Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Kristi kjærlighet tvinger oss

«Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker.»
«For Kristi kjærlighet tvinger oss, og så har vi gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og oppstod for dem.»
«Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: la dere forlike med Gud!»
2Kor 5:11; 14-15; 20

 


Da Paulus ble omvendt utenfor Damaskus, fikk han «se Den Rettferdige og høre røsten av hans munn», og det ble sagt til ham: «For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt» (Apg 22:14- 15). Mens han senere var i tempelet i Jerusalem hadde han et veldig syn og et avgjørende møte med Herren. Han beskriver det slik: «Jeg så ham, og han sa til meg: Skynd deg og dra i hast ut av Jerusalem! For de kommer ikke til å ta imot ditt vitnesbyrd om meg» (22:18). «Men han sa til meg: Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte» (22:21).

 


At de må bli frelst
Fra nå av måtte Paulus vitne for alle mennesker om det han hadde sett og hørt. Frykten for Herren og Kristi
kjærlighet var blitt den nye drivkraften i hans liv. Fra den dag var alt viet til evangeliets tjeneste. Et under var skjedd. Han som tidligere hadde vært en forfølger av Guds menighet, drevet av egenrettferdighet og hat mot de kristne, var nå blitt omgjort til et uredd vitne og til en trofast tjener for evangeliet. Hans nye motto ble: «at de må bli frelst». Dette gjaldt ikke bare hans brødre – Israels barn, hans egne etter kjødet – men også hedningene.

 


Drivkraften
Mange ser ut til å ha fulgt etter Paulus der han vandret rundt og forkynte evangeliet. Blant dem var også noen motstandere som vi gjerne kaller «judaister». Disse vranglærerne kom med anbefalingsbrev (2Kor 3:1) fra menigheten i Jerusalem, og forsøkte å så tvil om Paulus' apostelmyndighet, ja, de mente nærmest at Paulus ikke var helt tilregnelig og at han var «fra seg selv». Han ble beskyldt for ensidig å forkynne «ordet om korset» uten å kreve at hedningene måtte omskjæres og holde loven for å bli skikkelige kristne.
Da forsvarer Paulus seg og viser til hva som er drivkraften i hans tjeneste. Om han skulle være ute av seg, så var det for Gud. For han hadde møtt Kristus og var blitt en ny skapning. Han arbeidet ikke for å skaffe seg et navn, bli populær, eller for å vinne seg rikdom, men nå innrettet han seg i ett og alt etter Guds ord. Frykten for Gud og kjennskapet til Kristi kjærlighet drev ham, slik at han i takknemlighet måtte dele det glade budskap med andre. Han var blitt et vitne for sannheten. Det innebar også oppgjør med falsk lære. I dette stykke ville han heller være en «dåre for Kristi skyld» enn å bli reknet for en «vis i denne verden». Han kunne saktens måle seg med de fleste når det gjaldt utrustning og kunnskap, men alt dette aktet han nå for «skrap», bare han kunne vinne Kristus.

 


Frykt for Gud
Paulus hadde møtt Gud både i hans hellighet og i hans kjærlighet. Golgata-underet var blitt åpenbart for ham.
– Å, for en hellighet! Jesus kunne ikke spares. Verdens synd måtte sones. Guds vrede rammet Jesus, i synderes sted.
– Å, for en kjærlighet! Tenk at Faderen ofret Sønnen, sin egen kjære Sønn! Og dette gjorde han for ham, Paulus, den ringeste av alle apostlene, den minste av alle de hellige og den største av alle syndere! Hvem kunne forstå dette? Gudsfrykten har sitt utspring fra Golgata. Har du vært der og sett – og betraktet? Troen kommer gjennom det du ser og hører. På Golgata åpenbares underet – også for deg – og du får se Guds hellighet og Guds kjærlighet gjennom Jesus.

 


Når du opplever dette, så er du ikke den samme mer. Nå har du fred med Gud i Jesus Kristus. Han er blitt din stedfortreder. Og da du ut og fortelle om ham til andre – som sendebud i Kristi sted.

 


«Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker».
Vi har med en hellig Gud å gjøre. Hedningen kan gå fortapt! Hvem skal fortelle ham om Jesus – før det er for seint?

 


Du har med en hellig Gud å gjøre. Du står til regnskap for ham. Ve deg, om du ikke forteller dette til andre!

 


Å frykte Gud er å ha hellig ærefrykt for ham. Du har blitt lukket inn i Guds nærhet på en slik måte at du frykter for at du – og de andre – kan gå fortapt. Du kan ikke lenger bedrøve ham, og gjør du det, opplever du den største sorg. Tenk om du står Gud imot, ja, motarbeider ham? Slik taler barnekårets ånd. Barnet har fått en ny kjærlighet til sin Far og er redd for å komme bort fra Jesus, eller å oppføre seg slik at det volder Den Hellige Ånd sorg. Guds nåde imot meg har vært så stor, at nå kan jeg ikke leve foruten den.

 


Trellen er også redd for Gud, men det er på en annen måte. Han frykter å komme i Guds nærhet. Han er under loven, med angst og redsel for Guds vrede og dom. Det naturlige (uomvendte) menneske er i denne trelldom. Det frykter straffen fra Gud.

 


Den gudfryktige er fri og drives av evangeliet. Han er redd selve synden, og Gud selv. Han har fred med Gud og syndenes forlatelse, men er redd for på nytt å komme under syndens åk og gå fortapt.

 


Det er lite redsel for å gå fortapt i dag. Talen om Guds vrede er borte. Når budskapet om den evige fortapelse fornektes og forties, tror mennesket at det skal få leve i fred. Men det er et bedrag. Der kristendommen og gudsfrykten går ut, går gudløsheten inn, og da kommer hele samfunnet til å bli preget av trelldom og angst. Til slutt skal alle skjelve og være i angst for den Gud som de forgjeves prøver å holde på avstand, eller som de sier ikke er til.

 


Kristi kjærlighet
Om det var frykten for Gud og redselen for helvete alene som drev oss til å søke å vinne mennesker, var det grunn god nok til å bruke hele livet i denne tjenesten for Jesus. Men nå sier apostelen også noe mer: «For Kristi kjærlighet tvinger oss». Det er ikke noe motsetningsforhold mellom disse uttrykkene. Nei, det er samme sak. Dette er «Gudsfryktens hemmelighet» (1Tim 3:16). Han heter Jesus. Bare den som kjenner Jesus og er kommet til tro på ham, har lært å frykte og elske Gud rett. Da blir det «Jesus alene» og du drives ut av hans kjærlighet.

 


Det er ikke i deg selv du finner drivkraften til å være et Jesu vitne. Han gir deg ingen inngytt kraft. Din kjærlighet til Jesus kan aldri bli fullkommen. Riktignok vil det merkes om du er mye sammen med Jesus og preges av ham. Men din kjærlighet til ham kan aldri bli noe drivende kraft i tjenesten for evangeliet.

 

Tvert imot vil han ta fra deg alle dine egne krefter. Paulus hadde erfart at når han var svak, da var han sterk (2Kor 12:9-10). Midt i sin egen skrøpelighet hadde han lært Guds nåde å kjenne. Kristi kjærlighet betydde alt. Kristus hadde inntatt kongetronen i hans hjerte. Der måtte han ha førsteplassen.

 


Gudsfrykt og menneskefrykt
Paulus har mye å lære oss. Vi kan ikke nevne alt her, men vil også peke på at det ikke ser ut til at han hadde så mye menneskefrykt. Enten han var i fengsel eller led skipsforlis, eller han måtte forklare seg for konger og landshøvdinger, fryktet han Gud mer enn mennesker.

 

Her ligger det skjult en stor lærdom for oss, vi som har så lett for å bekymre oss for hva mennesker kan gjøre mot oss eller tenke om oss. Å sette sin lit til Herren og stole på ham, driver menneskefrykten bort. Menneskefrykten kan ikke trives så godt sammen med gudsfrykten. Der den ene går inn, må den andre gå ut!

 


Sendebud i Kristi sted
Paulus var kalt og sendt av Gud: «Så er vi da sendebud i Kristi sted», sier han, «som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!» (2Kor 5:20).

 


Det trengs mange budbærere i dag, men bare slike som er kalt av Gud.
Mesteren er her og kaller på deg! Han ser etter deg – og han spør deg om du vil bli hans sendebud!

Lov og Evangelium 2013 - Nr 06