Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kampen for sigersprisen

«Men eg tvingar lekamen min og held han i trældom, så ikkje eg som forkynner for andre, sjølv skal finnast uverdig.» 1Kor 9:27

 

Himmel eller helvete
Det pågår ein strid mellom to makter – om vår sjel. Utfallet av denne kampen avgjer kor opphaldsstaden vår skal vera i evigheten. Vi tilhøyrer alle, alt no, ei av desse to maktene. Her er ingen nøytralitet.

 

«De har djevelen til far», sa Jesus til nokre som trudde om seg sjølv at dei hadde Gud til far. Skulle du eller eg forlata livet i denne stund, ville vi gå til vår far, i himmelen – eller i helvete.

 

«Om vi vil tale som Guds ord taler, må vi også tale om helvetets redsler. Enhver troende prest skal ikke bare være en ‘himmelpredikant’, men også en ‘helvetespredikant’. Rett nok kan ikke mennesker komme til tro ved å høre om helvete, men de kan bli redde for å fortsette i vantro. Dermed kan de ledes til å spørre: ‘Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?’» (Frå bibelforklaringa Gullgruben).

 

For Paulus galdt ein ting: Å berga så mange som mogleg frå fortapinga, inkludert seg sjølv. Det forstår vi når vi les 1Kor 9:19-27. At han sjølv skulle verta berga, var langt frå sjølvsagt: «...om eg berre kunne nå fram til oppstoda frå dei døde», skriv han i brevet til filipparane (3:11).

 

Kristeleg vandel
Kva meiner han med å tvinga lekamen sin og halda han i trældom? Paulus levde i evangeliet. Loven hadde ingen ting i samvitet å gjera. Bodskapen i loven: du skal, du skal ikkje, la han på sit kjøt, sitt gamle menneske.

 

«Det gamle mennesket i oss har ingen rettigheter. Da Jesus døde på korset, kjøpte han oss fri fra dette gamle mennesket. Derfor er det farlig å bruke sin kristne frihet til en leilighet for kjødet, det vil si til å unnskylde synd og tro det går an å leve etter vårt gudfiendtlige kjød. (...) Derfor skal jeg få være fri i samvittigheten overfor Gud, men la loven dømme synden og det gamle mennesket. Å gjøre dette kaller Guds ord for å vandre i Ånden og ikke etter kjødet. Da blir ikke kjødets begjæringer fullbyrdet. Da får jeg seier over min synd» (Øivind Andersen i «Ved kilden»).

 

«Gir man djevelen lillefingeren, tar han hele hånden! Derfor er synd, selv den minste, så forferdelig farlig. Mørkets makt står bak, og hurtig river den mennesket mye lenger fram enn det selv hadde tenkt seg» (Gullgruben).

 

Kva så med den som har falle i syndegrøfta igjen og igjen og igjen, kanskje i same synda – og no nærast har blitt liggjande utan å koma skikkeleg opp? Du har, som det står i ei songstrofe: «krenket deg med tusen fall». Er det håp? Det er det, så sant du ikkje ønskjer å bli verande der du er.

 

Det er kraft i Jesu blod
Til hjelp i ein slik situasjon – må eg nytta meg av nok eit sitat frå ein av våre lærefedre, Carl Olof Rosenius, som har vore til hjelp og trøyst for meg sjølv: «Eller gjelder ikke Kristi blod for alle synder? Har han utgytt sitt blod bare for de troende og bare for enkelte små synder? Nei, som Martin Luther sier: ‘Kristus har sannelig ikke utgydt sitt blod bare for tenkte og oppdiktede synder, men for riktige og virkelige synder; ikke bare for de synder som er avlagt og overvunnet, men også for de som er sterke og ennå hersker’. For, hvor skulle vi ellers få hjelp imot og forsoning for de sterke synder som hersker over oss? Hvor skulle vi få kraft fra – til å overvinne og døde dem, hvis vi ikke først fikk den trøst og glede som tilgivelsen gir, når vi tror? For bare denne trøst og glede er vår styrke til å overvinne synder som hersker over oss. Vi må først få tilgivelse, fred og glede i Den Hellige Ånd for å få kraft til å underkue synden. Gud fri oss fra å ringeakte kraften av hans Sønns blod! Bare det renser oss fra all synd» (Sitatet er teke frå stykket på 3. februar i «Den store husandaktsboka»).

 

Kom som du er
Kan du ikkje tru på Jesus som ein kristen, fordi det er så mykje som dømer deg, kan du tru på han som ein ugudeleg! Han kom for å frelsa det som var fortapt. Så har du og eg same adgangen som dei som vart krossfesta ilag med Jesus. Dei kom rett frå sitt røvarhandtverk. Begge var like uverdige. Den eine vende seg til Jesus midt i si synd, med si synd, og fekk same dagen vera med Jesus i Paradis. Og der er han no, berga for evig.

 

Den andre, som vende seg bort, har no vore i fortapinga i ca. to tusen år – i pine – utan ein dråpe vatn til lindring og trøyst (Luk 16:24). Inga tid eksisterer lenger...

 

Enno er det nådetid! «...i dag om de høyrer hans røyst, forherda då ikkje hjarto dykkar...» (Heb 3:7-8).

 

Det er fortalt at då Ole Hallesby heldt den såkalla «helvetestalen» i 1953, var det eit ektepar som lytta til bodskapen gjennom radioen. Hallesby sa mellom anna:

 

«Hvordan kan du som uomvendt, legge deg rolig å sove om kvelden; du som ikke vet om du våkner i din seng om morgenen eller i helvete? Jo, ganske liketil: Fordi du vil omvende deg siden. Kunne du spørre dem som nå er i den evige fortapelse, om de ikke hadde villet omvende seg, tenker jeg de fleste ville svare: Jo, det ville vi. Men hvorfor gikk dere fortapt? Vi ville aldri omvende oss nå, men siden».

 

Talen førde til at ekteparet bøygde kne og overgav seg til Gud – der og då. Morgonen etter fann kona mannen – død i senga.

 

Det var sikkert til stor trøyst for Hallesby å få høyra dette, sidan han møtte så mykje kritikk, hat og motstand i etterkant av talen.

Lov og Evangelium 2012 - Nr 04