Lov og Evangelium - Tidligere Artikler
Hva med lekmannslinjen?
- Publisert tirsdag 11. september 2012 18:28
Hope gledet seg over kirkens betydning som folkeoppdrager, men det troende lekfolk hadde en annen arena: vennesamfunnet på bedehuset. Den lokale kirke sto og falt med presten, som snart var god, snart av et annet kaliber. I stedet for at det troende lekfolk kunne prege kirkens utvikling, ville kirkens utvikling komme til å prege lekfolket, og bedehuset ville bli åndelig utarmet.
Lenge fulgte det troende lekfolket, særlig i de lavkirkelige organisasjoner, denne «lekmannslinjen». Bedehusene var åndelige arnesteder, preget av troskap mot Skriften alene. Den faste forankring i Skriften ga en åndelig bevissthet, frimodighet og kraft, som gjorde at lekfolket lenge sto i mot det frafall og de strømninger som kom til å innta kirken.
Men så skjedde det forunderlige. Samtidig som den kirkelige situasjon ble sterkt forverret og det ble langt mellom de gode prestene, begynte bedehusfolket å innta menighetsrådene, i særdeleshet fra de tradisjonelt lavkirkelige kretser. Mens man hadde holdt seg borte i en tid med relativt gode prester, så inntok man nå menighetsrådene, om presten var mann eller kvinne, lærte rett eller vrangt. Kirken, som aldri riktig hadde anerkjent bedehuset som fullverdig og rettmessig kristen virksomhet, vendte seg til de lavkirkelige og ville ha dem med. Det føltes nok godt for mange med en slik anerkjennelse, og det var vanskelig å si nei.
Standpunkt man på Skriftens grunn frimodig hadde hevdet tidligere, ble det vanskeligere å forsvare, rundt den kullild man nå satt. Nå er det åpenbart flere og viktigere indre årsaker til at bedehusfolket har mistet sin åndelige myndighet og knapt lenger kan sies å være et «myndig lekfolk». Det skyldes ikke minst at verdslighet har inntatt de kristne hjem gjennom TV og internett, og lekfolket ikke lenger er «lesere», men noe av årsaken ligger nok også i manglende troskap mot lekmannslinjen.
