Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Vil også dere gå bort?

Mange trekker seg tilbake
I det foregående (Joh 6:51-60) har Jesus snakket om sitt liv og at han skulle gi sitt kjød og blod. Han hadde også snakket om hvor nødvendig det var at disiplene tilegnet seg dette. Og denne talen hadde støtt mange.



Herren tar ikke bort det som forarger dem (v. 61-64). Det verken kunne eller skulle tas bort, fordi det var sannheten som var blitt sagt til dem. Men han gir dem nøkkelen til å forstå det han sier på en rett måte (v. 63).

Disiplene ble satt på prøve
«Men det er noen av dere som ikke tror», føyer Jesus til (v. 64). Jesus gjennomskuet, slik også Johannes bemerker det, fra første stund «hvem det var som skulle forråde ham». Av Jesu ord (v. 64-65) forstår vi at han holdt denne talen i synagogen i Kapernaum nettopp for å sette alle dem som fulgte ham, på prøve. Ved denne prøven skulle skillet bli klart mellom dem som Faderen hadde gitt ham og dem som kom til ham av seg selv på grunn av menneskelige forventninger.

Det er dette Jesus betoner når han sier: «Derfor har jeg sagt dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen» (v. 65). Men av sammenhengen ser vi også at det ikke beror på en forutbestemmelse hvilke mennesker Faderen gir sin Sønn. Det henger nøye sammen med menneskets eget valg.

Herren setter skille
Herren trekker ikke skillet bare overfor dem som er tydelige fiender (Mat 12:30): «Den som ikke er med meg, er imot meg». Han trekker det heller ikke bare overfor de store folkeskarene som flokket seg omkring ham i et øyeblikks betatthet. Men Herren trekker skillet midt gjennom disippelflokken. Han trekker det mellom dem som virkelig er hans og dem som bare fulgte med.

Den dag i dag er det nok mange forkynnere som kan sette et klart skille overfor dem som tydelig fornekter Jesus. Kanskje trekker de det også overfor dem som er fullstendig opptatt av dette jordiske og er likegyldige overfor alt åndelig. Men de betrakter alle dem som har en ytre tilslutning til kirken, for å være troende. Samtidig kaller de hvert forsøk på å sette skille også innen kristenfolket for dømmesyke. De som ikke åpent fornekter, men fremdeles hører Guds ord, må vi anse for troende mennesker, får vi ofte høre. Men dette stemmer ikke med det Jesus sa. Han godtar ikke en halv tro når den ikke blir til noe mer.

Dersom vi taler i Mesterens ånd, skal vår preken alltid sikte mot at sjelene blir stilt overfor en avgjørelse. Vi skal gjøre det med visdom og saktmodighet, men med bestemthet.

Og vi skal gjøre det selv om følgen blir den samme som vi ser her i Kapernaum, nemlig at mange forlater oss og synes dette blir for mye av det gode. Hva hjelper det at mange går med i flokken uten at de omvender seg?

Du har det evige livs ord!
Den virkelige og evige livskraften kan bare gå ut fra dem som sier det samme som Simon Peter svarte da Jesus spurte om de også ville gå bort: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord» (v. 68). Det er et dypt vemod i dette spørsmålet som Jesus stiller de tolv etter at så mange hadde trukket seg tilbake (v. 66). Men det er også en dyp inderlighet i den bekjennelsen Peter avlegger på vegne av hele disippelflokken, når han sier «vi». Det er en inderlighet som gleder Frelserens hjerte. Det er en bekjennelse av hva de hadde funnet og sett hos Jesus. De hadde funnet «det evige livs ord». Bare Jesu ord kan gi det evige livet, vekke det, styrke det og holde det oppe. I ham hadde de sett Kristus, «den levende Guds Sønn».

Frafallets fare
Men det mest vemodige av alt er at også innenfor den nærmeste kretsen av disipler kan det bli et skille (v. 69-71). Muligheten for frafall lurer også blant Jesu mest fortrolige venner. Judas står her i motsetning til Peters lysende bekjennelse. Sannsynligvis har Jesu ord her i Kapernaum, der han setter en strek over alle menneskelige forventninger om en ytre herlighet i følge med ham, gjort et sterkt inntrykk på Judas. Det måtte føre til at hans brudd med Jesus i det indre begynte å bli klart for ham selv.

Det er en underlig gåte for oss at Jesus hadde utvalgt også Judas (v. 70) enda han «visste fra begynnelsen» hvem det var som skulle forråde ham (v. 64). Svaret på denne gåten kan vi bare finne i Guds vilje som hadde bestemt det slik at Jesus også måtte tåle den bitre smerten det var å ha en forræder sammen med seg. Det var ikke slik at Judas var forutbestemt til å bli en forræder. Nei, Gud så at i dypet av sitt hjerte søkte Judas ikke sannheten, men sin egen, ytre vinning.

Liv eller død
Også i denne smerten må Jesu menighet følge ham. Hyklere og frafalne hører også med i menigheten i vår tid, og det er den største sorg for Guds menighet. «Og én av dere er en djevel», sa Jesus. Det vil si å ha et djevelsk sinn fylt av fiendskap overfor sannheten.

Dette ordet peker med rystende alvor på hva et vantro menneske etter hvert utvikler seg til å bli når det forherder seg. På samme måte som Jesu disipler utvikler seg til å bli Jesus lik når de følger ham, vil et vantro sinn ende opp med å bli lik djevelen, og det må derfor dele kår med ham i den ild som er gjort i stand for djevelen og hans engler (Mat 25:41).

Lykkelig er den som til tross for alle kamper holder ut til slutt og sier som Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord».

Utdrag fra «Gullgruben», Antikkforlaget 1993

Lov og Evangelium 2014 - Nr 03