Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner

«Våre lamper slokner» er en av flere tankevekkende bøker skrevet av J. F. Løvgren. Boken ble sist utgitt i Norge på Antikkforlaget i 1993. I noen nummer framover vil vi gjengi et utdrag for Lov og Evangeliums lesere. Red.

 

 

Det var på vitnemøtet ved avslutningen av festen i Guds samfunns rommelige kirke.

En mann kom gående oppover den ene sidegangen, uten nøling, men også uten hast. Et sus av hviskende stemmer gikk som en sakte vind gjennom den store forsamlingen:
– Det er båtbyggeren!
Noen flyttet seg urolig og ville gå, men ble likevel sittende. Andre lutet seg framover og fulgte mannen skritt for skritt med øynene. Lederne, som satt øverst, så tvilrådig på hverandre. Men så nikket pastoren som om han ville si:
– La ham bare komme.

Mannen som var på vei til talerstolen var ikke ung lenger, men heller ikke gammel. Det var noe underlig ved hans ansikt. Det lå i blikket kanskje. Det var glød i det. Ikke en fortærende ild, men en mild varme, og likevel en ild med lys og svie i.

Han var middels høy og helst smålemmet. Men skikkelsen hadde noe spenstig og kraftig ved seg som hos en frisk arbeidsmann.

Mens han gikk, så han ned i Bibelen som han holdt foran seg. Hendene som holdt den, var smale, men senete og sterke. Endog da han gikk opp trinnene til plattformen og talerstolen, så han ned i den. Det så ut til at det han hadde øye på i boken, interesserte ham så sterkt at både forsamlingen og
omgivelsene var ute av hans tanker. Han begynte å tale før han rakk fram til stolen. Stemmen var ikke høy, men den fylte kirken til de fjerneste kroker, enda den var en tanke sløret.

Den var varm og vellydende. Fra først av gjorde han ingen henvendelse til forsamlingen. Han bare talte som om han fortalte noe – uten adresse. Likevel følte hver eneste en i kirken øyeblikkelig at han talte til dem personlig. Noen satt og stirret forsultne på ham. Andre smilte overbærende og
nysgjerrig. Mannen på prekestolen hadde et drømmende uttrykk, som om han hadde fjerne syner for seg. Men hans ord var forunderlig hverdagslige og nærværende.

– Se, jeg står for døren og banker! – Kan en tenke noe slikt? – at det skulle være et rom noe steds som Jesus ikke fikk adgang til?
Egentlig var det ikke noe spørsmål han rettet heller. Han bare liksom ga uttrykk for en dyp undring. Men idet nevnte navnet Jesus med en eiendommelig ærbødig betoning, syntes plutselig alle at de aldri hadde sett noe så underlig: Jesus utenfor døren.

– Han burde jo ha vært innenfor. Han burde ha fylt et menneskes hjerte så det ikke var plass til annet – og nå står han utenfor, hjemløs, fornektet, utstøtt.

De siste ordene falt enkle, men tunge. De var uten sentimentalitet. De bare konstaterte en kjensgjerning som han ventet at alle var enige i. - - -

Vil dere så tenke på for en nåde det er at han er blitt stående der ute.

Alle følte straks endringen i hans måte å tale på. Før fortalte han dem noe. Nå talte han til dem.
– Ja, for han kunne jo ha gått sin vei, vet du. Han kunne ha oppgitt deg. Synder! Han kunne ha oppgitt deg!

Egentlig hevet han ikke stemmen. Men det var noen i forsamlingen som følte det som om det runget et rop inn i deres hjerter.
– Han er blitt stående i håp om at det skulle bli plass hos deg.

Hans stemme ble enda en tanke lavere, men like tydelig som før.
– Synder, han står der ennå! Hør, han banker! Slipp ham inn! Slipp ham inn.
En del unge stirret med blanke øyne. En gammel mann reiste seg halvt opp og ble stående slik med halvåpen munn. Mange gråt.

Båtbyggeren gjorde en pause mens han svelget. Gløden i hans øyne var litt sterkere. Ellers var det ikke annet tegn på bevegelse hos ham. - - -

– Men her står han utenfor en dør der han var innenfor før. Hvordan kom han ut? Jo, i dette hjerte flyttet så mye inn at det ingen plass ble for ham. Han ble trengt utenfor. Er det noen av dere som har latt andre ting ta hans plass i hjertet?

En del skiftet stilling og ansiktsuttrykk, som om de rustet seg til forsvar mot den brodd som de følte ville bli rettet mot deres samvittigheter. Noen lenet seg tilbake for å se likegyldige ut. Likevel ville de ikke miste noe av det som ble sagt.

– Hva er det så som har fått hans plass? En hemmelig synd? En ærgjerrighet? Din forretning? Et annet menneske? Din kjæreste? Kanskje du er en frafallen? Og ingen vet det, uten deg selv – og han. Men hør her! Du drev ham ut. Han stanset på trappen utenfor. Lengre fikk du ham ikke. Nå står han der og vil gi deg den fred du har tapt.

– Men denne mannen som teksten handler om, hadde ikke fylt sitt hjerte med noe av dette. Han hadde fylt det med sin egen kristendom, men Kristus utenfor! Kan dere se det?

Pastoren bøyde seg hen til en av tilsynsmennene som satt ved siden av ham og sa inn i øret hans:
– Du Bakke, jeg synes han blir noe lang.
Bakke ristet energisk på hodet.
– Nei, la ham bare holde på. Dette har vi godt av.

Taleren holdt på:
– Mannen sa om seg selv at han var rik og hadde overflod. Men Jesus sa han var fattig og ynkelig. Mannen hadde gjerninger og dyder og kristelig virksomhet. Men det var ikke liv i det, for livet sto utenfor døren. Min venn! Det er et dårlig bytte, å bytte bort den levende Kristus for en død vanekristendom. Men jeg undres på, om det ikke var menigheten som...

Med et rykk satte pastoren seg til rette, mens han stirret vaktsomt opp på prekestolen. Forsamlingen ventet med skrekkblandet spenning på det som ville komme.

... om ikke det var menigheten som hadde Jesus stående utenfor. Hører dere! Jesus utenfor sin egen menighets dør! Han kan ikke komme inn fordi det er så mye kristendom der inne.


Det var ingen som helst ironi i båtbyggerens stemme eller i ordene. De bare kastet lysstreif inn over en forferdet menighet. Og storparten av forsamlingen følte levende hvor fattig en slik menighet måtte være – med Jesus utenfor døren. Det var ikke rart at Jesus sa at mannen og menigheten var fattig og ynkelig og naken.

– Hvordan er det så med vår menighet?
Noen av lederne flyttet urolig på seg. En kunne høre at det ble bladd i salmebøkene. Flere så nervøst på klokken. Pastoren kastet et spørrende blikk på sin sidemann, men fikk en uvillig skuldertrekning til svar.

– Vi har en stor menighet. Den største i byen visst. Vi konstaterer det med en viss stolthet. Noen av dere protesterer, ser jeg. Men vi gjør det. Våre sangkor er kjent viden om. Våre forsamlinger er vel organiserte. Bedre enn andres, tror jeg. Vi har det største av alt slag. Den største og fineste kirke. Den største menighet. Det største orgel. Den største søndagsskole. Vi har det beste av all ting. De beste predikanter. Den beste kirkeorden. Det er sant som mannen sa: Jeg er rik og har overflod. Men hva sier så Jesus til det?

I pausen som fulgte etter spørsmålet gjorde pastoren en bevegelse som om han ville reise seg opp, men tok seg i det og ble sittende. Hans ansikt hadde fått mer farge, og øynene flakket urolig. Bemerkningene som falt, forekom ham å være taktløse i en offentlig forsamling. Men ordene føltes som prikkende stikk i hans indre menneske, som rivende klør i betent kjøtt.

– Vi har den rette lære, kom det videre. Våre dogmer kjeder seg logisk sammen som perler på en snor. Og godt er det. Men hvilken plass har Jesus i det, med sitt liv og sin kjærlighet? Hva sier han til det hele? Kanskje et sårt, hjelpeløst: Se, jeg står for døren og banker. Jeg står utenfor. Se for en plass tilstelningene får i vår kristelige virksomhet. Det er konserter og basarer og underholdning av alle slag. Vi konkurrerer med hverandre som i en annen forretning. Det kristelige maskineri fyller våre menigheter. Hvor får Jesus plass mellom alt dette? Står han...

Plutselig satte en i å synge. Folk kvakk og så seg forskrekket om. Men bare et øyeblikk etter falt de til ro. Så falt en og annen røst inn. Om litt sang mange med.

Båtbyggeren var stoppet opp. Først så han forundret og hjelpeløst ut over forsamlingen mens den varme glød sloknet i hans øyne. En mørk rødme spredte seg langsomt opp fra halsen og ut over hans ansikt. Han strøk seg famlende over pannen med sin senete hånd. Så vaklet han ned og gikk med lutende rygg på plass.

Men da de var midt i verset, reiste en middelaldrende kvinne seg. Tårene løp henne nedover kinnene uten at hun forsøkte å tørke dem vekk. Da verset var til ende, sa hun med skjelvende stemme:
– Hvorfor synger dere? Vil dere synge Jesus ut? I mange år har Jesus stått utenfor min hjertedør. I kveld har jeg sluppet ham inn. Hvorfor synger dere?

Forsamlingen var forbløffet og skamfull. Ingen fortsatte å synge. Det ble en trykkende pause, mens kvinnen satte seg ned og tørket øynene.

Men pastoren syntes å være situasjonen voksen.
– Vi gleder oss med søsteren over det som er hendt med henne, sa han smilende.

Tross de vennlige ordene var stemmen en smule kald og forretningsmessig, men den kunne kanskje ikke annerledes være under slike omstendigheter.

– Jeg tenker det er så mange av sangkoret til stede ennå at vi kan få en sang til slutt. Han nikket spørrende til dirigenten.

Den skallete og tynne sanglederen reiste seg og tok et overblikk over stillingen. Hans blikk gikk søkende og tellende rundt i kirken. Så vendte han seg ærbødig til pastoren:
– Jo. – Det lar seg nok gjøre.

Ordene var signalet til oppbrudd. Hist og her i forsamlingen var det noen som reiste seg og kom fram over golvet og klumpet seg sammen i gangene. Sammenklumpingen ga et par unge damer en kjærkommen anledning til å kaste et hurtig, men nødvendig blikk i speilet på innsiden av den uunnværlige håndvesken. Så sto de der oppe på plattformen, en flokk unge mennesker, de fleste slanket og tynnet etter journalenes mønster.

Navnet på sangen de skulle synge, gikk som et stikkord mellom sangerne. De unge menn bladde i bøkene med nikotinmerkede fingrer. Sopransolisten aket seg fram foran de andre. Hun var søt og tynn, og det var en anelse av rødt på leppene hennes.

Dirigenten løftet taktstokken.

Så sang de krøllete minimumskledde damer, og de tobakksduftende unge menn sitt store halleluja ut – om Lammet som bar verdens synd.

Våre lamper slokner (2)
Våre lamper slokner (3)
Våre lamper slokner (4)
Våre lamper slokner (5)
Våre lamper slokner (6)


Lov og Evangelium 2013 - Nr 09