Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Mer enn helbredelse

Samtale med Ingeborg Haakonsen
Feriestedet Haishan ble som et lite paradis for misjonærene i Kina. For barna, om mulig, enda mer vidunderlig enn for de voksne. «Tenk å få komme ut på reise, få komme til Haishan. Det var som når en slipper ut kalvene om våren» (Arne Tiltnes, misjonær i Kina).

 

Her på Haishan hadde Ingeborg Haakonsen en av sine store opplevelser:
Det var ikke i ferien. Misjonærene Mathilde og Martin Andestad matte reise opp, for fru Andestad var meget syk. Legen hadde sagt at jordbær kunne virke legende. Det vokste ville jordbær på fjellet, og de dro dit. Snart kom det bud om jeg kunne komme opp, for fruen var svært dårlig. Jeg red da opp om natten på en leid hest. Om morgenen kom jeg fram og fant henne elendig. Som sykepleier vasket jeg og stelte henne så godt jeg kunne.

 

Jeg hadde tatt med meg to par hvite silkestrømper. Det ene ville jeg ha på henne. Da tok hun i silken og sa: «Vent litt med disse, Ingeborg». «Jeg har et par til», svarte jeg. «Ja, da kan jeg ta dem», sa hun stille. Jeg kom helt på gråten, for hun var blitt så forandret.

 

Jeg skjønte at avreisen stundet til, og sendte bud med hestekaren etter misjonær Lars Lande, slik at han kunne være der sammen med Martin Andestad. Da Lande kom opp om ettermiddagen, hadde vi nattverd sammen. Fru Andestad ba oss da synge: «Deilig krone, deilig krans». Det brast for oss på første verset, men hun sang hele sangen alene. Etter nattverden sa hun: «Nå kan vi to være her en stund alene». Da fortalte hun at hun hadde vært syk vel ett år. Hele dette året var hun så sikker på at Jesus skulle helbrede henne. Mannen ville ha henne til kysten, men hun svarte bestandig: «Han greier det nok, du. Han greier det nok». Dette var hennes svar helt til siste søndagen hun levde.

 

Martin Andestad var ute en stund og plukket jordbær. Da kom Jesus til henne. Hun kunne så tydelig høre ham si: «Det er ikke her jeg skal reise deg opp. Det er i himmelen». Da ble hun fullkomment løst.

 

Da Martin kom inn igjen, fortalte hun ham alt: «Det er ikke her han skal reise meg opp. Han skal reise meg opp i himmelen», sa hun gledestrålende. For meg ble dette en vidunderlig opplevelse.

 

Da kineserkonen som tjente i huset, kom inn med den lille gutten deres, sa hun bare: «Du deilige gutten vår!» Plutselig sa hun til meg: «Jeg synes jeg ser den lille flokken nede i Laohokow som følger meg ut. Syng da om blodet, Ingeborg». Ved midnattstid var det som hun lyttet spent, men hun var som fraværende for oss. Så sa hun: «Å, nå var han her. Du var nok sterk når du bar meg», sa hun til sin mann, «men det var ingenting mot Jesus. Jeg er her ikke lenger nå. Hører dere: rommet er fullt av musikk og sang». Da kom Lande inn. Hun tok ham i hånden og sa: «Når du nå moderniserer på stasjonen, pass da på at du lager et sted der nede, der du kan være alene med Gud». Så føyde hun stille til: «Å, jeg er så lykkelig». Så sovnet hun stille inn.

 

Aldri før hadde Gud vært så stor for meg. Han ga henne mer enn helbredelse. Det var bare et skritt hun fikk ta i dette øyeblikk, et skritt som skilte oss. Jeg stod igjen med et brennende ønske: hvorfor kunne jeg ikke få ta det skrittet jeg også?

 

Vi misjonærene var så menneskelige at da vi senere snakket sammen om dette, sa vi til hverandre: «Det var jo rimelig at fru Andestad fikk en slik heimferd, for hun var så from. Hun brukte så mye tid til bønn». På meg virket det slik at jeg levde i en sterk forventning om å få flytte etter henne. Himmelen var så nær, så nær.

 

Men jeg var ikke før kommet ned til misjonsstasjonen, før det kom bud etter meg. En av kineserkonene var dødssyk. Hun hadde gått og lært et par år, men alt var liksom så smått stell. Ikke lærte hun å lese skikkelig, og ikke syntes jeg hun hadde grepet evangeliet heller. Hun hadde bedt om dåp tidligere, men jeg hadde ikke frimodighet til å anbefale henne til dåp. Nå lå hun like innved dødens port. Jeg hadde ikke før satt meg ved sengen, før hun sa: «Skal jeg ikke få lov å bli døpt nå når jeg skal dø?» Vi snakket og ba sammen. I samtale med Lars Lande ble vi enige om at hun skulle få motta dåpen.

 

På dåpsdagen hendte underet! Lande hadde lest om den store skare som hadde tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Da bøyde jeg meg ned til henne og sa: «Hørte du hva han leste om dem som hadde vasket klærne sine og gjort dem hvite i Lammets blod?» Da kom det et smil over det døende ansiktet. Og så sa hun: «Å, ja! – tenk, jeg har ikke mer med syndene mine å gjøre, for dem har Jesus tatt på seg». Så var underet skjedd. Hun var løst og fri.

 

Da jeg kom tilbake dagen etter, gikk veslegutten hennes på gulvet og gråt, og der lå moren hjelpeløs. Da sa hun: «Frk. Haakonsen, går det ikke an at jeg ber om å få leve – om ikke mer enn to år, for barnets skyld?» «Jo», sa jeg, «det går an. Du har lov å be om alt og overlate det til Herrens vilje, for han vet best». Så ba vi sammen.

 

Dagen etter så jeg to kvinner var kommet og sydde liktøyet hennes. «Dere må skynde dere», sa hun. «Men vil du ikke gjerne leve for barnets skyld, da?» sa jeg. «Nei», svarte hun, «jeg fikk se inn i himmelen i natt. Der var det så fint at nå må jeg fort av sted!» Jeg var ikke før kommet hjem, så hentet de meg tilbake. Da lå hun og lyttet. Plutselig brast det ut av henne: «Å, hvor skjønt!»

 

«Hva er det som er så skjønt?» spurte jeg. «Han kommer med en krone», svarte hun helt klar i stemmen.

 

«Hvem er den til, da?»

 

«Den er til meg».

 

Da gjorde jeg noe som sikkert ikke var så viselig. Jeg bøyde meg ned og sa høyt inn i øret hennes: «Ser du om himmelporten er åpen nå, Thema?» «På vid vegg – på vid vegg», svarte hun. Og så var hun over.

 

Fra den stund sa jeg aldri mer at det var rimelig fru Andestad fikk en slik herlig inngang. Nei, det var like så urimelig at hun fikk det, som at Thema, den stakkaren som alt var så smått stell med, fikk se himmelen åpen. Men de hadde begge sett inn i dette at alle mine synder har Jesus tatt på seg. Derfor fikk den stakkars kineserkvinnen en like så herlig inngang som den fromme, gudfryktige misjonæren. I sannhet: Alt av nåde.

 

«Nå ramler alt mitt, men så har jeg Jesus,» sa misjonæren og gråt av glede.

 

Fra «Guds under i mitt liv», Lunde forlag, 1976

Lov og Evangelium 2012 - Nr 03


Tags: 2012