Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner (7)

LøvgrenFlere i menigheten mislikte båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor og banket. Pastor Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter. Ling var fornøyd, hele femten sjeler gav til kjenne at de ville bli frelst første kvelden. Men spørsmålet fra Lyngeid om han trodde at de kom til samme antall oppe i himmelen, uroet ham. I båtbyggeriet ble det mer å gjøre. Red.

 

Våre lamper slokner (1)
Våre lamper slokner (2)
Våre lamper slokner (3)
Våre lamper slokner (4)
Våre lamper slokner (5)
Våre lamper slokner (6)

 

Lyngeid lot øynene gli undersøkende over sjekta.
– Det ser bra ut, sa han. Sevrin støttet knipetanga på esingen.
– Det var noe jeg ville spørre om.
– Ja vel, kom med det, Sevrin.
– Jo, det var om du ville snakke litt med han Elin, kameraten min. Han har det så vondt, så. Jeg sa til ham at jeg skulle spørre deg om han kunne få lov å komme ut her. For jeg vet du snakker med så mange. Lyngeid tenkte seg om litt, mens et lyst smil tentes på ansiktet hans. Han var takknemlig for at Gud hadde en gjerning til ham også.
– Da er det best han kommer her ned på bua, Sevrin. Hjemme er det vanskeligere å bli alene, nå som vi har Ling hos oss. Du fyrer litt i spiserommet til kvelds, du Sevrin. Så kan vi sitte der en stund.

 

Mørket falt på, og lyset ble tent. Lyngeid sto ved langbenken og la ut halser til et par livbåter som skulle på, når sjektene bare ble klar av bankestokken. Ola hjalp til å holde «reia» som Lyngeid risset etter.
– Hvordan går det siden du overga deg til Gud, da Ola, spurte Lyngeid plutselig. Han lente seg med albuen til høvelbenken og foldet tommestokken. Han hadde Ola rett foran seg. Ola ble litt forfjamset med det samme. Men så sa han troskyldig:
– Åh. Ikke så verst.
– Ikke så verst?
– Det er jo litt vrient å få det til. Men det er det vel kanskje for alle med det samme de har bøyd seg.
– Hva er det du får til da, Ola?
– Ola smilte trygt. Basen ville vel prøve ham.
– Når en har bestemt seg for å være en kristen, får en jo forsøke å være noe annerledes enn før.
– Og det går nokså bra?
– Ja-a. Jeg kjenner jeg er sinna en gang imellom. – –
– Da banner du kanskje? Du var så fæl til det før. Ola så fornøyd opp.
– Jeg har greid å holde meg siden den kvelden jeg rakte opp hånden, sa han glad.
– Men inni deg, Ola?
– Inni meg?
– Ja, om du banner inni deg?
Ola ble tankefull.
– Å, jo. Men jeg skal nok holde meg, så det ikke går galt for meg. Lyngeid så vemodig på ham.
– Det kommer til å gå galt for deg. Ola ble stående å stirre, mens han ble rød i ansiktet. Så stammet han:
– Tror – tror du ikke jeg greier det?
– Nei, sa Lyngeid bestemt. Ola ble mer og mer forskrekket.
– Hvorfor da? Spurte han nesten bedende. Når jeg har bestemt meg så fast? Lyngeid satte sitt fulle blikk på ham. Øynene var så store og varme og fulle av kjærlighet.
– Nei, du greier det ikke, Ola, for du har begynt å leve før du er blitt levende. Lyngeid snudde seg og gikk. Han sukket. Sønnavinden gjorde et sug gjennom bua. Den sukket, den også. Men Ola ble stående rett opp og ned. Han var med ett blitt så ribbet og fattig. En stund puslet han med sitt arbeid. Han ønsket at basen måtte komme igjen, men det gjorde han ikke.

 

Så dro han seg bort i en mørk krok og rotet. Der passet han på å stryke noe bort fra øynene – kanskje den første virkelige tåre over sine synder. Sevrin bar ved og flis inn i spiserommet, for det lakket til kvelds.
– Fyrer du nå når vi snart skal slutte? spurte en av karene i farten.
– Ja. Basen må ha det varmt i operasjonsstua.
– Basen? Opera – –? Sevrin var alt vekk. Så var det kvelden. Karene skrapte avfallet sammen i kroken. De gikk en etter en. Ola kastet et langt blikk på Lyngeid da han strøk forbi. Lyngeid så det og smilte for seg selv. Den siste som gikk, var Sevrin.
– Ja, nå er det varmt der inne, sa han nesten høytidelig.
– Men Elin da?
– Jo, han kommer, han – – når vi har gått.
– Nikodemus, sa Lyngeid halvhøyt. Sevrin sa god natt. Det ble med ett så ødslig i bua. Vinden dro sugende mellom veggene og fjellknattene på begge sider av båtbyggeriet. Det var som en trett kjempe dro pusten, tungt og seigt. Som han ofte gjorde når han var alene, foldet han hendene og ba stille. Da nevnte han også Olas navn. Han falt hen i tanker. Det som sysselsatte ham mest i det siste, var hans eget forhold til Gud og hans innstilling til de religiøse ting. Mon det var sant at han var slik forbenet pietist som regnet de naturlige ytringer av menneskelivet for synd? Han kunne ikke tro det, han som elsket livet, og som drakk naturens skjønnhet inn i fulle drag. Var han en trell, han som ivret for at evangeliets frigjørende kraft måtte komme over samvittighetene? Var det trelldom å leve hellig for Gud? Nå ja. Han burde jo ikke snakke så høyt om hellig liv, så dårlig som det lyktes for ham.

 

Nei, men likevel. Var det ikke Guds mening at hans frelse skulle sette sitt preg på livet? Og hadde en ikke rett til, fra et menneskes livsførsel, å slutte seg til hans hjerteforhold? De lo av ham – de kristne lo av ham – menigheten lo av ham, ofte forarget. Utviklingen, sa de, utviklingen, Lyngeid! Den løper forbi deg. Du er en kuriositet, en museumsgjenstand å kalle for, med ditt gammeldagse kristendomssyn.

 

Ja, sånn sa de. Lederne til og med. Lyngeid sto med armene over esingen på den halvferdige sjekta. Da mumlet han sakte:
– Ransak meg, o Gud, og kjenn mitt hjerte – – Det puslet bak ham. Med et rykk snudde han seg rundt. Der sto Elin.
– Å, er det du? Lyngeid rakte hånden. Elin kunne vel være fire, femogtyve år. Han så gusten ut i det skrale lyset. Ansiktet var slapt, med mørke skygger under de matte øynene. Han var nokså høy, men tynn. Lyngeid prøvde å få fatt i øynene hans, men det lyktes ikke.
– Nå Elin? Elin så bort i veggen. Ansiktet fikk et forpint uttrykk som om det gjorde vondt å svare.
– Jeg har det ikke godt, kom det stillferdig. Lyngeid tok det like stillferdig han også.
– Hva er det som er vondt da? Elin emnet til noe. Han åpnet munnen en gang og lukket den igjen. Lyngeid ventet. Så kom det plutselig sprutende:
– Jeg kan ikke bli frelst, jeg. Etter måten han sa det, ventet Lyngeid at det skulle komme en strøm av tårer løpende etter ordene. Men de kom ikke.
– Det var alvorlig det, sa Lyngeid rolig. Noe nytt forresten.
– Noe nytt? Elin kastet et rapt blikk på ham, og straks bort i veggen igjen.
– Ja, det er noe nytt for meg å treffe et menneske som ikke kan bli frelst, sa han stille, uten spor av ironi. Jeg trodde ikke det fantes et slikt menneske.
– Jo, her er ett. Lyngeid så interessert på ham.
– Du ser ikke annerledes ut enn andre syndere.
– Nei, det er ikke utenpå jeg har det heller. Lyngeid ble vaktsom. Gutten var gløggere enn han hadde tenkt.
– Så det er innvendig, du? Det er der synden sitter.
– Men jeg kan ikke greie det lenger – å ha det så vondt.
– Du bøyde deg en kveld, så jeg.
– Puh, det har jeg gjort så mange ganger.
– Og det hjelper ikke noe?
– Har ikke merket noe, nei. Tonen hadde et anstrøk av bitterhet og en tanke av tross. Det neste sa han i
et slags sinne:
– De tror at en får synden vekk ved håndsopprekning. Nå så han ikke lenger på Lyngeid. Det var en stenk av rødt i øynene hans, men det var vel refleksene fra ovnsvarmen. Lyngeid beveget seg forsiktig.
– En må frelses fra synd, sa han.
– Det er det jeg ikke kan.
– Ikke du, men Gud.
– Nei, ikke Gud heller. Elin kjempet med en bekjennelse. Det gustne ansiktet var blitt blekere. Han stirret mot ovnsdøren. Lyngeid hjalp ham.
– Nei, når Gud ikke kan frelse, så – – Da kom det hviskende, som et stønn:
– Jeg ligger under for en last. Lyngeid viste intet tegn på overraskelse. Elin så stikkende på ham for å oppdage noe som tydet på avsky. I stedet så han et ansikt som lyste av medfølelse.

 

Det var det som knekket ham. Plutselig slo han hendene for ansiktet og hulket sårt og vilt. Tårene dryppet gjennom fingrene hans. I det røde lyset fra ovnsdøren skinte de som smeltende gulldråper.

 

Lyngeid hadde aldri sett et så ulykkelig menneske, syntes han. Syndens makt satt levende for hans øyne.
– Jesus kan frelse deg, Elin.
– Han kan ikke frelse fra slikt. Jeg har forsøkt og forsøkt – –
– Det er det som er feilen. Elin satte plutselig sine øyne på ham, bedende og forskrekket på samme tid.
– Hva er feilen?
– At du setter forsøkene dine i stedet for Guds frelse.
– Hva skal jeg gjøre?
– Oppgi forsøkene, oppgi din egen kraft. Frelsen mottas, ikke opparbeides. Elin ristet undrende på hodet.
– Oppgi det? Oppgi meg selv?
– Det er som å kaste seg på hodet ut i stupet.
– Du kommer ikke langt i det stupet, Elin.
– Ikke langt – –?
– Det er der Herrens frelse er.
– Men frelse fra sånt, Lyngeid, – – du vet ikke hva slags synd det er. Skitten – ekkel – forferdelig. Elin gjorde en grimase av vemmelse.
– Jeg vet én ting, Elin: Jesus er en frelser fra virkelige synder. Sønnavinden suget og sukket der utenfor. Den lille ovnen innenfor varmet og lyste over to knelende skikkelser, som var gått inn for den barmhjertige Guds åsyn med byrder de ikke selv rådde med.

 

- - -
– Du ble sen i kveld, sa fru Lyngeid. Bordet var dekket, barna ventet på maten. Ling gikk og sveiv grunnende.
– Ja, det ble litt ekstra å gjøre, sa Lyngeid stille. De kunne ikke se det skjær av glede som lå over ansiktet hans, for han hadde bøyd seg over vasken. Vannet skvalet og klukket over hendene
hans.
– Det skal bli godt å få seg mat, mor, sa han rolig.

 

Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.
Forts. i neste nr

Lov og Evangelium 2014 - Nr 05