Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kristi lidelse

Forkastet av verden og forkastet av Faderen! Slik hang Jesus på korset. Hvilken avstand mellom den første barndomstiden da han hadde «velvilje hos Gud og mennesker» (Luk 2:52), og nå da både Gud og mennesker hadde vendt seg fra ham.

 

Og likevel skjedde nettopp i denne stunden det store underet: Forkastet av Gud og verden, førte han Gud og verden sammen.

 

Hvordan kunne vel dette skje?

 

Jo, det var én ting som ikke hadde bristet for Jesus; én ting holdt ennå: Selv fra dødsrikets dyp kunne han si: Min Gud. «Min Gud, min Gud!» Gud hadde forlatt ham, men han hadde ikke forlatt Gud. Båndet mellom Gud og ham var ikke skåret over. Det kunne ikke skjæres over. Det gjorde at Jesus på en måte led dypere enn noen fallen skapning kan lide. Å hate Gud, er helvete. Men å føle seg totalt forlatt av Gud, og likevel elske Gud, er egentlig mer enn helvete.

 

Dette «min Gud» midt i gudsforlatthetens redsel, var brodden i hans lidelse. Men det var samtidig lidelsens løsning.

 

Den som fra dødsrikets dyp med sannhet kan si «min Gud» til Gud, han kan ikke bli i helvete. Han hører ikke hjemme der.

 

Den samme kjærlighet som førte Kristus ned til dødsriket, måtte føre ham opp igjen. I fullkommen kjærlighet var han blitt ett med den falne slekt, førte ham til bunnen av dødsriket. Men i fullkommen kjærlighet var og ble han ett med den levende Gud. Derfor kunne døden umulig holde på ham. Gud er jo ikke de dødes Gud, men de levendes.

 

Fra dødsrikets skjød vendte da Kristus tilbake til Faderens favn. Den veien var aldri før blitt gått. Det var en ny og levende vei inn til helligdommen. Dødsrikets porter ble sprengt. Frelserens vei var banet.

 

Da gikk det en jubel gjennom Faderens hjerte. «Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1Kor 15:55). – Og ut av denne jubelen lød det med den døende seierherres siste kraft: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23:46).

 

«Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner» (Joh 15:13).

 

– Å, hvor det er sant! Hvor det er salig sant – ja, evig sant!

 

Fra «Et blikk i Guds kjærlighets dyp», Indremisjonsforlaget, Oslo, 1948

Lov og Evangelium 2012 - Nr 03