Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner (2)

Det skjedde på vitnemøtet ved avslutningen av festen i Guds rommelige kirke. Båtbyggeren Ansgar Lyngeid ble sunget ned da han vitnet om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket. Red.

 

Våre lamper slokner (1)

 

Båtbyggeren skyndte seg ut med det samme festen var slutt. Hans hustru og tolv års sønn fulgte ham hakk i hæl. Ute på gaten la hun sin arm i hans. Den skalv lett da hun ga hans et fortrolig trykk. Han så sårt på henne og trykket igjen. De talte til hverandre med armene. På den andre siden gikk gutten. Han stakk sin hånd inn i farens. Også den fikk en talende klem.

– Jeg er her, gutten min, sa den. Gutten så opp, og faren leste et undrende spørsmål i det lille, runde ansiktet. Øynene skinte redde og bedende i gatebelysningen, idet han forsøkte å gjette seg til om far hadde det ondt.

Far så på ham og smilte oppmuntrende. Men smilet var sørgmodig. De tre bøyde av fra hovedgata, sørover. Her var mørkere. Men de fikk se mer av himmelen.

– Se stjernene, Ansgar! sa hun. Han merket at hun la en viss betydning i den enkle bemerkningen,
– Ja, men det er en tykk banke der nede over fjordgapet, Agna. Ser du den ikke?

– Jo, men det er stjerner bak dem også.
– Kan du se dem?
– Nei, men de er der. Om litt driver banken vekk. Da ser vi stjernene igjen. -- -

Gutten syntes det var så godt å høre dem snakke. Han kunne ikke følge dem på deres høye flukt til tåkebanker og stjerner. Men han drakk inn klangen av deres stemmer. - - -

Idet de svingte inn porten, banket Ansgar på hjørnevinduet på en egen måte, og så gikk de videre til entréen som vendte mot gårdsplassen. Der sto alt en halvvoksen pike i den åpne døren. En mørkhåret, levende skikkelse, liten og lett. Hele piken lo.

– Men Dordi, sa mor, og skulle liksom legge en bebreidende klang i stemmen sin, lukker du opp uten først å se hvem som kommer?

– Å, lo hun, jeg kjenner jo godt bankingen til pappa. Men i det de gikk inn, kastet hun et rapt blikk på faren, og det gled et vemodig slør over det smilende ansiktet.

– Hvordan har du hatt det hjemme i kveld da, Dordi?
– Bare bra, mamma. Tordis har vært så snill.
– Hun sover vel nå?
– Ja, da.

Det var et koselig hjem. Utstyret i de to stuene nede var som hos en arbeider med godt utkomme. Det lune velvære åndet ut av alle ting. Det var ordentlig og pent, men ikke pirkete. En kunne merke at stuene ble brukt av gode mennesker, for en luftning av god ånd slo en i møte. - - -

I Guds samfunn var det en mann som hette Anstein Mobekk. Han ble holdt for å være en rik mann. Sine penger hadde han tjent og tjente han på handel.

Tvers over fasaden på hans hus, mellom annen og tredje etasje, pranget de store gylne bokstaver: Anstein Mobekk, Kolonial, en gros.

Den store forretningsgården lå like ved sentrum i byen med de atten tusen mennesker. I tredje etasje var kontorer, og en rommelig leilighet som grossereren bodde i.

Mobekk var liten og tykk. Magen og haken gjorde seg sterkt gjeldende. Det som var imellom magen og haken og ovenfor haken, var ikke stort å skryte av. Hjertelaget og visdommen førte en mer bortgjemt tilværelse. Han var i alle fall klok nok til å tjene penger, kanskje litt for klok – og hadde hjertelag nok til å la seg og sine leve godt.

Som ganske ung var han kommet til byen fra den lille plassen Mobekk. Han var en flink visergutt og siden en dyktig lagermann. Om kveldene etter arbeidstid gikk han på handelsskole og fikk en knepen eksamen. Så giftet han seg med en pike fra hjembygda som alt lenge hadde vært i tjeneste i byen og hadde avlurt sitt herskap et og annet triks som hørte til en dannet opptreden.

Disse triksene samlet hadde gitt henne et fattigfornemt vesen, da hun siden steg til grossererfrue.

Det var just da Mobekk hadde flyttet fra lageret og inn på kontorkrakken at han og hans unge hustru fikk sin religiøse opplevelse. De «bøyde seg» i en vekkelse som gikk over byen. Siden strevde de med å leve for Gud. - - -

Det var to barn i ekteskapet. Den eldste, gutten, var gymnasiast. Skolegang lå ikke for piken. Hun hadde slitt seg gjennom folkeskolen og litt av middelskolen, men så hadde det stoppet opp. Nå drev hun mest med å klimpre piano, enda hun ingen kunstner var akkurat.

Mobekk hadde sin mor boende hos seg. Moren var en alminnelig bondekone uten spor av fornemhet. Og det kunne ikke svigerdatteren fordra. Den gamle «gjorde» seg ikke stort i selskaper. Dertil var hun altfor ukunstlet og åpenhjertig, og slett ikke dum. Hun kunne si en drøy sannhet uten å ha en skarp tunge. Det sved, fordi det kom så tilforlatelig. Hun forsto seg ikke på selskapsløgnene, og tenkte, at det som en kristen kunne si i fjøset, kunne han også si i salongen.

Hun var en levende kristen, gamlefruen. Både hun og sønnen hadde vært på festen, den årlige samlingsfest i september. Den gamle kom hjem først. Hun hengte forsiktig og omstendelig sitt tøy vekk etter landsens skikk. Det var et fortenkt uttrykk over det trivelige rødmussede ansiktet.

– Jaha, jaha, ja, småsnakket hun ved segselv. De to unge som satt i et hjørne av stua og stelte med et spill, lo.
– Nå har nok bestemor funnet et fornuftig menneske å snakke med igjen, sa gutten halvhøyt.

Unge fru Mobekk som lå makelig i en god stol under stålampen med en bok, smilte – litt ironisk.
– En blir gammel, tenkte hun høyt.

Men bestemor hørte visst bemerkningene, for hun så på dem med et par moderlige, men vemodige øyne. De unge tok ivrig fatt på spillet, og moren fordypet seg i boka.

– Var det mye folk, mor? Spurte hun uten å se opp.
– Ja, det var ingenting å si på det.

Nå så ungfruen opp.
– På det. Var det noe i veien ellers?

Det så ut som om den andre skulle til å svare, men det ble ikke noe, for Mobekk kom inn. For en dumpap! Buste det ut av ham med det samme.
– Det heter ikke dumpap, far, kom det belærende fra gymnasiasten.
– Nå, dompap da, sa faren irritert.
– Dompap er en fugl. Er det en fugl du snakker om?
– Nei, om en dumrian – maken til deg.
– Så det var bedre, lo gutten respektløst. En dompap er nemlig ikke dum.
– En kunne kanskje snart få greie på hva det er tale om? Spurte ungfruen utålmodig. Hun lot boka hvile i fanget.
– Joda, Lina.
– Bare en kunne slippe å bli avbrutt. Jo, det var denne båtbyggeren – Lyngeid.
– Å, hå. Har det vært noe vrøvl igjen?
– Ja, det er en plage å ha en slik mann i menigheten.

Den gamle moren sto midt på golvet og så freidig på sønnen sin.
– Å, ja, han er skadelig for søvnen, sa hun frimodig.
– Hva?
– Jeg sier at vi ville sove bedre hvis han ikke sto i menigheten.
– Jeg sover da godt nok, sa han, og tenkte på nattesøvnen.

Moren smilte sørgmodig.
– Du har nå også et godt sovehjerte, du Anstein.
– Ennå vet jeg ikke hva dere snakker om, sa fru Mobekk surmulende, og begynte demonstrativt å lese igjen.
– Uff, det er disse avbrytelsene, Lina, skyndte Mobekk seg å formilde. Jo, ser du. Båtbyggeren tøyset om at Jesus visstnok sto utenfor alle steder, i menigheten, og hjertene, og hjemmene, og – og –
– Og forretningen, supplerte den gamle.

Mobekk sendte henne et irritert blikk.

– Ikke avbryt meg igjen, mor. Dessuten har du ikke greie på forretninger. Ikke båtbyggeren heller forresten. Sånt tøv! En får da gjøre litt forskjell på kristenlivet og privatlivet.

– Det er ingen forskjell på det, Anstein. Det er privatlivet som er kristenlivet.
– Du har en irriterende måte å si det på, mor.

– Du får huske på at mor blir gammel, sa den yngre fruen spydig.

En kunne se på den eldre at brodden stakk. Hun fikk ofte slengende i ansiktet at hun var gammel når andre argumenter slapp opp. - - -

– Nå. Hvordan var det så? spurte fru Lina.
– Jo, så sang vi ham ned.

Fru Lina lot boka falle med et klask.
– Sang dere ham ned?
– Ja. Ellers hadde han vel holdt på ennå.

Fruen la seg tilbake i stolen. Så begynte hun å le.
– Ha, ha, ha! Ja, slik skal de ha det. Han tror han er så mye bedre enn andre. Ha, ha, ha! Det må jeg si var – – –
– Lumpent! Fy så lumpent det var, sa den gamle kona.

Hun kneiste med nakken og gikk inn til seg selv. De så i taushet etter henne da hun gikk. Så sa hustruen ergerlig:
– Hun blir snart for brysom nå, mor, synes jeg.
– Ja, ja, svarte han unnvikende. – hun blir gammel.

Men borte i kroken mumlet småjenten:
– Hun er real, bestemor. - - - Mobekk pustet godt ut og satte seg til rette ved radioen. Det klikket dempet da strømmen ble satt på. Han dreide søkeren, og så skrattet en vise ut i stua.

Det falt stor ro over Mobekk. Glemt var den ubehagelige båtbyggeren og ordene hans om ham som sto utenfor. Han smilte lunt, mens han tente seg en god sigar. Det var behagelig å sitte så godt i det at en kunne unne seg litt hygge i livet.

Fru Lina smålo bak boka over de mange morsomhetene som trillet ut av apparatet. Å, jo. En hadde det godt. Det var skam å si annet.

Det gikk en time, eller vel det. Programmet var slutt. Han skrudde av.
– Vi får vel legge oss, Lina, gjespet han.

De gikk inn i soveværelset og kledde av seg i taushet. Men, mens de holdt på med det, seg det innover dem en følelse av tomhet. Men det kom vel av at de var så trette.

Fruen veltet seg i senga, trakk klærne godt om seg og sukket. Hun foldet hendene under dyna og sa søvnig:

– Herre Jesus – – – Så slokket hun lyset på sitt nattbord. Om litt sov hun. Mobekk puslet og tasset og ga seg tid. Men så kom endelig han også over ende. Han tok testamentet for å lese mens han strevde med søvnen. Det varte ikke lenge før han la det vekk. Han foldet hendene over brystet og ba. Men han sovnet midt i det.

En stund åndet han rolig. Pusten gikk over til snorking, og munnen hans blaffet med små smell.

Plutselig satt han over ende i senga og stirret med store øyne omkring seg, nattlampa brente svakt. Mørket lurte i krokene. Han skimtet buksene sine på stolen. De hang som en død mann over stolryggen. Det hvitnet i undertøy. Støvlene sto som utviskede gap på golvet.

Han så over mot hustruen. Hun sov rolig. Bare litt av det kortklipte håret var synlig over dynekanten.
– Huff! Jeg syntes noen banket utenfor, mumlet Mobekk.

Han la seg ned og slokket lampa.

Stian Røst slet en kontorkrakk hos grosserer Mobekk. Han hadde vært i forretningen mange år alt, og hadde kravlet oppover i gradene og lønnen, men langsomt, svært langsomt. For Mobekk var ikke en mann som lot folkene sine løpe for fort, det vil si, i avansementet. Det var av ren menneskekjærlighet han bremset på farten i så henseende, for ungdommen hadde ikke godt av å ha for mange penger mellom hendene. Det førte bare til sløseri og flotthet og tøys. Det oppelsket sparesansen å holde folkene litt knapt. Dessuten ble grossererens status så mye bedre av det.

Stian Røst var bort imot tredve år. Han hadde vært forlovet i åtte, enda det ikke burde ha vært mer enn to. Han burde ha giftet seg for lenge siden. Men hvor skulle en hen med den gasjen han hadde? Han hadde gått halvsulten i mange år for å kunne legge et grann til side til et hjem som blinket et steds i framtida.

Imens utsatte han seg hver dag for en lang forlovelses farer. Men grossereren kunne vel ikke ha noe ansvar for det.

Atskillige ganger i de senere årene hadde Røst banket på døren til sjefens privatkontor og hadde fått et noenlunde vennlig «kom inn» til svar, men når han enkelte ganger også banket på døren til pengeskapet og anmodet om lønnspålegg, ble tonen mindre vennlig.

Av og til når Røst om kvelden gjorde opp forretningens kasse, og sedlene knitret mellom hans rappe fingrer, kunne det fare en vellystig følelse gjennom ham. Et par av disse buntene – om de var hans! Fingrene kunne med ett bli så kjælne. Men så kylte han bunken i pulten. Det var noe brennende djevelsk, noe gult og grønt og rødt i djevelskap. Så bøyde han sitt hode over pulten og sukket oppgitt og bønnfallende. - - -

Det var nærmest et sjokk han fikk under Lyngeids tale på festen. Et lynglimt falt inn over hans og de fleste andres unge liv. For et heseblesende jag de var kommet inn i! Det var noe hver kveld, øvelser eller møter eller foreninger. Det var som en tredemølle med mye arbeid og lite glede, bare ytelser uten inntekter. Mange av dem var kommet inn på Guds arbeidsmark, men var blitt stående utenfor Guds faderhus. De arbeidet, men spiste ikke, en flokk Noahs tømmermenn som hamret på arken, men ble stående utenfor den lukte dør da vannflommen kom.

De kom inn i sangkoret de som hadde stemmer, men det ble ikke spurt om de hadde liv. De ble styremedlemmer uten å være medlemmer av nådens rike. Den bløtaktige kristelige kjærlighet fór lempelig fram med dem, så de ikke skulle bli støtt og fornærmet og gå sin vei. For menigheten hadde så god bruk for dem, skulle den makte å hevde seg i konkurransen.

Mens Røst satt og hørte på Lyngeid, hadde han et øyeblikk forestilt seg menigheten som en sandet ørken som båtbyggeren sendte et ødslig og enslig rop utover. Og ropet druknet i sang. De burde gråte alle sammen, men de sang.

Våre lamper slokner (3)
Våre lamper slokner (4)
Våre lamper slokner (5)
Våre lamper slokner (6)


Lov og Evangelium 2013 - Nr 10