Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Fra Arbeidsmarken

loe_forside

Intervju med Øivind Andersen
Her kommer tredje og siste del om vekkelse, der Øivind Andersen (lærer ved Fjellhaug Bibel- og Misjonsskole, Oslo, 1930-80) forteller at Ordet må lyde til dom før det kan føre til frelse. Andersen mener at dette er blitt en upopulær oppgave i dag, og slike forkynnere blir ofte stemplet som «loviske». Dersom Herren ikke først får rive ned, kan han heller ikke bygge opp. Red.

 

Del 1

Del 2

 

 

Øivind Andersen forteller om et uvanlig ettermøte mens han var i Ørsta på Sunnmøre. Det var ikke uvanlig at noen i forsamlingen ville snakke med predikanten etter møtet. Og mens de satt framme i bedehuset denne kvelden, begynte folk å komme inn igjen, og huset ble nesten fullt andre gangen. De ville gjerne høre mer, og de lyttet spent til det de to snakket om. Og da var det også noen som ba om forbønn, og andre igjen begynte å vitne om at nå hadde de også fått se frelsen.

 

Etter en stund kunne de så avslutte dette andre møtet med takk til Gud. Og folket gikk.

 

Men da var det en som nappet Andersen i trøyeermet. Han hadde noe å snakke med ham om. Dermed gjentok det samme seg, og folket strømmet inn i bedehuset igjen. Det ble igjen vitnemøte og bønnemøte, og flere nye kom med.

 

Klokken hadde passert midnatt innen Andersen kom hjem, men der hadde flere ungdommer okkupert kjøkkenet og satt og ventet på ham.

 

Vekkelse – to forskjellige ting
– Det var en underlig tid i Ørsta, kommenterer Andersen. – Og dette viser at vekkelse kan være to forskjellige ting. Det vi kaller vekkelse, det er ofte mer en rørelse. Til en viss grad vekkes nok samvittigheten opp, og man skjønner at det eneste rette er å bli en kristen. Og så bestemmer man seg for å overgi seg til Gud. Selv om dette ikke er virkelig vekkelse i egentlig bibelsk forstand, vil jeg på ingen måte undervurdere eller forkaste et slikt arbeid. Gud bruker det, og så langt som det rekker, er det godt. Det er bare det at vi ikke må regne dette som om målet er nådd for disse som blir med på en slik måte. Guds ord må nå hjertet. Virkelig nå hjertet, nå det innerste, det mest sentrale i vår person. Blir jeg rammet i hjertet, da rammes samvittigheten. Da rammes forstanden og følelsen, og da rammes hele mennesket. Rammes jeg i hjertet, blir jeg overbevist av Guds Ånd i hjertet, da kommer jeg helt i Guds Ånds makt, og da kommer jeg i alvorlig syndenød. Det er denne syndenød vi savner i dag. Det er ikke nok at folk har det vondt. De må virkelig se at de er fortapt. Hvordan skulle en kunne se frelsen og hva forsoningen i Jesu blod betyr, hvis en ikke har sett at en er et hjelpeløst og fortapt menneske? Det er denne vekkelsen vi trenger i dag, understreker Andersen sterkt.

 

Surrogater og gode følelser
Videre vil Øivind Andersen advare mot det man kan kalle surrogater i det kristne arbeidet i dag. Det vil ikke si at han er en motstander av varierte møteformer, og det betyr slett ikke at en ungdomskveld etter Andersens modell skal være mest mulig gravalvorlig og livløs. Han har altfor god sans både for gode historier og menneskelig felleskap til å mene noe slikt. Men han er redd for at det gis stener for brød når det gjelder den åndelige veiledning og forkynnelsen av veien til frelse.

 

– Surrogater innen sang og musikk er det altfor mye av i våre kristne forsamlinger i dag, mener Andersen.

 

– Mange av dem som synger, vil gjerne vitne og mener det jo godt, men det når ikke hjertet. Det når følelseslivet, og folk føler det er godt å høre på dem – og liker den gode følelsen som kommer med sangen og musikken. Og sangene kan være gode og sangstemmene pene. Men den gode stemningen folk får på denne måten, behøver slett ikke være oppbyggelse, som mange tror, mener Andersen. – Tvert om kan den hindre for oppbyggelsen.

 

For skal et menneske bli åndelig oppbygget, må Herren først få rive ned. Da Herren kalte profeten Jeremia til å forkynne, brukte han først fire uttrykk om at profeten skulle rive ned, før han talte om å plante og bygge (Jer 1:10).

 

Andersen er redd at denne nedrivingsprosessen holder på å bli glemt i den kristne forkynnelsen i dag. Den er ikke populær, for den kan «ødelegge» og snu opp ned på mange sammenhenger der en fra først av trodde at alt var vel og bra.

 

Selv opplevde Andersen en del motstand mot sin forkynnelse i sine unge dager. Både kirker og bedehus ble stengt for ham. Det var så visst ikke lett mens det sto på. Men siden har disse som stengte både kirker og bedehus, blitt blant hans gode venner.

 

– På mange måter var vel det budskapet jeg bar frem, nytt for den tiden, sier Øivind i dag. De var ikke vant til at en forkynner sa det på den måten.

 

I mellomtiden var det kommet inn en ny form for vekkelse, hvor man gjorde flittig bruk av ettermøter. Men det lå ikke an for mitt vedkommende, uten at jeg skal si noe negativt om dem som bruker ettermøter. Gud har også brukt disse møtene.

 

Guds ord gjør verket
Øivind Andersen blir ikke trøtt av å understreke at vi må ha tillit til Guds ord, og til at det er Guds ord som skal gjøre verket. For dette Ordet, og da tenker han på det Bibelen sier, er ikke bare ord, det er jo Herren personlig som handler med oss i våre hjerter gjennom Bibelen. Og der dette Ordet får makt, blir det ikke uten frukt. Ja, det er egentlig bare dette Ordet som både kan vekke – og føre mennesker gjennom vekkelsen og over til en levende tro på Jesus.

 

En konkret ting som følge av vek- kelsene i 30-årene var at inntektene til misjonen steg påfallende. Det viser også at den rette måten å samle penger til misjonen på, det er å forkynne Guds ord. For det er bare Guds ord som kan vise menneskene hva misjon egentlig er – og da vil også gavene til arbeidet følge.

 

– Derfor gjelder det at vi som forkynner, og at de som står i ledelsen av misjonsarbeidet, har tro på Guds ord. Det nytter ikke å finne andre metoder for å nå fram.

 

På denne bakgrunn, at Guds ord fortsatt får lyde klart, ser så visst ikke Andersen mørkt på situasjonen i vårt land. Han gleder seg over alle dem som ennå ber om vekkelse. For de bønnene er ikke forgjeves.

 

– Jeg vil gjerne gi en oppmuntring til alle kristne som synes det ser mørkt ut i dag, sier Andersen. Han som har sagt: «Be, og dere skal få», han er til å stole på. Når du ber, skal du ikke tenke på din bønn, hvordan den er. Men du skal tenke på hvordan han er som gav løftet, og be i tillit til ham. Om du synes du er en skrøpelig kristen, og spør deg selv om Herren vil høre en slik en som deg, så er Guds svar dette: Han hører for Jesu skyld! Vi har fått en guddommelig fullmakt i Jesu navn som betyr at alt det som Guds Sønn har rett til, det får vi for Jesu skyld. Guds Sønns rettigheter får vi fordi Jesus gav seg selv for oss, og med troen på Jesus følger retten til å be i hans navn.

 

«Gud, la ditt ord i nåde lykkes og vokse både dag og natt, men kveles og med rot opprykkes hver vekst du ikke selv har satt! All satans løgn og lærdom knus! Med Ånd og sannhet fyll ditt hus!»
Magnus B. Landstad, Sb 11

 

Fra boken «Kåre Ekroll i samtale med Øivind Andersen», Lunde forlag, 1981

Lov og Evangelium 2012 - Nr 07