Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Lovens rettmessige krav – oppfylt i oss (3)

Dette er tredje og siste del av kommentaren over Rom 8:1-4. Første del omhandlet friheten fra lovens dom og straff (v. 1) Andre del sto i forrige nummer og fortalte at vi i Kristus Jesus er frigjort fra syndens makt og herredømme (v. 2-3). Nå får vi høre at dette skulle oppfylles i oss, slik at den som før vandret i kjødet, nå vandrer i Ånden. Red.

 

Lovens rettmessige krav – oppfylt i oss (1)
Lovens rettmessige krav – oppfylt i oss (2)

 

V4: «For at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer i kjødet, men etter Ånden».

 

Med «lovens rettferdighet» forstår vi her «lovens rettmessige krav». Den fordring, eller det krav loven hadde på oss, består i to ting:

 

For det første kreves en hel og full lydighet som omfatter hele livet, ikke bare det ytre liv, men hele vårt hjerte. Det vil si at ingen ond tanke eller intet begjær, kan tåles. Gud krever at vi elsker ham over alle ting og at vårt hjerte alltid må være i overensstemmelse med Guds vilje.

 

For det andre kreves det full forsoning. Alt dette ble Jesus, da han ble «det Guds lam som bærer all verdens synd».

 

Det står ikke at det er vi som skal oppfylle alt dette. Det står heller ikke her at lovens krav skulle bli oppfylt for oss, selv om også det er en stor sannhet, men det står: for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss.

 

Igjen må vi spørre: Hvem skulle gjøre dette? Jo, det skulle Gud gjøre. Og nå sier Skriften at dette har Gud gjort, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.

 

De som blir frelst ved troen på Jesus, har i ham alt det loven krever. Fordi Jesus er vår stedfortreder, kan vi da uttrykke det slik: «I Jesus har vi sonet straffen for våre synder, og i ham har vi oppfylt lovens bud». Dette har han gjort i vårt sted som om det skulle være vi selv som har gjort det. «Vi har seieren over vår synd i ham», slik Øivind Andersen skriver i sin kommentar til Romerbrevet, «Grunnsannheter til frelse».

 

Her vil vi ta med et sitat fra gårdbruker og emissær Andreas J. Lavik (1854-1918), fra «Tolv betraktninger over Romerbrevets 8. kapittel», utgitt i Bergen på Mortensens forlag i 1883:
«Vi forstår altså, at når det i vår tekst står: på det at lovens fordring skulle frembringes i oss, da menes her ikke, at vi skulle kunne oppfylle loven, men her siktes til Jesu fullkomne oppfyllelse av alt det som loven krever av oss. Da måtte her vel heller stå: i og ved Jesus. Når Jesus har oppfylt loven i vårt sted, da var det jo langt rimeligere at her sto: på det at lovens fordring skulle fullbringes i Kristus og ikke i oss. Merk her én ting, kjære venn: Apostelen betrakter her Jesus som vår stedfortreder, som ikke i noe levde seg selv, men kun oss, og Gud anser oss så helt i ham, at hans lydighet er blitt vår lydighet, hans lidelse vår lidelse, hans hellighet vår hellighet, hans rettferdighet vår rettferdighet. Derfor står det her at lovens fordring, som Jesus har oppfylt, skulle frembringes i oss, det vil si: den Herre Jesus er trådt i vårt sted og har fullkomment fullbrakt alt det som loven fordrer av oss, slik at når vi ved troen forenes med ham, da ser Gud oss i ham, som om vi hadde oppfylt hele loven til punkt og prikke».

 

Da vil jeg spørre deg: Begynner det nå å gå opp for deg hva du har i Jesus, hva disse versene sier deg? Når det heter at Jesus har oppfylt dette i deg, betyr det at i Guds øyne har det ikke skjedd utenom deg, men du har fått det som ditt eget, såfremt du lever i troen på Jesus. Å, hvilken hvile for trette sjeler! For en seier i kampen mot synden!

 

Dette kan jeg nok ikke ta til mitt hjerte, sier du gjerne, for jeg er ikke slik som jeg skal være, og har ikke kjempet nok imot synden. Og her sto det jo: «Vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden». Du kjenner på at det loven krever, får han ikke av deg. Hør her: Det var nettopp dette, det som var umulig for loven, Gud oppfylte, da han sendte sin Sønn. Dette er ditt. Han gjorde det for at du skulle ha fred. «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger, straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» (Jes 53:5). Uttrykket «vi som ikke vandrer i kjødet, men etter Ånden» beskriver den som har lovens rettferdighet oppfylt i seg. Retningen på livet er da blitt stikk motsatt av det den var tidligere. Du som før elsket synden og syndelivet, kan slett ikke ha din lyst i dette lenger. Du hater synden og kjemper imot den. Faller du, må du fortest mulig til Jesus og bekjenne, for du kan ikke leve i synden lenger. Det har blitt slik som Paulus vitner: «Nå er livet Kristus, og døden en vinning», og du lengter etter at «alt dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet», og at du må få det herlighetslegeme som Gud har lovt sine barn når de kommer til himmelen.

 

Bibelen holder fram for oss to totalt forskjellige veier. På den ene går den ugudelige. Der går både hykleren – som lever pyntelig, med en fin, ytre fasade, men innvendig er av råttent materiale – og den grove synderen – som velter seg i sølen ved å leve i åpenbare synder. Det er som Carl Olof Rosenius sier i sin romerbrevskommentar:

 

«Den som vandrer i kjødet, er den som lever i kjødelig likegyldighet og vantro, forakt for Guds ord, ugudelig frekkhet og store tanker om egen visdom, i alle slags lyster, i finere eller grovere avguderi eller forfengelige lyster, etter tidsånden i denne verden».

 

På den andre veien går Guds barn. Hvordan er de? spør Rosenius, og fortsetter:
«I stedet for den gamle, kjødelige tilfredsheten, og tilliten til sin egen fornuft og samvittighet, er det nå blitt en frykt og mistenkelighet overfor alt dette. En våger ikke å stole på sin egen vurderingsevne, men er ofte redd for at en bedrar seg selv. I stedet for den gamle innbilningen om egen rettferdighet, og betydningen av alt det vi kunne bidra med, kjenner en seg nå bestandig syndig, skyldig, svak og avmektig. Trøst og fred finner en bare i Kristus».

 

Har du erfart dette? Som kristen er du blitt et nytt menneske. Jesus er ditt nye liv og du ønsker å leve til behag for ham. Samtidig kjenner du at hjertet er kaldt og dødt. Du er redd for å bedra deg selv, hater synden, og kan ikke leve uten Jesus og syndenes forlatelse. Nå er han blitt alt for deg – din eneste trøst og all din glede – og du vil så gjerne være et lysets barn som vitner om Jesus for andre. Det er å vandre i Ånden.

 

Vi lar Andreas Lavik fortsette:
«Men la oss se litt mer på ordet vandre. Selv om du hver eneste dag lider under synd og avmakt, ja, til og med overrumples av kjødet, snubler og faller, så er ikke det noe som helst bevis i dette forholdet. Ordet taler om den store linjen i livet ditt. Først og fremst når det gjelder ditt indre liv; om du lever i troen, lever på Kristus, død fra loven. Og deretter også ditt daglige liv, i ord og gjerninger. Spørsmålet er om det er en fast linje i dette, om du etter hver gang du snubler eller faller, står opp igjen i anger og tro. Du sørger over alt som finnes i deg selv, ditt totale mørke i alt som har med det guddommelige å gjøre, din vantro og alle dine synder. Men på denne bakgrunn søker du – og har – all din trøst bare i Kristus, slik at du alltid har behov for evangeliets ord, og må be om nåde og hjelp i alle situasjoner. Videre at denne nåden også skaper og nærer i deg kjærlighet til å søke Kristi ære, til å hjelpe til hvor din neste trenger deg, og til selv å renses fra alt som kjød og sinn kan besmittes av. Når det er dette hele livet ditt først og fremst er opptatt med, da er det sikkert og visst en vandring etter Ånden, og det avgjørende beviset for at du virkelig er i Kristus Jesus, og dermed er fri fra all fordømmelse».

Lov og Evangelium 2013 - Nr 04