Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

De kristnes møter

Straks etter Kristi himmelfart og pinse kom de som trodde på Kristus sammen for å samtale om det de hadde sett, hørt og lært av Jesus (Apg 2). Slike sammenkomster har siden fulgt de troende.

 

Hyppighet, samlingssted og møteform har vært alt fra små husmøter til møter i katedraler, fra katakomber til fangeleire. Noen ganger under frykt for de politiske myndigheter. Andre ganger under frykt for de religiøse myndigheter. Noen steder hver uke, andre steder hver måned, men fasthet og rutine har fulgt den troende forsamling. Og møtehyppigheten har ofte avspeilet den åndelige situasjon i kristenfolket. Selv under de vanskeligste forhold har hovedpoenget med møtene vært at Kristus og hans budskap skulle forkynnes til oppmuntring og rettledning av de troende og til omvendelse for de uomvendte.

 

Se stort på småmøtene!
For 40 år siden hadde vi en ung og uerfaren forkynner som på et kretsmøte karikerte disse små ukentlige møtene med ordene: «Foreningene til møteavholdelses fremme».


Så lite hadde han forstått av nødvendigheten av å komme sammen om Guds ord. Så lite hadde han forstått av Jesu ord: «Hvor to og tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem».


Vedkommende forkynner har fått mange etterfølgere. Etterfølgere som også ser smått og sågar negativt på de små møtene på det lille bedehuset i bortgjemtgrenda.

Disse vil legge ned og samle folket i store forsamlinger hvor en forsamlingsleder i fulltidsstilling «leder arbeidet» og hvor dørstokken er så lav at «artister» av enhver art slippes til. Slike fora skaper blest om virksomheten og beundring hos myndighetene.


Men den slags virksomhet fører ofte til at både møteform og innhold endres slik at ingen føler seg uroet i sin samvittighet. Forkynnelsen er ofte et budskap som klør i øret og sangen og musikken kribler i bena. Mangt kunne og burde vært sagt om dette, men mitt anliggende er ikke det.


Forberedelse til møtet
Mitt anliggende er om våre tradisjonelle møter og møteformer på bedehuset er slik de burde være?

La meg ta fram noen sider av saken:
Når et møte som er berammet til onsdag kl. 19.00, begynner det da onsdag kl. 19.00?
Nei, skal du som tilhører få noe ut av det møtet, må du bære møtet og ikke minst taleren fram for Gud i bønn lang tid i forveien. Dernest må du selv forberede deg til å si «et lite ord om Jesus» i tilfelle ordet skulle «bli gitt fritt». Uten denne forberedelse blir møtet en seremoni og ikke et måltid sammen med Jesus.


Dernest må du passe på at du kommer i tide slik at din plass er besatt minst fem minutter før fastsatt tid. Det er manglende respekt for forsamlingen å komme akkurat til tiden eller fem minutter etter tiden. Da stjeler du av de andres tid.

De bakerste setene
Sjelden er et ord av Jesus blitt så misforstått som ordet i Lukas 14:10 om plassen ved bordene. Det er uttrykk for fariseisme å sette seg bakerst i dag. De bakerste plassene skal være forbeholdt de som av ulike årsaker kommer for sent eller må sitte bakerst. Setter du deg bakerst kan du være med å sette «Nikodemus» i en vanskelig situasjon – all den tid galleriet er avstengt eller ikke lenger et faktum.


Noen steder er en særskilt oppmerksom på dette og setter ut bord eller merker de bakerste setene for barnefamilier. Da kan mor eller far ubemerket ta den lille ut et øyeblikk uten at hele forsamlingen skal være vitne til det som foregår. Den fariseistiske praksis med å sette seg bakerst har ført til at mange foreldre forblir hjemme når barna er små. Det får katastrofale konsekvenser dersom barnet ikke «får møtene inn med morsmelken».

At dagens organisasjonsledere og enkelte predikanter fastholder at det er best for barna at de får ha sine egne og tilpassede møter, vitner bare om at de ikke har tro på Den Hellige Ånds gjerning i barnehjertene!


Bruk sangboken!
Sangen har fulgt Guds folk gjennom alle tider både i fengsler og i slott. Derfor har også tidligere kristenledere sett stort på dette med sangen, og gjennom tidene er det gitt ut en rekke kristelige sangbøker. Dessverre kan det ikke sies i dag. Men vår sangbok (og den gamle salmeboken) er en skattkiste med over 900 sanger. Farene er større enn godene når sangboka byttes ut med prosjektor!


For meg er det godt og oppbyggelig å studere sangens innhold satt opp mot forfatteren og ikke minst forfatterens alder når sangen ble skrevet. Vi tenker så ofte at det er gamle ærverdige menn som har skrevet så kloke ord. Men det stemmer ikke alltid. Fredrik Wisløff var 24 år da han skrev sangen: «Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet». Og Sigurd Lunde var bare 16 år da han skrev: «Jeg er frelst og for en nåde!»

Men det bør være en tankevekker for oss alle at vi nytter bare et fåtall av sangene. Hvor ofte synger vi ikke «Å, Jesus åpne du mitt øye så jeg får se hvor rik jeg er!» Men kunne vi ikke også synge fra tid til annen: «Jesus, åpne du mitt øre ved din gode Hellig Ånd»? Det er ikke noe galt i å synge sanger som vi kan, men det er en fare for at vi synger enkelte så ofte at vi ikke tenker særlig over innholdet.

Og når det er barn til stede, så er det ikke unaturlig at vi da synger en sang som er særlig myntet på dem. Det skaper samklang og tilhørighet. Men la oss slippe all verdens gymnastiske øvelser ved slike sanger!


Åpning av et møte
Det å «åpne et møte» er det vanskeligste, men kanskje det viktigste ved et møte.

En åpning skal være kort, presis og ta for seg ett tema. Den skal ikke streife innom alle sider ved Guds ord. Ei heller sitere en rekke kjente forkynnere og bibelord. En rett åpning er som ordet sier: en åpning. Den er ikke noen andakt. Ei heller en kort preken. Men den skal gi et lite glimt inn i Guds forunderlige frelsesplan.

Faste bønner
I noen sammenhenger blir den gamle «klokkerbønnen» lest ved møtes begynnelse. Det er en god åpningsbønn. Men jeg ville være forsiktig med å bruke noen ord i den første setningen: «Herre! Jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre...», eller som andre sier: «... inn i denne din hellige menighet for å høre».

Dette kan misforstås. Bruk denne klokkerbønnen, men si det slik: «Herre! Jeg er kommet hit for å høre...».

Forøvrig tror jeg det ville styrke møtets læremessige oppgave om vi i alle fall på søndagsmøtet ba Fader Vår i fellesskap og framsa forsakelsen og troen.

Er prekenen for lang?
Prekenen var i tidligere tider møtets hovedpunkt. Hvor lenge apostelen Paulus prekte da en av tilhørerne falt i søvn, sier apostelgjerningene ikke noe om. Men det var ikke uvanlig at talene for noen mannsaldre siden varte både én og kanskje to timer.

I dag klager folk når en preken er over 20 minutter. Den slags klage skal en ikke høre på. «Feilen» er i de fleste tilfelle ikke taleren eller talens lengde, men tilhørerens slette forberedelse.


På den annen side kan det også sies at mang en predikant hadde stått seg på å skrive sin tale, slik at ikke samme setning ble gjentatt med ulike ordstillinger mer enn to ganger!

Winston Churchill ble en gang spurt om hvor lang tid han trengte for å forberede en tale. Svaret kom kontant: «Skal det være en tale på fem minutter, trenger jeg 14 dager. Skal den være på to timer, kan jeg begynne med én gang»! Henrik Ibsen sa det slik: «Å leve, er krig med troll i hjertets og hjernens hvelv. Å dikte – det er å holde dommedag over seg selv». Og det merker en ofte at prekenen har vært en kamp med troll i hjerte og hjerne og en dommedag over en selv! Men da har også predikanten «noe å gi». Og der hvor predikanten har noe å gi, betyr tiden intet for den som vil ta imot og underkaste seg selv samme «dommedag».

Takk
Det lille ordet «takk» er et viktig begrep i den kristne tro og lære, men takken skal være sann og ekte. Det er misforstått og rent ukristelig når sanginnslaget blir applaudert med klapping, mens taleren blir forbigått i taushet. Klapping og applaus hører hjemme i konsertlokalet, men ikke på bedehuset. Derimot gjør det godt for enhver predikant å få høre ordet takk – særlig når han går ned fra talerstolen med følelsen av at «ordet nådde ikke fram» – enda han hadde strevet med talen i dagevis.

Gud er ordens Gud
Avslutningsvis vil jeg understreke at Gud er ordens Gud, og orden bør prege alle våre møter. Det er ikke ensbetydende med at vi ikke kan gi rom for det spontane, men møtet skal være vel forberedt både i tanke og i forbønn.

Andre sider ved våre møter, og andre former for møter, kunne også vært tatt opp og drøftet. Jeg nevner: Vitnemøtene, nattverdmøtene, bønnemøtene, andre hellige handlinger så som vielse, dåp, konfirmasjon og bisettelse.

I den situasjon som Den Norske Kirke og vårt kristenfolk befinner seg i, skal den gjenværende del av det «myndige lekfolk» med frimodighet på Guds ords grunn forordne og praktisere «seremonier» for alle de ordninger som i tidligere tider hørte hjemme i DNK.
Men dette overlater jeg til andre.

Lov og Evangelium 2013 - Nr 07