Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

En stor nød

«Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var som får uten hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!» Mat 9:36-38


Hva var det Jesus så den dagen? Han så en flokk mennesker som var utenfor Guds rike. Det er vanskelig å vite om de menneskelig sett hadde det verre enn folk flest. Det er ikke sikkert. Vi må i hvert fall regne med at noen av dem hadde det menneskelig sett godt – helsemessig, sosialt og følelsesmessig – og selv opplevde det slik. Men Jesus ser igjennom den ytre fasaden. Han ser virkeligheten som den er, at de er Adams etterkommere – på flukt fra Gud. Hvordan har de det? De har det som får, som er kommet bort fra deres hyrde. Uansett hvordan de føler og har det, og uansett om de er bevisst på det eller ikke, så er én ting sikkert: de går mot døden! Det gjør det villfarne får, og det gjør de vantro. Hvem de enn er, unge eller gamle, fattige eller rike, fortvilte eller lykkelige: De går mot døden, den evige død.

 


Det er dette Jesus ser. Derfor ynkes han, og derfor kaller han sine disipler til å be om arbeidere til sin høst. Så de kan bli frelst!

 


Vi ønsker et sterkt og levende misjonsarbeid. Vi ønsker at misjonen må få større plass i våre hjerter, liv og menigheter. Hvordan kan det gå til?

 


«Når blir det vekkelse?» Det var en erfaren kristen som reiste spørsmålet, og han svarte selv: «Når vi ikke lenger kan bære å se at de ikke-kristne går fortapt!»

 


Hvorfor taler Jesus så mye om helvete? I hele Bibelen er det ingen som taler så mye og så konkret og rystende om helvete som Jesus. Han taler mer om helvete enn alle profetene og apostlene til sammen! Hvorfor gjør han det? Han gjør det fordi han vil vekke oss, så vi ser virkeligheten – som han selv ser den.

 


De vantro går fortapt
Helvete er en reell fare for ethvert menneske, for meg, som skriver dette, og for deg som leser det. For de vantro er helvete ikke bare en fare. Det er deres livsløps sikre mål – med mindre de blir omvendt! De fleste av dem vet ikke at de går mot evig dom og pine. Men vi vet det. Som kristne er vi de eneste i verden som vet det! Hva skjer om vi lukker øynene for denne virkelighet og tier om den?

 


Jesus kjenner oss. Nettopp derfor taler han så mye om helvete. Han ønsker å legge smerten, uroen og nøden inn på våre hjerter – som glødende kull. Han vil at vi skal se og fastholde at det er en skillelinje gjennom verden, mellom Guds barn og djevelens barn, mellom frelste og fortapte (Mat 7:13- 14; Joh 3:36; 8:44). Dette skillet går mellom de menneskene som vi møter i vår hverdag, som vi har mest med å gjøre. Det er vondt å se det! Men det er en smerte og nød som vi ikke må skyve fra oss. Det er den som driver oss til å be og vitne for dem.

 


Vi står i en stadig åndskamp på dette punkt. Guds motstander sørger til stadighet for å svekke vårt syn på helvetes virkelighet og for skillelinjen i verden. Han hvisker oss i øret at denne grensen umulig kan forenes med Guds kjærlighet. Men ingen ting kunne være mer usant! Skillet er nettopp et mektig vitnesbyrd om Guds kjærlighet. Det forteller oss at Gud har grepet inn i verden – til frelse. I begynnelsen var det ikke noe slikt skille. Da var alle i mørket. Men Gud overlot oss ikke til oss selv. Han har bragt sitt nåderike inn i verden, og han kaller og drar på oss mennesker for å føre flere inn i sitt rike – mens det ennå er tid! Gud ønsker at vi skal se dette skillet. At vi skal ha åpne øyne som ser det. Og at vi derved til stadighet skal påminnes både de vantros dype nød og Guds kjærlige frelsesvilje.

 


Hellig uro
– Jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte, sier Paulus (Rom 9:2). Det er en sorg, smerte og nød som hører kristenlivet til, sorgen over at mennesker omkring oss går mot fortapelsen. Den må vi ikke riste av oss. Tvert imot må vi be Gud om at han vil fornye og styrke den hos oss. For det er den som vekker våre hjerter for misjonens sak.

 

Det kom en kvinne til den engelske predikant Charles Spurgeon og fremla et personlig problem for ham: «Denne tanke om at alle vantro går evig fortapt, den kan jeg virkelig ikke bli fortrolig med. Hvis jeg skulle tro på det, kunne jeg umulig ha ro i sinnet». Spurgeons svar var enkelt, alvorlig og i dyp samklang med Bibelens vitnesbyrd: «Hvem sier at vi skal ha ro i sinnet?»

 


Når man leser misjonshistorie, blir man slått av hvor alvorlig og konkret nøden for de fortapte var for mange av de gamle misjonærene, og hvor sterkt den preget deres liv. Det fortelles om kinamisjonær Hudson Taylor at han kunne ligge våken netter igjennom plaget av én bestemt tanke; «Hver måned – én million kinesere i den evige fortapelse. Hver måned – én million kinesere for evig fortapt!» Han hadde sett nøden, og den drev ham ut. Når han var hjemme i England, kunne han til tider føle det uutholdelig å overvære gudstjenesten. Han kunne ikke utstå å se så mange kristne sitte der helt uvirksomme og helt uberørte av hedningenes nød – med store ubrukte ressurser. Selv fortsatte han tjenesten til det aller siste. Det er tatt et bilde av ham ved hans siste utreise. Det viser en mager, gammel mann, hans hår og det lange skjegget er helt hvitt, og han går støttet av to staver. Men han må ut! Han må virke til det siste – om det så kan bli til frelse for bare én eneste. Hans grav er der ute.

 


I møte med slike personer kastes det et ransakende lys inn over våre liv og hjerter, og bønnen vokser frem:


Gi meg ditt ømme frelsersinn
for slektens sorg og harm!
Lukk meg i dine smerter inn
og gjør meg sterk og varm!
(Karl Ludvig Reichelt. Sb 705:2)


Det ligger i vår natur å tenke at jo nærmere vi kommer til Gud, jo større indre ro og harmoni vil vi oppleve. Men med hensyn til de vantro og de unådde skjer det motsatte. I Guds nærhet blir uroen og smerten større. For her begynner vi å se med hans øyne. Hvordan kommer vi til å erfare dette? Det kan bare skje på én måte. Ved at vi tar Guds ord til oss.

 


Vårt kall
For noen år siden skrev den amerikanske presten Al Martin en ransakende bok om den svekkede nød blant kristne – og særlig blant forkynnerne – og om veien frem:

«Alt for ofte opplever jeg at mine egne ord håner meg når jeg prediker. Når jeg kan si ordet 'helvete' og ikke føle redsel ved det. Når jeg kan tale om himmelen og ikke bli varmet av hellig glede over at det er dette sted Herren har beredt for meg. Jeg finner ikke noe annet svar på dette problem enn å meditere lenge over de avsnitt i Skriften som taler om disse realiteter og be Den Hellige Ånd om å brenne dem inn i mitt hjerte. Jeg bønnfaller ham om å gjøre det levende for meg, at nettopp de mennesker jeg møter kan bli dem som skal høre de forferdelige ord: – Gå bort fra meg, dere forbannede, til den evige ild! Jeg ber om at Gud må gjøre det virkelig for meg, at de stemmer som sier til meg ved kirkedøren: 'Takk for talen, pastor!' – kan være de samme stemmer, som en dag vil utstøte de forbannedes klagerop og skrik. Jeg må be Gud hjelpe meg til å tro disse ting, og hjelpe meg til å preke dem, slik at andre hører og merker at jeg virkelig tror dem».

 


Dette er veien frem: At vi lever i tilegnelsen av Bibelens ord. Når vi leser ordene om helvete, at vi da minner oss selv om at dette er virkelighet for enhver vantro som vi kjenner – i familien, på arbeidsplassen og i nabolaget. Det er kraft i disse ordene. De skaper selv nøden i hjertet. Den skal vi ikke piske eller presse frem. Vi skal bare ta Guds ord om virkeligheten til oss og fastholde dem som sanne. Så vil de åpne våre øyne for virkeligheten og gjøre den levende for oss. Det kan så ledsages av en større eller mindre følelsesmessig nød for de ufrelste. Det er ikke det avgjørende. På det følelsesmessige område er vi forskjellige som kristne. Vi skal ikke orientere oss ut fra vårt eget hjerte, men ut fra Jesu hjerte. Hans hjerte er til enhver tid like fylt av nød og lengsel etter de vantros frelse. Det må vi ikke glemme. Med det for øye må vi høre og lyde hans kall til misjon og begynne med det som han selv nevner som det første: «Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst!»


Fra boken «Ved evangeliets kraft», Logos Media, 2005.

Lov og Evangelium 2013 - Nr 06