Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner (4)

Flere var blitt urolige etter at båtbygger Lyngeid vitnet om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket. Pastor Bjørnås syntes det var passende at Lyngeid var blitt sunget ned på menighetsfesten. Han var redd for å miste den økonomiske støtten fra grosserer Mobekk, som var blitt støtt, og bad Lyngeid å beholde sine teorier for seg selv. Red.

 

Våre lamper slokner (1)
Våre lamper slokner (2)
Våre lamper slokner (3)

 

Stian Røst var på hjemvei. Med lange sigende steg kom han utover Fjordgata. Til å være nygift hadde han lite fart på. Han drev med nødvendighetens strøm, som isflakene der ute.

Han gikk forbi Lyngeids hus.

Nede fra båtbyggeriet klakket det, ujevnt og dempet. De holdt på å borde opp et par livbåter, hadde han hørt. Han stanset og lydde. Så mye mer levende dette hørtes ut enn den evinnelige knatringen av skrivemaskinene hos Mobekk, som bare ble avbrutt av telefonene som skar et dirrende hvin inn i alt det andre surret.

Røst leide bare et par hus bortenfor Lyngeid, hos en enslig, gammel dame som selv hadde kvistleiligheten ovenpå.

I kjøkkenet slo det imot ham en emmen lukt, innestengt og fet. Sigrid hadde tatt den med hjemmefra – en avlegger av duft. Det rev i nesen hans. På kjøkkenbenken, mellom en liten stabel med brukte kaffekopper og et fat med oppvaskvann som det hang en vaskeklut over kanten på, lå to pølser.

Sigrid kom farende innenfra.
– Å, gid, Stian er du alt der? Er klokka alt så mange?
– Du har jo klokke på veggen, sa han gretten.

Hun satte straks en furten trut. Han gikk inn og hengte frakken fra seg i soveværelset, hvor senga ennå ikke var oppredd. Det var ingen entré i leiligheten.

I dagligværelset var det ingen tegn til oppdekning. På bordet lå en oppslått roman. Det var alt. Han satte seg tungt ned. Værelset var kokende hett.

Sigrid stakk sitt ansikt inn fra kjøkkenet. Furtenheten var borte. Det var søtt og vakkert som stemmen hun talte med.
– Å, Stian min. Vær så snill å gå etter melk for meg.
– Nei, sa han tvert.
– La være vel. Så får du ingen melk til grøten. Hun smelte døren igjen.
Et lite øyeblikk etter var han ute hos henne.
– Ja, så kom her med et spann. Jeg syns forresten du kunne gjøre sånt selv.
– Du ser jeg ikke er kledd.
Han så opp og ned på den halvnakne lille hustruen. Han gjorde en grimase og gikk.
Da han kom tilbake, oste det av fett. Pølsene spratt med smell i panna, og potetene fosskokte så vanndråpene freste på komfyrplata.
– Det gikk galt med pølsene, Stian.
Hun sa det halvt trossig og halvt unnskyldende.
– Å, det går nok, sa han med en kraftanstrengelse.
Hun så opp på ham og var blid.
Og så satte de seg.
– I Jesu navn går vi til bords – –
Det var ham som leste, et grann unnselig. Hun trivlet med hendene og var urolig.

Pastor Tomas Bjørnås var i godlag. Han gjorde endog et par små spøkefulle bemerkninger som fikk menigheten til å smile. Alle medlemmer var medgjørlige og greie, så sakene gikk fort unna. Det var ingen sak å lede et forretningsmøte, da nei. Riktignok brukte han den sedvanlige måte: å spare det viktigste til slutt – så det var ikke godt å vite om stemningen holdt seg.

Det var mange av «opposisjonen» til stede. Bjørnås kalte dem så, en gruppe som omfattet Lyngeids synsmåter med sympati og gjerne støttet dem. Lyngeid selv satt der stille og innadvendt. Men Bjørnås visste fra før at han fulgte godt med. Mobekk ruvet, ikke i høyden, men i bredden, midt i salen – trygge, gode Mobekk. Jo, en kunne stole på ham. Aldri merket en noen opprørsplaner der! Han var tro som gull, mot styre og kirkeorden. Det sto ikke til å nekte: økonomisk uavhengighet ga en mann en viss posisjon som en menighet gjorde vel i å regne med. Bjørnås gjorde disse refleksjoner i en liten pause, mens en stemmeopptelling foregikk.

– Så var det spørsmålet om en serie vekkelsesmøter.
Pastoren laget en ny pause, og lot saken dale sakte ned over menigheten. De fleste skuttet litt på seg. Noen
flyktige øyekast ble vekslet. Lyngeid så våkent opp. Mobekk satt som en liten fast klippe. Han var alltid så fast når det ingen storm var. Bakenfor ham et stykke satt Stian Røst og kona, nygifte og lykkelige. Det passet seg liksom ikke for Røst å sitte foran sjefen.
– Styret, fortsatte pastoren, er blitt enige om å foreslå for menigheten at vi kaller pastor Ling til å virke hos oss en måneds tid. La meg høre deres mening om det. Det ble surr av småprat nedover.
– Han skal være sånn glimrende taler. Bjørnås så smilende på forsamlingen. Det var visst en godbit dette her. Han lot dem få tid til å godgjøre seg, for det var lett å bringe ro til veie når som helst. Et par korte replikker fikk ham til å gjøre ende på pausen.
– Du har jo hørt ham, Lyngeid?
– Ja, for et par måneder siden, på Sørlandet.
– Nå? – –
– Jo-o. Det er riktig en mann med idéer og meto – –
– Værsågo! Ordet er fritt. Var det så at Lyngeid hadde noe på hjertet?
Bjørnås stemme var en smule skarp. Surret var med ett slutt.
– Har ikke bedt om ordet – ennå, kom det rolig fra Lyngeid.
– Nå ja. Jeg syntes –
– Værsågo! Mobekk hadde kremtet, et diskret kremt, som han hadde øvd seg opp til på kontoret. Det var et imponerende kremt, med en advarsel i.
– Jeg, Mobekk, er her, sa det. Pastoren sto avventende.
– Mobekk. Værsågo. Grossereren tok tak i stolen foran.
Det var godt med et støttepunkt når han skulle reise seg.
– Jeg anbefaler styrets forslag vedtatt, sa han med vekt og verdighet.
Det var alt. Han satte seg og så seg om. Nå fikk de andre si sin mening.
Jo, da. De var enige med Mobekk, de fleste.

Voteringen viste nesten enstemmighet for styrets forslag. Men det ble et lite etterspill.


Pastoren mente at nå fikk de sette alle krefter inn. Sangkorene måtte mobiliseres. Musikk på alle møtene. Traktater med innbydelse til møtene måtte deles ut. En halv time før møtene skulle det være bønnestunder i lillesalen.

Alle måtte sette alt til side og møte opp. Ungdommen måtte settes i sving. Bjørnås hakket litt, for han hadde plutselig fått tak i Lyngeids øyne. De var begynt å gløde under de lett senkende øyelokk. Pastoren torde nesten ikke stanse av frykt for at Lyngeid skulle ta ordet. Og ganske riktig.
– For en tid siden hadde vi besøk av evangelist Elvegård. Da var det verken musikk, sang eller bønnestunder foran møtene. Jeg kunne ikke merke at vi satte noe til side for å slutte opp om ham. Han reiste herfra motløs og fattig. Hvis det er noe gagn i apparatet vårt, burde vi ha satt det i sving da. For han trengte hjelp. Vi holder kjøtt for vår arm og knytter våre forhåpninger til mennesker i stedet for til Gud.
Lyngeid satte seg. Pastoren voktet seg vel for å imøtegå ham, for ikke å egge ham til nye utbrudd.
– Det er altså avgjort at, tok Bjørnås opp igjen, at vi kaller Ling for en måned. Men så var det lønnsspørsmålet. Hva mener dere han må ha?
– To hundre kroner. Menigheten kvakk til. For summen ble nevnt fort og bestemt.
Pastoren rynket pannen. – Men Lyngeid! sa han bebreidende. Vi kan da ikke by mannen slikt.
Lyngeid så rolig på ham med de varme øynene sine.
– Han fikk etter det, han som reiste herfra motløs og – –
Da lo Mobekk forarget.
– Maken til sammenlikning – –! Det er da forskjell.
– Det visste jeg ikke, sa Lyngeid. Ling har kanskje større familie. Elvegård hadde fem barn og en gammel mor.
Mobekk var morsk.
– Jeg holder da ikke rede på hvor mange unger folk har.
– Nei, nei, sa Lyngeid stillferdig. Du sa det var forskjell, så tenkte jeg – –
– Det er forskjell på begavelse, forstår du vel.
Lyngeid støtte pusten ut mellom sine tynne lepper så det nesten liknet et fløyt.
– Aha! Er det begavelsen som skal honoreres?
Det kunne ikke nektes at tonen var litt spydig. Men bak ironien lå et dypt alvor. Ordskiftet var egentlig ikke oppbyggelig, men menigheten fulgte spent med. De syntes nok Mobekk var noe for tung til kropp og sjel til kappriding med Lyngeid.

– Hva ellers? spurte Mobekk iltert.
– Det synes jeg er uhyggelig, sa Lyngeid, at nådegavene skal takseres i kroner og ører.
– Sånn er det alle steder.
– Men ikke i Guds menighet.
– Hvordan er det der?
Lyngeid svarte med å sitere:
– For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.
– En predikant skal altså ingen lønn ha?
– Å, jo vel.
– Men etter behov og ikke etter beskaffenheten eller størrelsen av sin nådegave.
– Vi synger et vers før vi går videre, avbrøt Bjørnås. Vi har godt av litt avveksling.
Lyngeid og Bakke sendte hverandre et hurtig blikk. Dette var akkurat som å bli sunget ned igjen. Lyngeid bøyde hodet og begynte å synke sammen, men rettet seg straks opp igjen.
Så sang han med, sterkt og klart.
– Spørsmålet står ennå åpent, sa Bjørnås, da verset var sunget. Hvor mye? – –


Mobekk kom seg ivrig på bena.
– Jeg foreslår fire hundre kroner, sa han og så demonstrativt på Lyngeid.
Det ble litt surr og mumling igjen.
– En mann må ha såpass at han kan leve uten bekymring mens han er iblant oss, fortsatte Mobekk.
Det var atskillig varme i stemmen hans. Bifall ble nikket og hvisket rundt
om. Stian Røst bøyde seg bort til sin kones søte ansikt.
– Flott, Sigrid. Om et par dager ber jeg om pålegg.
– En sånn mann, vedble Mobekk, betaler seg selv – så mange folk som han trekker. Kollektene vil flyte rikelig. En opplagt forretning.

Så ble det vedtatt at Ling skulle ha fire hundre kroner.
– Det var enda en ting, sa pastoren.
Og alle visste straks hva det var for noe. En del gjorde seg så ubemerket som mulig.
– Er det noen som vil huse bror Ling?
Bjørnås' stemme var en smule innsmigrende. Han lot blikket gå rundt.
– Passer dessverre ikke hos oss denne gang, sa en som blikket stoppet ved.
– Min hustru er ikke riktig frisk, ristet en annen på hodet.
– Vi får sende ham på hotell.
– Nei, det ser så kaldt ut.
De sto fast.
– Tja, så får vel jeg selv – –
Lyngeid fulgte sakens utvikling, men pastoren så ikke den veien han satt.
Nå sa han likevel:
– Han er velkommen til å være hos meg. Jeg har en god divan, så hvis – – Pastoren så litt desorientert ut.
– Divan? Hm. Jeg vet ikke riktig om – det er nokså langt ut til deg, Lyngeid. Vi får heller tenke oss litt om. Kan få lov å komme tilbake til det, ikke sant.
– Som du vil, sa Lyngeid kort.


Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.

Våre lamper slokner (5)
Våre lamper slokner (6)

Lov og Evangelium 2014 - Nr 02