Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner (6)

 

LøvgrenMange kjente seg uroet etter at båtbygger Lyngeid hadde vitnet om Jesus som sto utenfor og banket. Pastor Bjørnås var redd for å miste støtten fra grosserer Mobekk, men hadde store forventninger til vekkelsesmøtene med pastor Ling. Red.

Våre lamper slokner (1)
Våre lamper slokner (2)
Våre lamper slokner (3)
Våre lamper slokner (4)
Våre lamper slokner (5) 

 

Nede i forsamlingen satt en del, mest unge, med oppreist hode. De fleste var som hypnotisert av den kraftige viljen der oppe. Under galleriet sto en flokk unge menn. De var stille.
– Er det noen som vil overgi seg? Gjør det nå – nå i kveld.
– Jeg tror jeg gjør det, hvisket en ung pike til sin venninne. Vil du?
– Nei, ikke i kveld, men gjør det du.
– Da venter jeg også.
– Gjør alvor av saken, unge sjel. Tenk på evigheten. Vil du ikke la ham få deg? Bestem deg nå. Stemmen ble monoton, inntrengende.
– Se, der er én. Gud velsigne deg, broder. Flere? Er det flere som vil ta beslutningen? En ung gutt hvisker noe til en annen. Den andre nikker.
– Der er to. Gud velsigne dere, unge brødre. Flere? Er det flere på den siden? Tenk på døden. Tiden flyr. Anledningene blir færre. Just nå drar Jesus forbi.

En pike sendte et langt, hjelpeløst blikk til en flokk lengre vekk. Så rakte hun en hånd opp.
– Én til, Gud skje lov. Er det flere? Husk at en håndsopprekning kan avgjøre din evige skjebne.
Lings stemme sendte uavlatelige, korte, stemningsmettede setninger ut over forsamlingen. De brakte folk til å skjelve og gråte. De maktstjal og bandt.
– Rekk din hånd opp. La ikke satan binde deg. Se det var rett! Er det flere? På galleriet kanskje? Jo, der er to – tre. Be, Guds folk!

Dordi Lyngeid satt ved siden av sin far. Han satt med hånden for øynene. Hun visste ikke riktig om han gråt, men ryggen rykket så underlig. Selv var hun bare redd, for hun følte seg så hard og ufølsom. Var ikke dette just hennes anledning, hun som ikke ønsket noe bedre i hele verden enn å bli frelst? Og så følte hun seg ganske kald i all denne varmen. Gad vite hvordan det var med Sevrin Li? Han så urolig ut der han satt foran henne. Hun kastet et blikk på Bakke som satt helt foran. Han så ut som et levende spørsmålstegn.

Endelig var det ikke mer å gjøre. Stemningen holdt på å ebbe ut. Ling foreslo en sang. Under sangen reiste de seg opp.

Ling rettet noen ord til de nyfrelste:
– Nå gjelder det å være tro mot deres beslutning. Ute i livet vil dere møte fristelser av mange slag. Hold fast ved det du har, for at ingen skal ta din krone.

Formaningene falt myke og søte i de rørte sinn og avfødte faste beslutninger om å leve for Herren. -- -

Det var en hel flokk av Guds samfunns folk i følge på bussen utover mot fjorden.

Der var Røst med sin unge hustru. Det var et eiendommelig lys i hans øyne, som av en døende ild som hadde fått en smule ny næring. Hans sjelelige sener hadde fått en nødvendig spenning, til å forsøke et nytt krafttak i det vanskelige livet. Hustruen var gusten og blek, som rimelig kunne være i hennes tilstand. Han smilte oppmuntrende til henne.

Sevrin Li var kommet ved siden av Dordi. Ingen av dem var opplagt til å si noe, men Sevrin vendte øynene mot henne. Det vakre ansiktet med den kraftige munnen trakk på ham. Når hun da så på ham, gjorde han som om han bare hadde sett forbi henne, ut av vinduene.

Lyngeid og Ling satt ved siden av hverandre. De var tause. Over Lings ansikt var det ennå et gjenskjær av den nidkjærhetens brann som hadde vært opptent. Lyngeid var langt vekk. De drømmende øynene hadde tak i noe utenfor tid og sted.

Så stoppet bussen ved Lyngeids hus. Røst og hans frue skulle litt lenger.

Reaksjonen virket kraftig på Ling da han var kommet inn. Han gikk fram og tilbake i dagligstua, hvor de andre hadde slått seg ned. Han gned seg i hendene som han frøs. Fru Lyngeid ville ha greie på hvordan møtet hadde vært. Men hun sluttet straks å spørre, da mannen bare gryntet noe uforståelig. Hun leste i ansiktet hans.

Men Ling oppfattet ikke situasjonen, fremmed som han var. Han tenkte på sitt.
– Det var gildt, søster. Femten sjeler i kveld. Guds nåde er stor.
Han grep Lyngeid om skuldrene og rystet ham vennskapelig og nervøst.
– Femten sjeler frelst, Lyngeid! Femten!
Lyngeid satte sine bedrøvede øyne på ham.
– Det var storartet, sa han. Ling slapp sitt tak i skuldrene hans.

Plutselig syntes han ikke det var noe storartet med de femten.
– Hvordan fikk du tid til å telle dem?
Det plutselige mismot var med ett strøket av Ling. Lyngeids spørsmål satte ham i godt humør. Han lo en liten frigjort latter.
– Jeg er vant til slikt, ser du. Men Lyngeids neste spørsmål satte
ham på ny i forlegenhet.
– Tror du de rakk til femten i himmelen også?
– I himmelen? –
– Ja, han som tellet der oppe, mener jeg.
Ling syntes det var så vanskelig å snakke med denne mannen. Han følte det som om han ble trengt opp i et hjørne. Han lette likefram etter en utvei. Og han fant en. Tonen var streng da han spurte:
– Hvorfor ville du ikke be til Gud i kveld?
Lyngeids øyne fikk en mørkere farge. Det gikk et drag over hans ansikt, som om han hadde vondt.
– Jeg er ikke vant til å lystre ordre i åndelige ting, sa han rolig.
– Jeg anmodet deg bare.
– Ordre eller anmodning.
– Jeg skulle ikke be til Gud. Ville det ikke heller. Ling så rent forskrekket på ham.
– Det forstår jeg ikke, stammet han.
Lyngeid smilte, sårt og trett.
– Har du, Ling, noen gang blitt sunget ned?
Ling var ganske i villrede.
– Nei, svarte han nølende. Og så ble hans munn stående på gløtt, som i undring.
– Det er derfor du ikke forstår det, sa Lyngeid. En tåre blinket plutselig i øyekroken, og rant deretter sakte ned langs nesen hans.

Dordi gikk hen og stilte seg ved stolen han satt i. Det var en mellomting mellom smil og gråt i hennes ansikt.
Og så forunderlig en stemme hadde Ling aldri hørt som da hun sa:
– De må være snill mot pappa, Ling.
Han visste aldri siden enten hun hadde truet eller bedt.

Men just nå tenkte han:
– Her er de visst svermere, alle i hop.

Fru Røst hadde ikke stått opp ennå. Hun lå i senga med en haug av ukeblad og magasiner strødd utover dyna og på nattbordet. Et par var deiset ned på golvet, og dekket halvt en haug med støvler og sko. Skjermen på nattlampa hang på «halv tolv» for å gi bedre lys.

For fru Røst leste. Det knitret i ovnen i stua. Stian hadde lagt i før han gikk på kontoret, og hadde lagt en haug med ved foran ovnen. Siden hadde hun av og til vært oppe og frisket på varmen.

Da kvakk hun ved en lyd. Det banket på kjøkkendøren. Hun slapp bladet.
– Et regningsbud! tenkte hun. Det var best å late som om ingen var hjemme.

Det banket igjen.

Hun lå lenge og lyttet, men hun hørte ingen fjerne seg.

Så sto hun stille opp og kastet om seg noen klær og stakk de bare føttene i sine skjeve tøfler. Hun subbet stille ut og åpnet døren til kjøkkenet. Lydløst skulle det være, men hengslene skrek. Da banket det for tredje gang.
– Hvem er det? spurte fru Røst.
– Det er bare meg, du – Agna Lyngeid.
Fru Røst nølte.
– Jeg er nok ikke stelt ennå.
– Det gjør da ikke noe for meg. Slipp meg bare inn. Det er så kaldt her ute.
Sigrid vred nøkkelen om, så humpet hun hutrende inn.
– Kom bare etter, ropte hun uten å snu seg. Fru Lyngeid så en skimt av de bare leggene da hun forsvant inn i stua og lot døren falle igjen etter seg.

Fru Lyngeid hadde vært der mange ganger før. Hun kastet et gjenkjennende blikk på oppvasken fra dagen før. Det var alltid slik her. Da hun kom i døren, fikk hun nesten sjokk, for det oste av het, tung luft. Hun lot døren stå på gløtt, og kom tidsnok inn til å se bladhaugen forsvinne i senga under dyna.

Bare de som dekket støvlene, ble liggende.

Fru Røst kom ut og lukket døren til kjøkkenet.
– Jeg er litt redd for trekk nå, sa hun unnskyldende. Hun kledde bedre på seg, og kom inn i stua til fru Lyngeid. -- -

Fru Lyngeid kjempet en kamp med seg selv, kjempet og bad. Hun hadde mange ganger tenkt å snakke med den unge vettløse kona, men hun hadde hatt så vanskelig for å få det til. Egentlig hadde hun vel ikke noe med det heller.
– Du kommer til å ødelegge hjemmet ditt.

Nå var det sagt.

Sigrid begynte å surmule.
– Var det dette du hadde det så travelt med å få sagt meg i dag?
– Du banket så mange ganger.
– Nei, jeg ville bare høre hvordan det sto til med deg. Da du ikke svarte, og jeg så at det røyk av pipa, begynte jeg å bli redd for at du var syk. Derfor banket jeg igjen. Men jeg har også lenge villet si deg at det går galt for deg her hvis du ikke tar deg sammen. Vi koner – –
Da lo Sigrid høyt.
– Vi koner. Ha, ha. Det var et morsomt uttrykk. Vi koner – –

Fru Lyngeid undret seg over at en gift kvinne kunne være så barnslig.
– Vi koner, gjentok hun, må sørge for å bevare våre menns kjærlighet. Det er ikke nok med – –
Hun senket stemmen og hvisket unnselig noen ord.

Sigrid rødmet lett. Så lo hun overgivent og kjælent.
– Å, Stian er så glad i meg så.
– Kommer det til å vare?
– Han lovte det i kirken. Ha, ha.
– Kjærligheten er ikke bundet av løfter. En kan ta livet av sin manns kjærlighet med svidd suppe og rå poteter – og vond lukt.
– Hå! Da må den være skrøpelig, buste det ut av Sigrid.
– Å, jeg vet ikke det, sa fru Lyngeid sindig. Den skal være sterk den kjærligheten som kan holde seg i lort og rot et års tid.
Fru Røst kastet et stjålent blikk omkring seg.
– Du må ikke tro jeg har det så uryddig bestandig, sa hun mutt.
– Nesten bestandig, svarte den andre rolig.
– Du er nesevis, synes jeg. Det er mitt hjem dette her.
Sigrid var sprutende sint.
– Ja, jeg innrømmer at jeg er nesevis. Men jeg har en god unnskyldning?
– Jaså?
– Jeg er glad i deg.
Det skulle ikke mer til for at Sigrid ble bløt. -- -

Fru Lyngeid gikk. Så kikket Sigrid på klokka. Den var
jo bare elleve. Klokka to kom Stian. Med rask beslutning strakte hun seg i senga med klærne på, dro dyna over seg – og leste – –

Det var i middagstiden den dagen at Stian Røst fikk brev fra en sakfører. Han hadde en gjeldspost til inndrivelse. Hvis omkostninger og ubehageligheter ville unngås, måtte regningen gjøres opp innen åtte dager. Det gjaldt betalingen for sengeutstyr.

Brevet virket ikke et grann stimulerende på Stians og Sigrids kjærlighet, de par timene han var hjemme.

Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.

Våre lamper slokner (7)

Lov og Evangelium 2014 - Nr 04