk transportfly som skulle fly tomt til Calcutta for å hente inn utstyr til den kinesiske armé.

 

Militærflyet vi dagen etter kom ombord i, var selvsagt propelldrevet. To-motors. Gammelt, men for oss et vidunder som skulle ta oss ut av landet til et møte med «Ansgar». Nedslitt og dårlig vedlikeholdt var sikkert denne vår farkost. Vi fikk to–tre ekstra stopp underveis. Måtte ned for reparasjon. Jeg fulgte litt med i dette. Ved en av våre stopp så jeg en av mannskapet surre et eller annet i motoren sammen med ståltråd. Og den unge kinesiske flymekaniker gjorde denne surringen så godt at det holdt til vi tok land på ett hjul og humpet litt svekket inn en rullebane i Calcuttas lufthavn med så merkelig og mystisk et navn som Dum Dum.

 

Og parkerte like i nærheten av et annet fly.

 

En dansk misjonærmor ser ut sin rute:
– Ansgar!
Det kom som et rop. Hun hadde sett flammeskriften langs en flykropp og nordiske flagg i sterke farger. Så slo hun hendene for ansiktet i hikstegråt.

 

En liten sønn kom bort til henne:
– Ikke gråt, mor…
Da åpner hun armene og tar sitt barn med inn i stille hulken.

 

Kairo
Under ventetiden i Shanghai sier Johannes Maudal plutselig en kveld vi to gikk en luftetur:
– Jeg skulle jo vært hjemme til sjette oktober.
– Hvorfor nettopp den dagen?
– Det er søndag, og den dagen skal Inge, eldstegutten vår, konfirmeres.

 

Etter dette ble det merkelig stille mellom oss i en sen vandring den svale og gode kvelden etter stier ved en stor og vid park.
– Ja, tenk om vi rakk til Norge da…

 

Og etter en pause og mange skritt:
– Jeg ber om det…

 

Mer ble ikke sagt i vår vandring videre, men noe ligger i sinnene våre, noe arbeider seg frem og tilbake mellom øst og vest. På åtte år hadde ikke Johannes sett sin sønn Inge. Sjette oktober konfirmant.

 

Vi skulle overnatte i Kairo, Egypt. Et lite tomotorsfly som Ansgar hadde jo ingen jetfart. Stopp ble det jo underveis fra India for påfyll av drivstoff etc., men nå i Kairo måtte det bli en hviledag for mannskapet. Skandinavia hadde jo ingen nyuthvilte å sette inn her i denne delen av verden, hviledagen ble også god for en av våre «søstre», Gudrun Follesø, som ved den tid ikke var så helt sterk etter de mange års slit blant syke i Kina.

 

– Skal vi gå en liten tur?
Det er Johannes. Vi møttes i resepsjonen i det store, moderne hotellet.
Merker meg at Johannes sakner skrittene litt ved hver urmaker eller klokkeforretning vi kommer forbi. Stanser så ved en, den fineste og mest opplyste så langt:
– Her går vi inn.

 

Og en far velger ut et fint armbåndsur til en sønn som skal konfirmeres.

 

Underveis tilbake til hotellet:
– Undres om jeg rekker hjem… Inge skulle fått dette på dagen.

 

Og like innenfor hotelldøra som en ung, mørk gutt i hvit uniform med gull hadde slått opp for oss:
– Jeg ber fortsatt om det, men nå spøker det med tiden. Denne hviledagen her…

 

Vi bodde fint denne dagen og disse to nettene i Egypt. Jeg nevnte det for flykapteinen på Ansgar, mannen fra Sverige som ordnet med alt for oss underveis.

 

Et smil tilbake:
– Vi har en ordre. Norden vil at dere, etter alle disse mange år ute, skal bo slik.

 

Stockholm
Bromma lufthavn.
Der landet vi. Ja, før vi ankom Kastrup hvor vi tok farvel med våre danske venner, sa kapteinen til oss norske:
– Nå kan dere velge om dere vil fly direkte til Norge eller veien om Sverige, hvor vi har vår hovedbase. Vi valgte Bromma.

 

Kom nemlig fra Kinavarme. Hadde entret Ansgar i India i tynt sommertøy. Og nå på dansk asfalt. Vi hutret og frøs i en nordisk høst.

 

Derfor Bromma og Stockholm. Vi visste at i Norge var det fortsatt stor varemangel. Sverige rikelig. Tenkte også på våre kjære hjemme. Nå kunne vi kjøpe noe med til dem. For min del kom jeg ned flytrappa i solhjelm og et reiseteppe fra Ansgar over skuldrene. Reportere og fotografer fra Stockholms-aviser var møtt opp. Dagen etter ble jeg stukket en slik avis i handa. Et stort foto av undertegnede ned trappetrinn, og under:
– Inte reda for kylan på Bromma!

 

Telefon fra Kastrup til hovedkontoret til misjonen i Grensen 19, Oslo. Derfra ny telefon til Fosterlandsstiftelsens kontor i Stockholm om noen kunne møte oss, ordne med overnatting og låne oss de penger vi hadde bruk for.

 

Lørdag 5. oktober
Fra Ansgar, underveis fra Kastrup til Bromma, ble det sendt telegram (eller var det pr. flytelefon?) til Fosterlandsstiftelsen om å bestille billett med nattoget samme kveld til Oslo. Også soveplass. Johannes Maudal hadde vært en tur innom førerkabinen og bedt om dette. Også gitt mannskapet grunnen, og uniformene ved spak og instrumenter tente med en gang:
– Ta det lungt! Ni skal räcka hem i god tid! En affär ock i Kungsgatan for en ny kostym för festen…

 

Mannen ved spaken har oppdaget misjonærens tynnslitte sommerbukse. Så gir han mer gass. To propeller hiver oss inn i kjølig nordisk luft. Kutter våre siste mil i ørsmå biter. Skreller oss mot et mål.

 

En svensk misjonsvenn hadde parkert sin bil ikke langt fra vår landing. I en lomme hadde han togbilletten til Johannes. De kjørte bort med det samme. Om det ble noen tid for Kungsgatan før avgang, husker jeg ikke.

 

Søndag morgen sjette oktober
Johannes Maudal steg av på Strømmen stasjon. Han rakk sitt hjem for en litt sen frokost før familien kjørte til kirken.

 

Konfirmasjon.
Alt i ett måtte Inge opp med venstre handa. Et nytt, moderne ur blinket om handleddet!

 

----

 

Og til meg på hotellet, like før frokost, en telefon:
– Du er vel klar over at du skal tale nå i formiddag i Betlehemskyrkan?
– Nei…
– Da glemte vi å si fra til deg i går. Får tilgi oss det. Jo, vi ringte Tormod Vågen i Oslo. Avertér Asbjørn Aavik, sa han. Og det har vi gjort. Altså klokka elleve.

 

Et lite klikk i telefonen da røret ble lagt på, og så satt jeg der nokså tafatt. Landet kvelden før i solhjelm og tropeklær. Men jeg hadde glede av å stå på Rosenius’ gamle prekestol. Bare det en opplevelse.

 

Tårer i tellerskritt
Fra hotellet vårt i Stockholm ringte jeg til Fjellhaug Misjonsskole i Oslo. Vi hadde ikke telefon hjemme. En elev gikk bud de 10–15 minutter til Ulvenveien 50 (nå Dag Hammarskjøldsvei) for å hente Ragna. Så kimte telefonen på mitt rom. Etter åtte år hørte jeg atter den kjære stemmen. Og så… åpen linje… tellerskritt uten ord. Stemmer kvaltes liksom.

 

Men sinnene roet seg.
– Er det noe spesielt jeg skal kjøpe med?
– Noe til barna. Stoff til kjoler. Noe varmt og godt for vinteren Du har jo fire som venter.
– Nei, fem.
– Ja, har du nok penger, så kjøp kjoletøy til meg og. Noe varmt, sterkt og godt for vinteren.
– Jo, vi får låne av Fosterlandsstiftelsen. Tormod Vågen har ordnet for oss.

 

Etterskrift
Omkring 1000 år før vår landinghadde Nordens apostel, Ansgar, tatt land med båt ikke så langt unna Bromma. Han hadde et oppdrag fra paven om å kristne Norden. I året 929 bygde han det første gudshus i Sverige. Det var i Birka ved Mälaren. Da var han 28 år gammel».

 

Slutt

Lov og Evangelium 2011 - Nr 10