Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Barn eller frafallen?

loe_forside

«Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg min sønn. Jo mer de* kalte på dem, dess mer gikk de bort fra dem. De ofrer til Ba'alene og brenner røkelse for de utskårne bildene. Og det var da jeg som lærte Efra'im å gå og tok dem på mine armer. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem.» *Profetene, Hos 11: 1-3

 

De hadde velstand og gode tider i Israel på denne tiden. Dette hadde ført til et liv i overflod, fest og nytelse, noe som igjen førte til at de foraktet Herrens ord og fulgte sine egne lyster og innfall i stedet. Guds ord ble ikke hørt og tatt alvorlig.

 

Da Israel var ung
Da Israel var ung, det var i begynnelsen av Israels historie. Det var årene i Egypt og tiden i ørkenen på vei mot Kana'ans land. Da hadde jeg ham kjær, sier Herren. Det er som om Gud ser tilbake og minnes de tider som var før, da alt var mye bedre enn nå. Hva var det da som var bedre? Var folket så mye annerledes den gang enn hva tilfelle er nå, på profeten Hoseas' tid?

 

Ja, for det var en avgjørende forskjell på før og nå. Det ser vi her i det Gud taler til folket.

 

Han sier: Fra Egypt kalte jeg min sønn. Det var da Herren førte dem ut av Egypt og opp til Kana'ans land. Men dette verset blir sitert også senere i vår Bibel. Vi finner det i Matteusevangeliet (2:15). Her ser vi at dette er et ord som er talt om Jesus, og det ble oppfylt da Josef vendte tilbake til Nasaret fra Egypt med Jesus-barnet. Her er det altså to hendelser som skjedde med lang tid imellom, som likevel hører sammen i Guds regnskap på en spesiell måte. Det handler både om Israelsfolket og Kristus. Det står at det profetordet som taler om Israels 40-årige vandring opp fra Egypt ble oppfylt i Jesus. Det betyr at Han ser dem i Jesus.

 

I fjerde Mosebok (23:20) leser vi om den velsignelse fra Herren som Bileam profeterer over Israel. Dette hendte mens Israel var i ørkenen på vei mot det lovede landet. «Han skuer ingen urett i Jakob. Han ser ingen elendighet i Israel. Herren hans Gud er med ham, og kongejubel lyder der».

 

Gud så ingen urett og heller ingen elendighet. Hvordan kan det ha seg, var folket uten synd? Nei, det var de så visst ikke, men Gud så dem i Kristus. Og han handler med dem som sitt folk, som sine sønner og døtre. Når de er troløse, fører han dem tilbake til seg, til omvendelse og tro. Slik var det før, men slik er det ikke nå lenger. Det ser vi av Hos 11:2: «Jo mer de kalte på dem, dess mer gikk de bort fra dem».

 

Frafallets vei 
Samfunnet med Gud er helt avhengig av at vi tar imot hans ord. Det gjorde Israel i begynnelsen. Men nå var det annerledes: Dess mer profetene kalte på dem – ved å forkynne dem Guds ord – jo mer gikk de bort. De vendte det døve øret til sin Guds tale. De ville ikke høre. Gud talte til dem om at de måtte vende om fra sin onde vei, men de ville ikke.

 

De ofrer til Ba'alene og brenner røkelse for de utskårne bildene. Det var tilbedelse og ærefrykt i dette. I det lå det en erkjennelse av at vi er små og svake, vi trenger høyere makter på vår side i livet. Ved sin tilbedelse forventet de å få noe tilbake, noe synlig, materielt.

 

Hvor annerledes det er med et Guds barn: «Når jeg bare har deg, begjærer jeg ikke noe på jorden» (Sal 73:25). Guds handlinger er ikke alltid slik vi tror. Når det gjelder det materielle er det slik at Gud hjelper den som arbeider og hjelper seg selv. Det betyr ikke at Gud ikke hjelper den hjelpeløse. «Han skal vende seg til de hjelpeløses bønn, han vil ikke forakte deres bønn» (Sal 102:18).

 

Men når det er gitt oss mulighet, da får vi Guds hjelp gjennom vår egen innsats. Han gir mat av vårt arbeid, hus av slit og strev – klær og sko, lys og varme. Alt vi behøver for å leve og arbeide gir han oss av vårt strev. «Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke ete» (2Tes 3:10).

 

Her har vi noe av årsaken til avgudsdyrkelsen. Menneskene er ikke fornøyd med å ha det slik, særlig i velstandstider kommer dette. Man vil ha det behagelig og lettvint. Det vi ønsker oss, skal komme flytende på en fjøl, som en lottogevinst på 100 millioner kroner. Så vil vi ha en gud som er med på dette. Dermed tenker mange: det er bedre med tre guder enn én. Oppfyller ikke den ene mine ønsker, så gjør kanskje den andre det. Israel ofret til Ba'al og brant røkelse for sine avguder, samtidig som de tilba Herren. Røkelsen er en god lukt, et bifall til avguden. Det er en tilflukt til en høyere makt for å få oppfylt mine ønsker.

 

Vår tids avgudsdyrkelse
Hvor mange kristne er det som brenner røkelse for avgudene i dag? De tror på sin «Ba'al» eller selvtenkte gud, som gir velstand og det behagelige liv, som velsigner det egoistiske og selvdyrkede, det lettvinte og behagelige, hvor «jeg'et» og min velstand er det selvfølgelige mål for alt.

 

Vår tids Ba'al er ikke minst underholdningskulturen som er tatt inn i svært mange kristne sammenhenger. I dag kjøres det show på generalforsamlinger og festivaler, «kristne» band holder rocke-konserter hvor det med høyt volum spilles sterkt rytmisk musikk. Det er musikk som er sterkt oppkvikkende og igangsettende, kroppen ruses opp til sterke følelser, til dans og bevegelse. Her handler det om å kjenne og føle, om kropp og drifter, ikke åndens søken etter Gud. Dette er et frislipp av drifter og begjær som stimuleres, det er musikk i Dyrets merke. Vi får høre om sterke opplevelser, om glede og moro, nytelse og fest. For dette er show, ikke åndelig oppbyggelse. Det er kjødelig og ikke åndelig, fordi det er kroppen og dens drifter alt dreier seg om. Stillheten til å lytte til Ordet, som er forutsetningen for alt åndelig liv, er borte.

 

«Rock er kristendommens rake motsetning, den appellerer til avgrunnen i et menneske. Det hellige må søkes i inderlighet og stillhet» (Ole Paus, rockeartist). 

 

Israelsfolket fikk høre at det de gjorde var synd mot Gud, men de ville ikke gi Gud rett og vende om fra sin ondskap. «For mitt folk henger fast ved sitt frafall fra meg» (Hos 11:7). De ville ikke slippe sitt frafall og vende om fra det, selv om de kalte på den Høyeste, for de kalte på ham samtidig med at de hang fast ved sitt frafall. Derfor ville han ikke reise dem opp. Dette var grunnen til at trossamfunnet med Gud var ødelagt, og de var ikke lenger i Kristus. Slik skjer frafallet fra Gud til alle tider.

 

Vend tilbake, du frafalne!
Det er for min skyld de er til, sier Herren. Det er jeg som har fostret dem opp. Alle mennesker er skapt av Gud, vi er skapt av ham og til ham. Det er hans omsorg og hans hjelp som er grunnen til at det har gått dem godt. Men de skjønte ikke at jeg helbredet dem. Det er han som gjør oss til hele og friske mennesker, ikke bare legemlig, men også sjelelig og åndelig. Det gjør han ved å tale sitt ord til oss, til omvendelse fra våre synder. For bare den som vender om og slik kommer til Kristus, blir legt. 

 

«Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. På forskjellige veier løp du om til de fremmede guder, inn under hvert grønt tre, og på min røst har dere ikke hørt, sier Herren. Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren. For jeg er deres herre. Jeg vil ta dere, én av en by og to av en ett, og føre dere til Sion» (Jer 3:12-14).

Lov og Evangelium 2012 - Nr 08