Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Profeten Jeremia og hans samtid (2)

«For to onde ting har mitt folk gjort: Meg har de forlatt, kilden med det levende vann, og de har hogd seg ut brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» Jer 2:13

 

Profeten Jeremia og hans samtid (1)


Kilden med det levende vann
Hva var Guds anklage mot sitt folk? To onde ting hadde hans folk gjort.
De hadde forlatt Herren, kilden med det levende vann. Kilden for alt åndelig liv, all fornyelse og oppholdelse av Guds liv i et menneske, hadde de forlatt. Å leve av denne kilden skjer ikke ved at vi vasker oss selv. Det er ikke en kilde til å holde seg selv ren, men en kilde til å drikke av, drikke seg ren, drikke til liv, fornyelse og opphold av livet med Gud. Å drikke, deteråtaimot.Deteråhanokogha alt i hans ord og tale, i hans gjerning og hans vei med sitt folk – lukke opp og slippe ham inn som er kilden. Men hva hadde folket gjort? De hadde forlatt og forkastet Herren, kilden med det levende vann.

 


Så hadde de i stedet vendt seg til andre kilder. De hadde hugd seg ut sprukne brønner som ikke holdt det levende vann. De drakk av Egypts og Assyrias elver (v. 18). Det vil si at de dyrket disse hedningenes avguder. De tilba dem og gav dem sin tro og tillit, de lot seg beruse av deres avskyelige skikker. Og de drev utukt (v. 20). De gjorde det med hverandre og ved sin utroskap mot Herren. Her drakk de, mens de søkte å mette sitt begjær og slukke sin tørst. Men det ble dem ikke til liv, bare til død. – For mange er deres overtredelser, tallrike deres frafall. Dine barn har forlatt meg og sverget ved guder som ikke er guder. Jeg mettet dem, men de drev hor og flokket seg i skjøgens hus. (5:6-7).

 


Dommen må komme
Igjen og igjen rekker Gud ut sine hender og kaller på dem: «Rens ondskapen ut av ditt hjerte, Jerusalem, så du kan bli frelst! Hvor lenge skal dine syndige tanker bo i ditt indre?» (4:14). «Vend tilbake, frafalne barn! sier Herren. For jeg er deres herre. Jeg vil ta dere, én av en by og to av en ætt, og føre dere til Sion» (3:14). «Men de hørte ikke og bøyde ikke sitt øre til meg. De fulgte sine egne tanker, sitt onde, hårde hjerte. De vendte ryggen, ikke ansiktet til meg» (7:24).

 


Gud er uendelig langmodig med sitt folk. Han taler og venter, han går mange omveier med dem for å vekke dem til omvendelse. Men de vil ikke. Så sender Gud straff over folket.

 


Det første er at Guds velsignelse over jorden blir borte. Han gjør at naturen, regn og sol, blir mot dem i stedet for med dem. Det blir til ødeleggelse. «Deres misgjerninger har gjort at alt dette er kommet i ulage for dere. Deres synder har holdt det gode borte fra dere» (5:25).

 


Det andre som skal skje er at en beleiringshær kommer (4:16). Mens frafallet og ugudeligheten tiltok i Guds folk, vokste det frem en stormakt i øst (5:15). På Guds befaling skulle det komme en hær av de grusomste blant hedningefolkene: «Se, derfor lar jeg fremmede komme over deg, de grusomste blant folkene. De skal dra sine sverd mot din strålende visdom og vanhellige din glans» (Esek 28:7).

 


Dommen må komme, med død og ødeleggelse. Gud vil utslette alt i Jerusalem, jevne det med jorden, la dette folk oppleve en ufattelig trengsel. «Jeg vil la dem falle for fienders sverd og for de menns hånd som står dem etter livet. Jeg vil gi deres døde kropper til føde for himmelens fugler og for jordens dyr. Denne byen vil jeg gjøre til et skremsel og en spott. Hver den som går forbi, skal bli forferdet og spotte over alle dens plager. Jeg vil la dem ete sine sønners og døtres kjøtt, og de skal ete hverandres kjøtt, under den trengsel og nød som deres fiender og de som står dem etter livet, fører over dem» (Jer 19:7-9).

 


Her ser vi hva de sprukne brønner hadde utrettet i deres liv. I stedet for barmhjertighet og nestekjærlighet, var de fylt av en grenseløs ondskapens egoisme. Da trengselen ble så hard at den ville ta deres liv, tok de heller sin nestes liv, ja endog sine egne barns liv, for å spise dem. Når nådelivet med Gud, og kilden med det levende vann er borte, arbeider synden og satan fritt. Det finnes ingen grense for hvor dypt ned i fordervelse det kan føre.

 


Derfor måtte Gud gripe inn med krig og stanse utviklingen, fordi mer fred, gir mer synd. Det kunne ikke fortsette slik. «Jeg hører et rop som av en kvinne i barnsnød, et angstskrik som fra en kvinne når hun føder sitt første barn. Det er Sions datter som roper. Hun stønner, hun strekker hendene ut og sier: Ve meg! Min sjel synker maktesløs ned i morderes hender» (4:31).

 


Hvordan kunne dette skje med Sions datter? Herrens svar er dette: «Din egen ferd og dine egne gjerninger har ført dette over deg. Dette er frukten av din ondskap, at det er bittert, at det når like til ditt hjerte» (4:18).

 


Tornene fikk vokse fritt. Så måtte alt rykkes opp, hugges ned og kastes på ilden. Men allikevel, det grusomme var en nådehandling. Ved å rykke opp og rive ned, ved å ødelegge og bryte ned, ville Gud begynne på nytt med en rest av sitt folk – med dem som hørte på profeten og bøyde seg for Guds dom, slik at de overgav seg til fienden og ble ført i fangenskap til Babel – dem ville Herren bygge og plante.

 


Det er til dem han sier disse ord: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp» (29:11).

 


Med dette som bakteppe skal vi nå gå over til å se nærmere på hvilke konkrete synder Gud går i rette med i sitt folk. For dette er ikke noe som bare gjelder Guds folk i Juda og Jerusalem,
det gjelder i like stor grad vår tids kristenhet. Det betyr at det ikke er vårt lands samfunnssynder vi skal tale om, men det frafall som skjer i de kristnes egne rekker, og som vi selv står i fare for å være en del av.


Profeten Jeremia og vår samtid (3)
Profeten Jeremia og vår samtid (4)
Profeten Jeremia og vår samtid (5)


Lov og Evangelium 2013 - Nr 05