Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Peters fornektelse

«Og da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut til Oljeberget. Da sier Jesus til dem: I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt. Men etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea. Men Peter svarte og sa til ham: Om så alle tar anstøt av deg, skal jeg aldri ta anstøt! Jesus sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I denne natt, før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Peter sier til ham: Om jeg så måtte dø med deg, skal jeg så visst ikke fornekte deg! På samme måte talte alle disiplene.» Mat 26:30-35

 

Det var meget som skjedde blant Jesu disipler i tidsrommet fra de forlot salen – samværet om påskelam- met, nattverden, fotvaskingen, Jesu avskjedstale – og fram til oppstandelsens morgen. Jesus forutsa alle sine disiplers fall. To personer ble spesielt nevnt. Det var Judas og Peter.

 

Judas' fornektelse som besto av ondskaps forræderi, endte i den største fortvilelse, med et forherdet hjerte imot Frelseren. Han ble derfor fullstendig overgitt til seg selv, til satans makt og innflytelse, og han havnet derved i helvete.

 

Jeg kan selv huske fra mine tidlige barneår hvordan uhyggen ved dette navnet, «Judas Iskariot, han som forrådte ham», formet seg i en bønn til Gud at jeg aldri måtte ende mitt liv som denne Judas. Bare navnet lyder som et dystert rop fra avgrunnens håpløshet, og er en advarsel for alle Guds barn mot selvbedragets mulighet.

 

Forræderiet mot Jesus var noe som var planlagt i hans hjerte, og dette satte han ut i handling.

 

I dette skiller Judas seg ut fra Peter, som på grunn av sitt kjøds skrøpelighet var kommet i selvsikkerhet. Hadde ikke til sist Jesu eget ord nådd hans hjerte, var vel også denne sikkerhet årsak nok til å gå fortapelsens vei. Å stole på seg selv fører denne vei.

 

Peter var sikrere på seg selv enn på alle de andre, og han hadde større tillit til seg selv enn til det advarende ord fra Jesus som forutsa hans fornektelse. Det går tydelig fram av ordets sammenheng angående Peters forsikring overfor Jesus, at han er forbauset fordi Jesus ikke har den fulle tillit til ham.

 

Det er Peters eget «jeg» som er i virksomhet her.

 

– Hos meg skal du finne en mann du kan stole på, Jesus! Her er en du kan regne med selv om alle de andre svikter. Jeg skal bli stående igjen om alle de andre forlater deg, og jeg er rede til å gå både i fengsel og i døden med deg (Luk 22:33).

 

Jesus vet selv hva som bor i mennesket, derfor møter han ikke Peter med anerkjennende ord som stadfestet hans forsikringer, men lar ordet stå som han selv har forutsagt. Jesus er ikke begeistret og har heller ikke bruk for kjødelige forsikringer. Disse har den art i seg at en sover der en burde våke, bruker sverd der en burde lide, er sikker der en burde frykte.

 

Jesu forutsigelse om Peters fall nådde bare inn til hans ytre øre. På dette tidspunktet var det ikke rom for slikt i hans hjerte, da han ganske bestemt trodde om seg selv at han var noe framfor de andre disiplene, også i Jesu øyne. Med andre ord, for Jesus uunnværlig. Husk! Dette er den gamle slanges gift: kjødelige garantier.

 

Sannheten består egentlig i det motsatte, at Jesus blir uunnværlig for meg, et skille mellom falsk sikkerhet på seg selv, og en sann avhengighet av Frelseren.

 

Det var nettopp denne selvsikkerheten Jesus gjentatte ganger forsøkte å advare Peter mot. Jesus visste selv at med denne innstilling ville Peter være ubrukelig i Guds rike. Men Gud være lovet; han selv vet utvei. Priset være hans navn, som ikke forlater sine i den slags sikkerhet, men tar seg av dem igjen.

 

Jesu gjentatte påminnelser til disiplene i Getsemanehagen om deres søvn, hadde hovedadresse til Peter.

 

– Så var dere da ikke i stand til å våke én time med meg.

 

En skulle tenke at Peter hadde våknet da Jesus fant ham sovende den tredje gangen, men nei, selvsikkerhetens tillit var mer dyptgående enn som så. Etter at Peter hadde fornektet Jesus to ganger, forbannet han og sverget den tredje gangen at han ikke en gang kjente Jesus. Gjennom dette oppdaget han til sist seg selv. Da hanen gol kom han Jesu ord i hu. Han fikk se seg selv som fornekteren, akkurat slik advarselen fra Jesu munn lød. Selv noe så usselt som et irriterende hanegal, skulle minne ham om at nå var han i den livssituasjon som Jesus på forhånd hadde sagt til ham. Da han nå møtte Frelserens blikk, døde selvlivet. Hans selvtillit ble forvandlet til synd mot Jesus, og nå gråt han bittert.

 

Ja, Gud alene vet om han da først begynte å innse hvorfor Jesus måtte gå til Golgata. Behovet for Stedfortrederen gjør seg gjeldende der selvlivet dør ut. For få åndelige dødsfall er vel selve årsaken til så lite åndelig oppstandelse.

 

Ingen kan forstå Peter uten den som har gjort samme åndelige erfaring. Det samme som Peter opplevde den gang, kan jo aldri noe menneske mer oppleve, men den åndelige situasjon har mange paralleller.

 

Peter blir ofte av kristne bekjennere betraktet som en usling ingen vil ligne, en stakkar som de har vondt av og har delvis medfølelse med.

 

Hvem er Peter?
Han er et eksempel på ditt og mitt hovmod, selvsikkerhet, søvn, nidkjærhet og fornektelse. Er dette et godt eksempel i menneskers øyne? Nei, men et godt eksempel i de troendes øyne, en stadfestelse av ordet i Joh 3:6: «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd», og Mat 26:41: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig».

 

Min troende venn! Du kan gå arm i arm med denne gråtende Peter, bort fra yppersteprestens gård. Du går i de samme sko så titt og ofte, når kjødet får råde, og Gud omstyrter dine tankebygninger og fornektelser mot Frelseren. De er ikke alltid synlige for andre mennesker, men er allikevel alltid åpenbare for Gud, og for deg ved Åndens tukt i ditt hjerte.

 

Hvordan er Jesus mot dem som i seg selv er slike usle fornektere? Først skal du høre hvordan han ikke er, men som de mange vil regne med at han er. Han kom ikke med et haglvær av bebreidelser.

 

– Der har du igjen Peter for hvordan du har stelt deg! Jeg hadde advart deg flere ganger. Kunne du ikke ha hørt på
Gustave Doré: «Jesus blir forrådt av Judas»
meg før, så hadde du sluppet å skjemme både meg og deg ut på denne måten.

 

– Var det ikke bedre at du hadde vært frimodig og gått med inn under forhøret hos ypperstepresten, i stedet for å slå deg sammen med disse tjenerne der ute ved ilden?

 

– Du husker vel jeg tok deg til side og sa til deg at du ikke hadde sans for det som hører Guds rike til. Du kunne vel sovet etterpå, og ikke nettopp da jeg ba deg så inderlig om å våke bare én time med meg.

 

Nei, Jesus var ikke slik mot Peter, og det er han heller ikke mot deg! Nå skal du høre hvordan han er og på hvilken måte han taler til en synders hjerte. Han kommer ikke med en eneste bebreidelse eller anklage mot den som i seg selv er blitt en synder for Gud.

 

Det er ikke alltid den forferdelige angeren på grunn av synden som fører folk til en sann omvendelse og tro på Jesus. Åndens overbevisning om synd fordi jeg tror på meg selv, og ikke på Jesus, fordi jeg har tillit til meg selv, og ikke til Jesus, det er dette som rører seg i Peter når han «gråter bittert». Fornektelsen mot Jesus hører nøye sammen med hva Peter er – i seg selv. Det er synden – den iboende synd – som blir syndig i fornektelsen. Han kommer til en sann erkjennelse av hva han er i seg selv overfor Gud.

 

Hos slike mennesker er det at Gud får anledning til å tale det siste ord, når vår egen munn er lukket.

 

Hva gjør Jesus med slike syndere, og hva har han å si dem?
Han møter deg der nede hvor du befinner deg, og nettopp der nede hvisker han livets ord inn i ditt hjerte. Jesus sier til Peter og til deg:
– Jeg visste så godt alt dette på forhånd. Jeg måtte bare la deg gå, fordi du skulle bli alene med din synd og få se hva du duger til. Jeg oppdrar aldri folk i troens saker for at de skal bli så selvstendige, men for at de skal bli i meg. Ingen fornektelse er så stor at du ikke kan skjule deg i meg.

 

«Her er ingen vrede, nåden den er rede som utsletter alt».

 

– Syndene dine har fått sin straff. De ble tilregnet meg. Jeg ville være urettferdig om jeg straffet den som kommer til meg med sine synder, når jeg selv er blitt straffet for synden, og har sonet den og derved fjernet den fra Guds åsyn.

 

Gud er rettferdig – det vil si – det er på et rettferdig grunnlag Gud erklærer den for å være rettferdig, som tar sin tilflukt til Jesus (Rom 4:5-6). Kvinnene ved graven fikk en spesiell hilsen til Peter fra engelen. Det var Jesus selv som hadde formidlet denne hilsen, for å minne Peter om at han var den han sa seg å være: «Trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet»(1Joh 1:9). Jesus er slik også i dag, og en slik frelser må en synder ha i livet, i døden og i dommen.

 

Fra Lov og Evangelium 1967 - Nr 04


Lov og Evangelium 2013 - Nr 03