Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Luthers skrift mot Latomus

Credo Forlag i Danmark nedsatte en Luther-komité i 1976, der bl.a. Asger Chr. Højlund og Niels Ove Vigilius var med. Det ble til sammen utgitt åtte Luther-bøker på 80- og 90-tallet i serien «Skrifter i Udvalg»: Om et kristenmenneskes frihed, Om kirkens babyloniske fangenskab, Store Galaterbrevskommentar (to bind), Troens artikler, Troen og livet, Troens evangelium – Ord og sakrament og Den store Katekismus. Carl Fr. Wisløff skrev en «Introduk­tion til Luther» som innledning til hele serien.

Vi kaller oss gjerne lutheranere, men hvor mye av den lutherske arv er kjent i dag? Luthers reformator­iske kamp dreide seg om det store hovedspørsmål: «Hvordan finner jeg en nådig Gud?». Reformasjonen ble født i erkjennelsen av evangeliets hemmelighet, at Gud rettferdiggjør den ugudelige for Jesu Kristi skyld alene, ved troen alene. Denne frelse har Gud åpenbart i Skriften alene. La oss oppmuntre til mer lesning av Luthers skrifter – kanskje spesielt med håp om at kommende generasjoner skal få hjelp til å son­dre rett mellom lov og evangelium – med bønn om at det må gi lys til frelse og tillit til Bibelen som Guds inspirerte Ord. Denne artikkelen er et utdrag fra innledningen til Martin Luthers bok «Mod Latomus – Om synd og nåde», utgitt i 1995. Skriftet er et oppgjør med Latomus fra Louvains Universitet, hvor Luther gjør rede for den reformatoriske oppfattelse av synd og nåde. Mennesket er på samme tid en synder og en rettferdig. Samtidig er skriftet et oppgjør med den sko­lastiske teologi og fortolkningsme­tode som sto i motsetning til Luthers historisk-grammatiske fortolknings­metode. Red.

 

Innledning
Skriftet mot Latomus – eller som den lange originaltittelen egentlig lyder: «Luthers gjendrivelse av den erklæring som Latomus har avgitt til fordel for de brannstiftende sofister ved Louvains universitet» – er egentlig et venstrehåndsarbeid fra Luthers side. Det var med den største ulyst han gikk til arbeidet. Selve skrivingen var da også overstått i løpet av tolv dager. Ikke desto mindre er det ikke minst i vår tid blitt betegnet som et av den unge Luthers vesentligste skrifter.

 

Historisk bakgrunn
Skriftet mot Louvain-teologen Ja­kob Latomus ble skrevet i juni 1521, i sluttfasen på noe som vel må betegnes som den mest dramatiske periode i Lu­thers liv. I løpet av ganske få år hadde Luthers situasjon forandret seg fra en ganske visst meget aktiv, men for øvrig forholdsvis normal tilværelse som professor ved at av Tysklands nye og ennå litt upåaktede universiteter, til en tilværelse i sentrum av tidens kirkelige og politiske begivenheter.

 

Startskuddet til dette var offentliggjørelsen av de 95 tesene mot av­latshandelen den 31. oktober 1517. Tesene var ganske visst ikke tenkt som opplegg til en kirkepolitisk ak­sjon. Han ønsket bare å gjøre kirken, som han ville tjene med troskap, opp­merksom på noen misforhold. Men til Luthers overraskelse gikk tesene som en løpeild gjennom Tyskland.

 

Den 15. juni 1520 utsender paven den lenge forberedte bulle Exurge domine, hvor Luther trues med bann­lysning hvis han innen 60 dager ikke hadde tilbakekalt alle sine standpunkter, og det befales at alle hans skrifter skulle brennes. Fakultetet i Louvain er et av de steder der man villig følger pavens befaling. Den 3. januar 1521 følger den endelige bannlysning. I april 1521 drar Luther til riksdagen i Worms – under fritt leide – men med den klare risiko at det allikevel kan ende med døden. Overfor keiser og fyrster fast­holder Luther sine standpunkter, «med mindre jeg blir overbevist ved Skrift­ens vitnesbyrd eller ved innlysende grunner», hvoretter keiserens oppfølg­ing av pavens bannlysning inntrer.

 

Luther lyses fredløs. På tilbakeveien føres Luther i all hemmelighet av kurfyrstens folk i beskyttelsesarrest på slottet Wartburg. Og det er så her at han blant annet skriver sitt skrift mot Lato­mus (som tilsvar på hans anklager).

 

Innholdet i skriftet
En hovedinnsikt i det som ble Luthers sak som reformator, var hans gjenoppdagelse av radikaliteten i ikke minst Paulus' tale om menneskets syn­dighet. Det var en innsikt som hang nøye sammen med innsikten i evan­geliet, at frelsen gis for intet, at men­nesket får skjenket en «fremmed» rettferdighet i Kristus, ved troen alene. Men dette hører altså uløselig sammen med en innsikt i hva mennesket i bunn og grunn er, og det vil si, hva det er overfor Gud, i Guds øyne. Nådens stor­het forteller noe om syndens storhet.

 

Det er ikke slik, som teologien på Luthers tid så gjerne ville ha det til, at menneskets naturlige godhet, sannhetsstrev og viljesbeslutning har en eller annen positiv betydning i Guds øyne. Luther vil på ingen måte benekte at det har noen betydning i dette liv. Det finnes virkelig en alminnelig godhet i dette liv, som Gud belønner – i dette liv. Men i det egentlige perspektiv, innfor Gud, er denne alminnelige godhet en løgn, en sprukken brønn som ikke holder vann, som Luther et sted sier det med et bilde fra profeten Jeremia. For det er jo alt sammen gjennomtrengt av den innstilling at mennesket dypest sett bare vil seg selv eller sitt eget. Det er menneskets egentlige situasjon. Bibelen tegner bildet av en slekt som befinner seg under forbannelsen, som Kain, og som på ingen måte selv kan komme ut av dette.

 

Det er den ene side av denne innsikt, innsikten i det naturlige menneskes situasjon. Men den omfatter også en innsikt i det rettferdiggjorte, troende og døpte menneskes situasjon. For synden forsvinner ikke mer eller mindre ved dåpen eller i den veksten i hellighet som den kristne kommer inn i, slik den samtidige teologi ellers lærte. Selv om det virkelig skjer noe med synden, så forblir den i den troende som en reell virkelighet like til ens dødsdag. Og det gjelder selv den aller helligste. Den troendes ære og trøst blir derfor aldri ens gode gjerninger, men alltid Kristus og Guds tilgivelse av alle våre synder i ham.

 

«Enhver god gjerning er synd»
Det var blant annet denne synds­forståelse de teologiske fakulteter, den pavelige bulle og nå til sist, Latomus, hadde angrepet. Det foreliggende skrift er i grunnen én lang diskusjon av set­ningen «enhver god gjerning er synd». For Latomus er det en blasfemisk set­ning. Den fornekter dåpens gjerning. For hvis dåpen ikke er lik med den to­tale nyskapelse som radikalt fjerner oss fra synden, hva er den da?

 

Det betyr naturligvis ikke at Lato­mus ikke kjenner til en syndig virke­lighet hos den døpte. Den døpte kjenner til fristelsen til å synde og kan også av og til falle i åpenbar synd. Alt dette er resultat av det fall som menneskeslekten har vært underlagt. Selv om dåpen har helbredet oss fra dette fall, sitter det i oss som et arr, som noe som kan bryte ut i synd. Men i seg selv er sinnets mange lyster ikke synd, heller ikke de handlinger som man uforvarende kom­mer til å begå. Det er virkelig skjedd noe med menneskets natur, en radikal forvandling som gjør at man nå kan skride fremad, og for noens vedkom­mende enda oppnå den hellighet som Gud krever. Også av den grunn er det en helt igjennom umulig tanke at selv den beste gjerning er synd. For da ville hele denne frelsesforståelse bryte sam­men, i følge Latomus.

 

Martin Luther på sin side fastholder setningen. Det gjør han fordi det er Skriftens klare ord, både direkte, når den som for eksempel i Romerbrevets syvende kapittel taler om synd i den troende, og indirekte når den formaner de troende til å drepe synden, rense den ut osv. Bildet som møter oss i utsagn som disse, er hele tiden bildet av syn­den som en reell og vedvarende virke­lighet i den troende. Og slik erfarer den troende det også. Latomus' forsøk på å komme utenom dette ved å tillegge ordet synd en annen betydning når det opptrer hos den troende enn når den forekommer hos den ikketroende, er både bibelsk og erfaringsmessig en ren og skjær bortforklaring.

 

Det betyr ikke at Luther ikke likeså sterkt som Latomus vil tale om en radikal nyskapelse ved dåpen, en helt ny situasjon. Det er blant annet derfor han bruker det viktige ordpar gaven og nåden i den siste tredjedelen av skriftet, til å forklare dette. I en dobbelt forstand er menneskets situasjon ny etter dåpen. For det første ved at Gud helbreder naturen – det er det han gjør ved gaven. Luther kan altså tale om en helbredelse. Han knytter den gan­ske visst til troen. Helbredelsen består ikke først og fremst i en eller annen ny makt, som utrydder de syndige tank­ene og handlingene. (...) Men denne helbredelse er bare en begynnende helbredelse. Synden er jo der stadig vekk. Den forsvinner ikke i dette liv og vil derfor melde seg igjen og igjen med all sin makt og angst. Derfor er det en annen side ved dåpens gjerning som får en altavgjørende betydning, nemlig det som ved dåpen er skjedd i forhold til Gud. For ved dåpen og tro­ens gave er mennesket satt inn under Guds nåde. Og dermed er den synd, som stadig er der, blitt som ikkeeksis­terende i Guds øyne. Den kan ikke på noen måte adskilles fra ham. Han har én gang for alle i Kristus gjort fyldest for den. Mennesket kan se på sin synd som en uskadelig synd, som det et sted heter – ikke fordi den ikke er noe, men fordi Gud ikke vil regne med den. Og den kamp som mennesket er satt inn i, i forhold til synden, og skal utkjempe, som Luther så sterkt understreker – er nå en kamp på seierens og visshetens bakgrunn.

 

Samtidig rettferdig og en synder
Slik taler Bibelen i følge Luther om menneskets synd og rettferdighet. Her blir det både plass til å tale om synden som en reell virkelighet, og om troen som helbredelse og fullstendig befri­else ved nåden – på samme tid. Og Gud beholder æren og takken.

 

Det er dette som er skriftets alt­dominerende tema – et tema som belyses ved stadig nye innfallsvinkler og skriftsteder. Derfor er skriftet også blitt et så sjelesørgerisk vitnesbyrd om hva det vil si å leve med sin synd under nåden.

 Av Asger Chr Højlund

«Martin Luther – Skrifter i udvalg», Credo Forlag, København 1995.

Lov og Evangelium 2014 - Nr 07

Tags: 2014