Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Rosenius og helliggjørelsen

«Dette store hovedstykke i den kristne lære», skriver Rosenius, «er nest etter læren om Kristi forsoning, det aller viktigste. Kristi rettferdighet, og Åndens helliggjørelse i oss, forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.

 

Rosenius om rettferdiggjørelsen

 

Når et menneske ved Sønnen blir virkelig fri, får han et nytt, hellig sinn. Han blir villig og istandsatt til gode gjerninger, med kraft til å vandre som en Kristi etterfølger.

 

Men nettopp i det åndelige livets vårblomstring møter satan opp. Nå sier han at når du nå er frelst, er du også fri for all fare og har intet å frykte. Eller han sier at når nå samvittigheten er frigjort fra loven, kan du også anse ditt daglige liv som frigjort fra den.

 

«Kjødet»  – «det gamle menneske»  – «syndens legeme» er forskjellige uttrykk for samme sak. Det står ikke bare for noen urene lyster, men skildrer alt det vi fra vår naturlige fødsel er og har fra Adam. Det er altså hele mennesket med alle kroppens og sjelens tilbøyeligheter og krefter, fornuft, hjerte og sinn, som alt er fullt av synd. «Det som er født av kjødet er kjød». Og dette skal opp på korset.

 

Rosenius skriver: «Hvis noen tror de tilhører Kristus, men likevel ikke vil korsfeste sitt kjød, ikke i det hele tatt har begynt på dette, bedrar han seg selv». Videre skriver han at hvis noen gjennom en viss endring i livsførsel og oppfatning m.m. «tror han er født på ny, men bare fortsetter med sine gamle synder, forsøker å unnskylde og skjule en synd, er omvendelsen falsk og troen død».

 

Men her understreker Rosenius at vi må skille mellom det å stå i et fredelig forhold til synden i kjødet, og det å være i en konstant krig mot kjødet. For kjødet dødes tross alt ikke på et øyeblikk, og blir aldri godt. Det skal være festet til korset.

 

Riktignok vrir og vender det seg, sliter og kjemper mot ånden. «Sliter det seg et øyeblikk løst, resulterer det bare i en fordoblet straff, der Herren tukter gjennom sitt ord og vår samvittighet. Dette vokter den troende seg for». Å bli værende, og trives, i noen synd, vitner ikke om et korsfestet kjød og et Åndens herredømme.

 

Men ingen annen skal i det hele tatt forsøke å tenke på noen helliggjørelse, enn den som i sin samvittighet er frigjort fra loven. Hvis noen tror det er gjennom helliggjørelsen de skal bli kvitt synden, vandrer de ennå i mørket. Bare den som er frigjort i Kristus, kan bære frukt for Gud.

 

Rosenius skriver: «Vår frihet fra synden, innfor Gud, er fullkommen. Samtidig som helligheten i oss er ufullkommen. Om syndfriheten innfor Gud heter det: «Dere er blitt frigjort fra synden». Men om helliggjørelsen tales det om «frukt som fører til helliggjørelse», d.v.s. til å bli hellige. Rettferdiggjørelsen innfor Gud med alt det innebærer, er noe som er skjedd. Mens helliggjørelsen, Åndens verk i oss, med alt det innebærer, er noe som stadig skjer. Dette bør vi legge merke til, og vokte oss vel for å endre Åndens ord. Vi må ikke forandre stadig skjer til skjedd. Men heller ikke skjedd til stadig skjer.

 

Vi må altså ikke et øyeblikk slippe til den tanken at vi nok håper vi er benådet og fridd ut fra den gamle syndepølen. Mens vi, når vi ser på den daglige skrøpeligheten, likevel anser oss mindre fullkomne, ja, til og med urene og forferdelige i Guds øyne.

 

Nei, da må vi overfor Gud anse oss fullkomment frigjort fra synden, virkelig rettferdiggjort, uklanderlig hellige, og si til loven, fornuften og følelsene: Det Gud har renset, må ikke du se på som urent».

 

Kraften til helliggjørelsen
All kraft til helliggjørelse ligger ifølge Rosenius i rettferdiggjørelsen.

 

Dette er en skjult hemmelighet for alle gjerningskristne. Alt strev for å bli helliggjort, før vi i vår samvittighet er døde fra loven og frigjort fra den vi var fanget under, er fullstendig meningsløst.

 

En kristens erfaring med helliggjørelsen skildrer Rosenius slik: «Jeg falt ofte i den gamle innbilningen om egen kraft og dugelighet. Jeg mente det tross alt var min egen oppgave å hellige meg. Jeg begynte igjen med eget strev. Jeg skulle tro slik og slik, be og kjempe. Og trodde jeg selv hadde kraft til dette. Men da ble jeg på ny avmektig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke en gang tenke mer enn det Herren til enhver tid virket i meg.

 

Og når jeg slik på ny ble slått ned, avmektig og død, kom Herren igjen med sitt evangelium. Han førte meg på ny til festet, som jeg hadde veket bort fra – til hans nåde alene. Da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.

 

Har du erfart noe av dette? Og på denne måten funnet både din rettferdighet og din helliggjørelse bare i Kristus, slik at du i alle forhold til alle tider lever i avhengighet av ham? Da kjenner du hva den rette helliggjørelsen er.

 

Da er det en virkelighet at ditt gamle menneske dødes. Da blir ikke bare dets utbrudd bremset. Men da dødes det indre. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle menneske, nemlig den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om egen kraft og dugelighet.

 

Det er denne dype selviskhet og innbilning som utgjør selve livet og hjertet i det gamle menneske. Og fra denne kilden strømmer det så ut en forferdelig syndeflod gjennom alle vår naturs krefter, så som overmot, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, vellyst, sinne, utålmodighet, falskhet, løgn og mange andre synder.

 

Skal nå denne slangens sæd kunne angripes og dødes, må nok først den dype selviskheten, den innbilte egne kraft, bli slått ned. Og det ikke bare én gang, i omvendelsen, men gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelse.

 

Akkurat som vi første gang gjennom loven ble gjort til skamme i alt vi foretok oss for å gjøre oss selv rettferdige. Slik må vi også hele tiden uopphørlig bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe eller få til noe selv. For at vi aldri skal få vår trøst eller glede i oss selv eller i noe som er av oss, men bare ha trøst i Herren Kristus alene. For, som vi nettopp sa; på denne måten blir selve hjertet i det gamle mennesket gjennomboret og drept.

 

Men vi må ikke bli liggende i vår elendighet, stoppe opp i trelldom og avmakt. Nei, det nye mennesket  – «Åndens attrå er liv og fred»  – må samtidig stadig næres og holdes i live. Det er altså like nødvendig at vi ved evangeliet bestandig blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden.

 

På denne måten blir det alltid en virkelig og levende  – ikke en selvgjort og død  – helliggjørelse ved Ånden».

 

Helliggjørelsens hemmelighet
Helliggjørelsens hemmelighet er altså ifølge Rosenius’ forkynnelse: Å være avhengig av Gud og holde seg tett inn til ham ved Sønnen. Ved Ordet om Kristus holdes troen, barnekåret, gleden, lysten og kraften hele tiden levende. Gleden i Herren er helliggjørelsens kraftkilde, som gjør ånden villig til å gi akt på Guds hellige vilje og Kristi forbilde.

 

Akkurat når ditt nådeliv er friskt og samstemt med Gud, erfarer du bestandig at ennå mangler du noe. Du har ikke nådd målet, men du strekker deg hele tiden etter det, du hungrer og tørster etter rettferdighet.

 

Den sanne helliggjørelsen er ikke noe vi «får til». Den vokser selv. Herren skaper vår helliggjørelse, slik at det ofte overrasker oss selv, når vi ikke finner noe som helst vi kan rose oss av, men tvert imot ikke ser annet enn skrøpelighet, og ikke kjenner annet enn ubrukelighet. I oss selv ser vi intet annet enn synd. Og alt godt er utelukkende Herrens gaver. Da er Kristus vårt liv, Kristus alene.

 

Rosenius taler om helliggjørelsens nødvendighet. Han understreker sterkt betydningen av at den må være ekte. Nemlig et villig sinn som bare evangeliet har virket, til å la seg avkle, og til å korsfeste og døde det gamle menneske. Altså Åndens kamp mot kjødet, som må foregå så lenge vi er i denne hytten.

 

Så sier han: «Nå gjenstår det bare å praktisere dette»: Øve, øve i det daglige livet. Dette understreker han igjen og igjen. Helliggjørelsen skal alltid foregå i det største alvor. Slarv og lettsindighet på dette området fører snart til ulykke. Jesus er det store forbilde.

 

Og så spør du: «Men hvem er i stand til dette?»

 

Svar: «At du skulle gjøre alt dette selv, har aldri vært meningen. Men at du skulle begynne å bestrebe deg på dette. Så i dine bestrebelser grundig få lære at du ikke er i stand til det. Og så tvinges til å sukke og rope til Herren, som så selv – og på sin måte, som vi har vist  – utfører helliggjørelsens verk. Men det verket utføres gjennom kraften av det drivende og advarende, samt trøstende Ordet.

 

Og det som så ikke kan utrettes ved Ordet og indre påminnelser og påtrykk, utretter Herren med riset, med lidelsens torner, om det er nødvendig.

 

De troende sier: Kjære Gud, bruk det du trenger, bare du får stemme hjertets strenger. For étt er nødvendig, og uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Samtidig som de alltid først og sist holder dette punktet klart: «Med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget». Kristus må vokse, jeg skal avta. Men om jeg enn ufullkomment står fram i hans sted her nede, står han alltid fullkomment fram for meg der oppe».

 

Rosenius taler ofte i denne ånd til den oppriktige.

 

Men så sier du til sist, du oppriktige sjel, men samtidig så oppgitt over deg selv: Å, om det bare en gang kunne bli riktig helt og sant og virkelig med meg! Skal jeg fullkomment rettferdiggjøres og helliggjøres, må det virkelig skje en mer grundig frelse med meg!

 

Nå svarer Rosenius: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer aldri mer! Den skjedde for 2000 år siden, der henrettelsen ble fullbyrdet utenfor Jerusalem. Om det leser vi at «når Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».

 

Legg godt merke til: fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Den som skal tro seg frelst, han må vende sin tro 2000 år tilbake  – til det som skjedde i Kristus».

 

Læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har i Rosenius’ forkynnelse alltid dette blikkfang: Guds Lam!

 

Til norsk ved Hermod Hogganvik
arven.net

Lov og Evangelium 2012 - Nr 02