Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Vanskjøtsel og sultefôring

Fortelling fra virkeligheten
«La oss ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter…» Heb 4:1

 

Den kjente forfatteren Jacob Breda Bull (1853-1930) fra Rendalen i Hedmark, skriver i en av sine bøker fra en tid det var mye ulv i Norge. Hest og slede var samtidig et vanlig fremkomstmiddel:

 

«Man skulle av sted for å selge varer, og så hente hjem ting bygden måtte få inn utenfra. Og fordi det var utrygt for ulv ved vinter langs øde veier og islagte vann, slo flere gårder seg sammen med en hest eller to fra hver. Denne gangen var det et helt følge på hjemvei. Og det var alt blitt sent da følget la ut på siste, lange islagte vann før skogen mot bygden deres. En måneklar og iskald senkveld.

 

Og så, der midt ute på vannet, høres det første ul fra ulv inne ved skogkanten. Mennene i sledene våkner til. Hestene spisser ører og blir urolige. Ulene kommer stadig nærmere. Det er feste for labber i et lett tilfrosset snølag på isen.

 

Hva gjør så sledene?

 

Jo, sterke grep om tømmene fører hestene sammen. Og så i sterkt trav mot målet – skogkanten. Brede hover med skarpt stål hiver snø og isklumper bakover i sledene, like i sammenbitte ansikter uten ord. Bare holde sammen nå, kompakt mot ulveangrepet som nærmer seg. En vill og vintersulten horde. Et hivende trav for å berge mann og hest.

 

Da skjer det noe.

 

En av sledene blir liggende etter – kommer lenger og lenger akterut, mens den samlede flokk hiver seg videre mot målet. Da er det ulveflokken oppgir forfølgelsen av det store følget og danner en ring om mann og hest som er blitt liggende etter.

 

Begge ble ulvemåltid den natten».

 

Bull ble en gang spurt om dette var sant eller oppdiktet. «Det har virkelig hendt», sa han, og så la han til: «Min far, som var prest, fortalte meg som liten gutt at bøndene som reddet liv og hest den natten, sa etterpå seg imellom, at mannen som omkom hadde stelt sin hest dårlig. Den hadde fått for lite fôr, var mager og svak. I påkjenningen ble dyret liggende etter, og mannen sammen med sin hest».

 

Vanskjøtselen ble ikke så lett registrert i hverdagslivet. Det kan bli på samme måte med oss: Vi har et gudsliv som trenger mat. Det legges ikke lett merke til om vi ikke nærer vår sjel, men den dagen «ulveflokken» kommer, erfares det om vår kristendom er svak og kraftesløs. Da blir katastrofen et uunngåelig faktum.

 

Det er nødvendig å spise. Og så er det slik på det åndelige området at det bør skje fra hånd til munn. Vi kan ikke spare eller lagre…

 

I Sverige hadde vi for noen år siden en finansminister som sa at alle burde ha en årslønn i banken. Det er sikkert bra i verdslig sammenheng som sikkerhet, men ikke på det åndelige. Der må vi spise fra hånd til munn – hver dag.

 

Da israelittene under ørkenvandringen prøvde på å lagre næring, gikk det makk i maten. De måtte sanke og spise daglig. Det må vi også gjøre, så vi ikke blir liggende etter på veien, når den onde dagen kommer…

 

Utdrag fra tale av Gunnar Nilsson

 

Lov og Evangelium 2012 - Nr 04