Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fra arbeidsmarken

Intervju med Øivind Andersen
– Det hadde seg slik at på en gård oppe i bygda, ikke langt fra der Vestborg Videregående Skole nå ligger, bodde det en gammel, troende mann. Han hadde kår som det jo heter på landet, men hadde vært mye syk og lå mye til sengs. Denne mannen hadde bedt til Gud i årevis om vekkelse i bygda.

 

Det er Øivind Andersen som forteller dette i en «samtalebok» som ble utgitt etter at han hadde vært lærer ved Fjellhaug Bibel- og Misjonsskole (som det het den gangen) i Oslo i over 50 år. En del av gjerningen gikk ut på å reise som forkynner. Våren 1932 kom han til Sunnmøre, der han skulle være i tre og en halv måned. Først gikk turen til Stranda. Her kom Andersen opp i en stor vekkelse. Den hadde egentlig begynt tidlig på våren, lenge før han kom.
– En dag utpå vinteren ropte denne gamle mannen på folket som var i kjøkkenet. Han lå til sengs i et kammer ved siden av. De måtte komme inn.

 

De stusset ved ropet, for det var ikke et vanlig rop, og det var noe ved det som gjorde at de øyeblikkelig ville gå inn. Men da de åpnet døren, ble de stående som fjetret i døråpningen. Det var liksom en egen atmosfære der inne, – og som et underlig lys som de ikke kunne forklare.
– Bare kom inn. Jesus har vært hos meg i dag, sier mannen.
– Jeg har sett ham, og jeg har snakket med ham, sa han videre.

 

Mannen kunne også fortelle nøyaktig dagen da Jesus ville komme for å hente ham. Og han hadde fått vite når vekkelsen i bygda skulle begynne. Dette hadde Herren fortalt ham.

 

Folket hans kunne jo ikke svare så meget på dette, men de var slått av at noe helt usedvanlig var hendt.

 

Den dagen mannen hadde forutsagt, døde han, og gikk lykkelig hjem til Jesus.

 

Og ganske riktig. På den tid han hadde sagt, begynte det å skje underlige ting både på bedehuset og i bygda. (…)
– Tredje påskedag var det jeg kom til Stranda. Og jeg merket straks at det var noe eget ved det hele. Her kom jo folk fra alle kanter av bygda og sa de hadde overgitt seg til Gud. De hadde ennå ikke vært på et møte. Og det undret oss hvordan dette kunne ha seg, fortsetter Andersen.

 

Nå var de naturligvis ikke ukjente med Guds ord disse menneskene, men de pleide ikke gå i kirken, og slettes ikke på noe bedehus. Og vi kunne ikke bruke bedehuset, for det var så altfor lite. Men vi fikk låne et stort fabrikklokale i tillegg til at vi også hadde møter i kirken. (…)

 

Ondskapens åndehær beseiret
– Jeg kan ikke finne noen annen forklaring på det som hendte på Stranda i denne tiden, enn det som står hos profeten Daniel i det 10. kapittel. Vi hører jo der at Daniel besvimer mens han står ved elvebredden ved Hiddekel og Tigris, da en lik en menneskesønn åpenbarer seg for ham. Synet var så mektig at det ble for meget for ham. Han ble liggende på strandbredden med ansiktet ned.

 

«Da var det en hånd som rørte ved meg», skriver han, og den «hjalp meg opp, så jeg lå skjelvende på mine knær og hender. Og han sa til meg: Daniel, du høyt elskede mann! Gi akt på de ord jeg vil tale til deg. Reis deg opp igjen, for nå er jeg sendt til deg. Da han talte slik til meg, reiste jeg meg skjelvende opp. Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet. Perserrikets fyrste stod imot meg i tjueen dager. Men se, da kom Mikael, en av de fremste fyrstene, og hjalp meg».

 

En av fyrstene i englehæren kom altså og fikk overhånd der hos kongen av Persia, står det. Hvem er denne perserrikets fyrste som kunne hindre det som kom fra Gud i tre uker? Daniel hadde bedt, og det står at han hadde ventet i disse 21 dager på svaret. Og vi kan undre oss over den bønn som hadde så stor virkning. Vi leser i alle fall i det 9. kapittel hos Daniel i vers 5 og 6 at Daniel blant annet sier i sin bønn:

 

«Vi har syndet og gjort ille og satt oss opp mot deg. Vi har veket av fra dine bud og dine lover. Vi hørte ikke på dine tjenere, profetene, som talte i ditt navn til våre konger, våre høvdinger og fedre og til alt folket i landet.»

 

Daniel sier vi syndet. Denne fromme, gudfryktige og hellige mannen sier ikke folket syndet, men vi. Han kjenner det på seg selv og kjenner seg medansvarlig og roper til Gud.

 

Så skjer det altså store ting i åndeverdenen. Ondskapens åndehær kjempes til side av Herren selv og av den gode englehær.

 

Og det ble klart for meg, det hadde hendt på Stranda.

 

Engler på murene
Vi hadde nemlig ikke så lenge i forveien fått høre fra Kina. Det var i Yünyang at misjonærene fikk beskjed om at soldater, en stor hær var på vei mot byen. De skulle ta den, som de hadde gjort med byene omkring. Det var en beryktet røverhær, i virkeligheten en kommunisthær. Mens misjonærene ventet på at det skulle brake løs, var de samlet i bønn på en av misjonsstasjonene. Misjonær Asbjørn Aavik har forresten skrevet om det i en av sine bøker. Personlig har jeg hørt det av misjonær Marie Monsen som selv opplevde det, og jeg refererer det slik som hun fortalte meg det:

 

– De ventet hvert øyeblikk å høre rop og skrik, men det var stille. Påfallende stille. Og stillheten ble til slutt
helt trykkende, og de måtte til slutt ut og se hva som var hendt. Forsiktig ble byporten åpnet, og da ble overraskelsen stor. Det var ingen hær utenfor, derimot var det etterlatt krigsmateriale og mange ting som viste at det hadde vært en hær utenfor byen. Men de var rømt, så hastig at de hadde latt igjen det meste etter seg da de flyktet. Og de spurte hverandre:

 

– Hva har hendt? For byen hadde ikke hatt noe forsvar av betydning, og det lille som var, det hadde ikke vært i bruk. Forklaringen kom senere.

 

Marie Monsen traff en som hadde vært med i denne hæren, og hun spurte hva det var som gjorde at de hadde
flyktet.

 

– Flyktet? sa han. – Da vi kom til den byen, så vi en hær så forferdelig at vi aldri har sett maken til den. Oppe på bymuren sto det noen veldige soldater, skulder ved skulder hele byen rundt. Og vi flyktet i redsel. Har aldri sett en slik hær, sa han.

 

– De som var inne, hadde ikke sett noen ting. Det var englehæren som hadde stilt seg opp som soldater, og
skremt fienden. Dette ble en veldig opplevelse for meg å få høre. Jeg tenkte på det som var hendt på Stranda. Det var liksom noe ondt var vekk. Det var så lett å snakke om Jesus, det var så åpent og den menneskelige motstand betydde så lite.

 

Åndskamp
Et par av dem som var meget ivrige i arbeidet, ville gå over til Sykkylven og vitne og føre vekkelsen over dit. Den gang var ikke veien mellom Stranda og Sykkylven ferdig helt over fjellet. Da disse to gikk der oppe på fjellet, følte de seg plutselig så beklemt. Det var som de fikk det vondt innvortes. De mistet all frimodighet, og de sa det til hverandre:
– Hva er dette for noe da?

 

De kunne ikke forklare det. Men de gikk nå ned i Sykkylven og prøvde å ha møter, men de klarte det ikke. De prøvde å vitne, prøvde å bære frem Guds ord, men det var som de fikk munnen dyttet full med bomull. Og de måtte simpelthen gi det opp og gå tilbake til Stranda igjen. Da de så passerte skillet oppe i heia og kom på Stranda-siden, var det som alt ondt vek, som himmelen åpnet seg over dem, og den samme liflige ånd var i dem som den hadde vært før. Og de kom ned og vekkelsen fortsatte i Stranda.

 

Det er ikke tvil om at det er bokstavelig det vi leser om i Efeserbrevet, kapittel 6, om ondskapens åndehær i himmelrommet. Det står også noe om høvdingen over luftens makter. Dette vil mange ta som symbolske uttrykk og tenker ikke på at det er slik som det står.

 

Skal det bli vekkelse, den vekkelsen som altså egentlig Guds ord taler om, da må det skje noe. Det må skje noe i himmelen. Ondskapens åndehær må kjempes til side. Det må åpnes. Dette tror jeg ikke de kristne har nok syn for i dag.

 

Forts. i neste nr.

Fra boken «Kåre Ekroll i samtale med Øivind Andersen», Lunde forlag, 1981

Lov og Evangelium 2012 - Nr 05


Tags: 2012