Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Oppstandelsens under

 

gangaas ingar 2011 web«Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere nå av sted og si til hans disipler: Han er oppstått fra de døde.» Mat 28:5-7

 

Dødens makt kunne ikke holde på Jesus, for han er selve Livet. Mørket måtte vike for ham – denne rettferdige som er uten synd – for han er Lyset. Oppstandelsens morgen måtte bryte fram. Med Jesu død på korset var urett og ondskap blitt overvunnet med sannhet og rettferdighet. Veien var åpnet – helt inn til Guds himmel.

Ved Jesu kors
Stillheten hadde senket seg over Jerusalem og Golgata. Menneskeskaren var forsvunnet. Bare en liten gruppe kvinner sto der. De var fulle av sorg. Jesus var død. Johannes hadde ført Jesu mor bort. Fra nå av fikk hun bo under hans tak.

Så var Josef fra Arimatea og Nikodemus kommet. Begge var rådsherrer. Jesu legeme ble salvet og lagt i Josefs nye grav, som ingen før hadde ligget i. Kvinnene fulgte med. Graven lå nært opp til Golgata og de merket seg stedet. Etter hvert som mørket senket seg mer og mer over Golgatahøyden, var det ikke noe annet å gjøre for disse trofaste og sørgende kvinnene enn å begi seg hjemover.

Romerske soldater holdt vakt
Etter at de var gått, ble det på nytt noe aktivitet. Flere romerske soldater kom for å holde vakt over graven. Plutselig hadde det slått ned som et lyn hos noen av yppersteprestene og fariseerne – tanken på det som Jesus hadde sagt – at han skulle stå opp igjen. Tenk om det var sant! Da var det best å sikre graven med godt vakthold.

Det var så mye unaturlig i forbindelse med denne korsfestelsen, ja, i grunnen var det så mange merkelige ting som var hendt. Jesu myndighet i Getsemane, da de alle falt til jorden som døde bare han presenterte seg, hadde gjort dem urolige. Så hadde Jesus for det meste vært taus under forhørene. Pilatus hadde ikke funnet noen skyld hos ham. Tenk om han virkelig var Guds Sønn slik som han hadde sagt? Da han hang på korset var det blitt stummende mørkt i tre timer. Det hadde vært jordskjelv og flere graver hadde åpnet seg. Nå gikk det rykter om at flere døde var stått opp og vandret lys levende rundt i byen.

Forhenget i tempelet
Det største sjokket for prestene var det som var hendt i templet. Forhenget inn til det aller helligste var revnet fra øverst til nederst. Inn dit hadde bare ypperstepresten adgang kun én gang i året. Nå turte de ikke å nærme seg. De kunne jo falle døde om på flekken hvis de overtrådte den skillelinjen som Gud hadde satt mellom dem og det aller helligste. Hva skulle de nå gjøre, og hva betydde alt dette?

Ypperstepresten, Kaifas, hadde også en urolig og vond følelse av at noe mer kunne hende. Derfor ble han med til Pilatus og fikk løfte på en vaktstyrke som kunne passe på at ikke noe unormalt skulle skje der Jesus var lagt. Deretter hadde ypperstepresten forseglet graven med sitt stempel, og så var de romerske soldatene alene tilbake. Det var vel første gangen at de var blitt utkommandert i et slikt oppdrag: å holde vakt over en som var død.

Øyenvitner til oppstandelsen
Soldatene kom dermed til å bli øyenvitner til engelens besøk. Gud styrte det slik. Dermed er oppstandelsesunderet godt bevitnet. De ble vitner til at en engel kom og rullet vekk steinen fra graven – og forkynte at Jesus var oppstått. Stor frykt kom over dem. At soldatene etterpå var med på å sette ut et rykte om at Jesu disipler kom og stjal ham mens de sov, var nok både for å redde sitt eget skinn og fordi de fikk god betaling for det.

Ryktet faller på sin egen urimelighet. Det var dødsstraff dersom en soldat sovnet på vakt, og hvordan kunne de forresten vite at det var disiplene som hadde vært der dersom de alle sov? Og hvis de var våkne, hvorfor grep de ikke inn og stanset dem? Vaktene var jo godt bevæpnet i motsetning til de redde disiplene som forresten ikke turte vise seg i frykt for å bli tatt på samme måte som deres mester. Nei, løgnens vei blir alltid avslørt. Det er ikke godt å kjempe mot sannheten.

Oppstandelsens morgen brøt fram
«Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som lyn å se til, og hans klær var hvite som snø. De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde» (Mat 28:2-4).

Engelen som veltet fra steinen og forkynte Jesu oppstandelse, må ha gledet seg storlig over det oppdraget han hadde fått. Kanskje var det den samme engelen som hadde styrket Jesus i Getsemane?

Det fortelles at en søndagsskolelærer spurte barna om hva de trodde at engelen hadde sagt til Jesus da han skulle trøste ham i Getsemane. Da rakte ei lita jente opp handa og svarte: – Jeg tror at engelen sa: Du må ikke være lei deg Jesus, for jeg skal komme igjen på påskedag og velte fra steinen!

Kvinnene ved graven
Akkurat i det Maria Magdalena og den andre Maria, mor til Jakob den yngre, kom til graven i grålysningen, fikk de øye på engelen. Kvinnene var kommet til graven tidlig påskedags morgen for å salve Jesu legeme. De trodde at Jesu legeme lå der.

Før Maria Magdalena kom til tro på Jesus, hadde hun vært besatt av sju onde ånder, og nå visste hun ikke det beste hun kunne gjøre for sin herre og mester. Det er sant det som Skriften sier: – Den som er mye tilgitt, elsker meget!

Men hvordan skulle disse kvinnene klare å utføre sitt oppdrag? Hvem skulle velte fra steinen? Og hva med de romerske soldatene? Det tenkte de ikke på. Ingen hindringer er for store for troen. De kunne ikke annet enn å utføre det som var deres hjertesak. Forstanden måtte bare vike plass.

Det samme hjertespråket kom til uttrykk da Maria Magdalena sto utenfor graven og fryktet at noen hadde tatt Jesus bort. Gråtende ser hun en som hun trodde var gartneren, og sier til ham: – Fortell meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham! Hvordan kunne denne vevre kvinnen klare å bære Jesu døde legeme?

Kvinnene som vi møter på Golgata og ved graven, trodde på Jesus, selv om de forsto svært lite av det som hadde hendt med ham disse dagene.

Tro uten å se
I Guds rike kommer troen alltid først. Bibelen kaller det å tro uten å se og skjønne. Tomas fikk høre at «Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh 20:29).

Pilatus spurte: «Hva er sannhet?» Han ville ha et teoretisk svar fra Jesus. Men han fikk ikke det.
Herodes Agrippa ville se tegn av Jesus. Han fikk ikke se noe ekstraordinært.

Judas tenkte kanskje at Jesus kunne bruke sin guddomsmakt til å komme seg unna tempelvakten, fariseerne og de skriftlærde. Men Jesus kunne ikke det. Han måtte gå lidelsens vei og seire som vår stedfortreder – som menneske.

Peter ville ha Jesus til å gå en mer menneskelig vei – i stedet for å gå veien om Golgata. Det hadde vært en forståelig vei. Men Jesus måtte til Golgata. Jesus ba for Peter, at hans tro ikke måtte svikte. Det viser at Peter tross alt var på troens vei, selv om han var i stor fare både da og i yppersteprestens gård.

Tilknytningspunktet mellom Jesus og Peter var troen. Pilatus, Herodes og Judas manglet alle troen, derfor gikk de fortapt.

Fra gråt til glede
Det var først da Maria Magdalena møtte Jesus at hun fikk se det hun trodde på. Da sto hun utenfor graven og gråt. Det er aldri godt å stå utenfor, men da ble hun møtt av Jesus – i det hun snudde seg, står det. Hun trodde først at det var gartneren i hagen. Da ble hun «kalt ved navn»: Maria! Og hun vender seg til Jesus og sier til ham på hebraisk: Rabbuni. Det betyr Mester. Underet var skjedd. Jesus var åpenbart som den oppstandne, og hun skynder seg for andre gang fra graven og til Jerusalem denne morgenen. Dette må disiplene få høre. Og hun vitner: – Jeg har sett Herren.

Johannes så og trodde
Peter og Johannes tok veien til graven med én gang.

Ennå hadde hverken Johannes eller de andre disiplene forstått Skriften, at Jesus skulle stå opp fra de døde. Men utenfor den tomme graven fikk Johannes «se og tro» at det som var skrevet om Messias nå var oppfylt med Jesus. Ikke lenge etterpå fikk Peter møte ham.

Jesus åpenbarte seg flere ganger
Etter hvert åpenbarte Jesus seg også for de andre, ved flere ulike anledninger. Troen på Jesus som den oppstandne frelser, at han var den Messias som Skriftene vitnet om, måtte skapes og styrkes. Det var viktig for ham at de alle ble knyttet til det som var skrevet om ham. All tvil måtte ryddes av veien. Derfor tar han seg spesielt av Peter som hadde sviktet ham – og Tomas som var kommet i tvil. Tomas tvilte så sterkt at han nesten var i ferd med å bli en vantro. Men Jesus åpenbarer seg for ham og det ender med at Tomas utbryter: – Min Herre og min Gud!

Ordet skaper tro
Da misjonsbefalingen ble gitt, var det nok til stor trøst for disiplene at Jesus lovte å være med dem – i Ordet. De var ikke mange, og oppdraget var stort. Men nå hadde han skapt en overbevisning hos dem. Jesus var virkelig Messias. Oppstandelsens under var gått opp for dem. Dette evangelium kunne de ikke holde for seg selv. For ordet om Jesus smitter og skaper tro.

Det alene kan skape tro og bevare oss i troen!

Lov og Evangelium 2014 - Nr 04