Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Slangens list (1)

«Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud hadde gjort.» 1Mos 3:1

 

Vi får her et lite innblikk i et rådsmøte som den gamle slangen nylig holdt med de troppene som har den lutherske kirken her i vesten som sitt særskilte arbeidsfelt:
– Da erklærer jeg møtet for åpnet. Jeg har kalt dere sammen i dag for at vi skal dra noen retningslinjer for den nærmeste tidens arbeid. I bunn og grunn følger vi samme strategi som vi har hatt siden tidenes begynnelse, men de konkrete metodene må kontinuerlig tilpasses utviklingen i samfunn og forsamling. Først et par generelle refleksjoner:

Tiden
Dessverre vet jeg ikke hvor lang tid vi har på oss. Det har vår motstander lykkes med å holde skjult for oss. Det eneste jeg vet er at det dreier seg om en meget kort tid! Vi har altså ingen tid å miste. Vårt oppdrag haster! Men vi må ikke tape motet, men fortsette å arbeide nøye og målbevisst. Og husk på – det er sluttresultatet som teller! Ingenting annet. Vi kan ikke være sikre på noen sjel så lenge den befinner seg her i den såkalte nådetiden. Derfor forslår ingenting annet enn størst mulig arbeid med hver eneste sjel så lenge de lever. Hvor mye arbeidsinnsats som må legges ned varierer. Men under alt gjelder det å ha størst mulig oppmerksomhet og konsentrasjon på hvert enkelt individ.

Forfølgelse og forførelse
Som dere vet har vår virksomhet alltid vært tuftet på to pillarer – forfølgelse og forførelse. Det vi har lært av historien er at den åpne og storstilte forfølgelsen kan gi visse kortsiktige gevinster, men nesten alltid har vår motstander lykkes i å vende det til framgang også for sitt rike. De ekte nådebarna er nesten helt umulige å få tak i gjennom forfølgelse. Men riktig mange andre skremmes lenger bort fra nådens rike når de ser hva det kan koste av lidelse og offer. Og det er der vår største gevinst ligger. Derfor skal ikke metoden foraktes. Men når det gjelder å vinne de kristne er forførelsen utvilsomt den mest effektive arbeidsmetoden. Ulempen er at den krever betydelig mer tid dersom den skal være effektiv. Selv om jeg er overbevist om at vår tid snart holder på å rinne ut, så skal vi fortsette likevel – og intensivere – forførelsen blant de lutherske kristne. Men – mellom oss sagt – vi har det enda roligere nå enn vi hadde det tidligere. Den der Wittenberg-munken påsto jo allerede på hans tid at de kristne levde som om jeg var en død flue. Nå er det vel spørsmål om han ikke overdrev litt iblant. Men sammenlignet med dagens situasjon stemmer det utrolig godt. Ha, ha! Bedre utgangspunkt kan vi nesten ikke få. Vi trives og lykkes best når vi får arbeide i det stille.

I dag synes de fleste nesten helt å ha glemt vår virksomhet. Vi omtales nesten aldri, verken i deres taler, skrifter eller samtaler. Og når de en sjelden gang gjør det, handler det mest om det de kaller «lidelsens problem» – hvorfor det finnes så mye krig og lidelse osv. Men da er det jo som oftest vår motstander som blir skyteskive! Ha, ha! Ofte lykkes vi med å dreie sinn og tanker slik at det blir til fordel for vårt rike ved at våre motstandere får problem med å forklare både Guds godhet, kjærlighet og allmakt. Så det får de gjerne holde på med for vår del.

Videre er anfektelse snart et ukjent begrep for dem. Det hender at de nevner det, men det er ikke slik som tidligere. Da levde de jo i den, ettersom vi anfektet dem hele tiden fordi de var så opptatt av det som vår motstander gjorde i Jerusalem. Ja da fikk vi arbeide hardt!

Vi har også nesten lyktes i å få slutt på all tale om den evige fortapelse. De fleste tror ikke lenger at den finnes da de ikke får det til å harmonere med vår motstanders kjærlighet – og da er det jo stille fra den kanten.

Blant dem som fortsatt tror at det er en fortapelse har vi hatt stor framgang med å spre den oppfatningen at de ikke kan skremme noen til himmelen – og så tier de også stille! Det er godt jobbet, mine tropper, fortsett på samme vis! For hvis folk igjen skulle få klart for seg at den evige fortapelse er det virkelige endemålet for alle som ikke er kjent av vår motstander, skulle det i stedet for å legge ned bedehusene bli slik at en måtte skaffe seg større lokaler.

Men som sagt, vi har fremdeles tid, og den skal vi benytte først og fremst til en intensivert forførelse.
I mellomtiden trapper vi opp forfølgelsen i mange land, og i den vestlige verden har vi allerede flere lover på plass som fort og effektivt kan vendes mot de kristne så snart tiden er moden for det.
Men nå gjelder det altså forførelsen.

Først vender jeg meg til språktroppen
Dere utgjør en av våre aller viktigeste ressurser i dette arbeidet. Vår motstander har jo bundet seg helt til Ordet, ja, hans sønn kaller seg til og med for Ordet. Hans rike når ikke en millimeter lenger enn det Ordet gjør. Det stagnerer heller ikke på noen plass der Ordet får virke. Dersom vi kan ta Ordet bort, enten ved å forfalske det, eller ved å få folk til å tvile på det, eller på annen måte ved å få dem bort fra Ordet, vil mye være vunnet. Glem aldri hvordan jeg vant den første og største seieren da jeg sa til Eva: «Har Gud virkelig sagt?» Selv om jeg også måtte benytte mitt favorittvåpen løgnen for å vinne henne, er det ingen tvil om at selve grunnstøtet satte jeg inn da jeg fikk henne til å tvile på hva Gud hadde sagt. Det gjelder altså Ordet først og sist. Glem aldri det!

Og her har dere i språktroppen gjort et utmerket arbeid! På 1900-tallet kunne man ha den samme bibeloversettelse, den samme sangboken og de samme andaktsbøkene i flere tiår uten å måtte revidere dem. Og det var slett ikke bra. Men nå har dere lyktes i å få slik fart på språkutviklingen at trykksverten knapt tørker i én utgave før de kjenner seg nødt til å begynne med revideringen av den neste! Virkelig godt gjort! Og skaden som tilføyes vår motstanders rike er ikke liten:

Først og fremst umuliggjør det den skadelige utenatlæringen av bibelord og sanger m.m. De våkne nådebarna innser jo i noen grad hvor viktig dette er for dem. Det de har lært utenat kan ingen ta ifra dem, bruker de si. Og sannheten – uff, hvilket ord! – er at vår motstander faktisk har rykket til seg en del av våre mest trofaste tjenere gjennom slikt som de har lært utenat, kanskje allerede som barn. De har tjent oss hele livet, og så rett før de skal dø har de glidd ut av vårt grep.

Derfor er dette også en ypperlig forberedelse før den siste store forfølgelsen som jeg håper vi lykkes med. Da vil de ikke ha så mye mer å leve av. For det skrevne Ord tar vi jo fra dem alt i starten av forfølgelsen. Her håper jeg at vi også skal klare å påvirke utviklingen enda mer slik at de ikke bryr seg om å trykke flere bøker, men nøyer seg med å ha alt i elektronisk form. Da kan de jo også få oppdateringer av teksten enda raskere enn de makter å revidere i dag. I tillegg til at det blir enda vanskeligere å lære utenat, vil det føre til at de knapt prøver på det. Så har de allerede mobilen, til vi også tar den fra dem (her lo han en ond latter). Det blir også betydelig lettere å spre det de kaller dårlige oversettelser på den måten.

For det andre skaper all denne revisjon mye forvirring og en god del splittelse. Igjenkjenningsfaktoren minker i takt med at stadig flere oversettelser er i bruk på møtene deres, og samtidig forårsaker vi spenninger, ikke bare mellom generasjonene, men både til høyre og venstre. Dere vet hvordan én foretrekker den oversettelsen og en annen den. Noen mener nå at noe må gjøres med forsamlingssangboken, mens andre mener at vi godt kan vente noen år til. Også i disse sammenhengene bruker vi å lykkes med å skade tilliten mellom de kristne. Gull verdt altså!

Og selv om vår motstander iblant kan dra nytte av splittelser, er det likevel noe som vi slett ikke har noe imot. Tvert imot. Splittelse blant de kristne er det beste jeg vet!

For det tredje får vi dem ofte til å miste frimodigheten til å ta med slavene våre til sine møter. Alltid er det noe med språket som hindrer. Og når de da ser seg nødt til å revidere sine ritualer, gudstjenesteordninger og sangbøker, så setter vi naturligvis inn ekstra ressurser på at det nye ikke skal si det samme som det gamle. For når vi lykkes bra med det, skal det svært mye til at de går tilbake til det gamle innholdet. Visst kan det finnes unntak, men det er ikke mange. Akkurat på dette området – at de ikke skal ha frimodighet til å dra med seg slavene våre – har dere i språktroppen, sammen med de øvrige forvirringstropper, virkelig lyktes over all måte med å rette deres oppmerksomhet mot språkutviklingen når det faktisk er noe annet som er så mye viktigere. Forvirre og snu opp ned på ting – det er modellen! Dere vet hvordan de sier at de må forandre og tilpasse språket for at nye besøkende skal forstå noe. Men saken er jo at vi har tappet dem for innhold! Hvert eneste nåtidsmenneske skulle forstå hva det handler om dersom de kristne virkelig selv hadde evighetsalvoret over seg og tydelig fremholdt helvetets virkelighet og manet folk til omvendelse. Nå vil de for det meste tale om himmelens virkelighet og forsøke å lokke folk dit. Det er bra jobbet! Fortsett slik!


For det fjerde avskjermer vi effektivt yngre og kommende generasjoner fra det som skulle være den viktige arven fra fedrene. Det aller meste kommer aldri til å revideres eller fornyes, men vil sakte men sikkert gå i glemmeboken. Og selv om de skulle beflitte seg på den saken, skal vi se til at deres arbeid omgående kjennes banalt og gammelmodig. Da går de fort trøtte.

Ved at vi har lyktes med å presse opp tempoet på bred front, så har de heller ingen ro til å lese lengre og dyptgående artikler og andakter, selv om de er nyskrevne. Dessuten har vi til og med lyktes i å forandre mentaliteten slik at deres fedres uttrykksmåte oppleves både omstendelig og kjedelig.

Derfor vil de ha nyere hurtigmat. Her kommer mye – men ikke alt dessverre! – av det nyproduserte vel med. Mens de tror at de tjener vår motstander – med riktig stor visdom og lydhørhet for hva som best tjener nåtidsmennesket – merker de ikke at vi mer eller mindre holder det viktigste unna: betydningen av det som vår motstander gjorde i Jerusalem. Vanligvis fungerer det veldig bra med at de en gang i blant får omtale det, og fra tid til annen tar sitt utgangspunkt der, men siden for det meste oppholder seg ved evangelisering, apologetikk, etikk, meningen med livet, bønnhørelse og så videre, så lenge det som skjedde i Jerusalem ikke er det sentrale og det bærende.

(Her var noen frampå med et spørsmål om de ikke skulle satse enda mer på å få vekk all tale om det som skjedde i Jerusalem. For det er jo alltid en risiko når det løftes fram. En kan jo aldri vite med sikkerhet hvilken kraft som ligger i det.)

Nei, svarte slangen, nei og atter nei! Husk at vår målgruppe er den lutherske delen av kristenheten. Om vi i for stor grad lykkes med å ta bort budskapet om det fra Jerusalem, kommer de til å bli skeptiske. Så vi må risikere å la noe være igjen. Men det er absolutt ikke feilslått å la det lyde både mer teoretisk og mer intellektuelt, eller som en gammel lekse. Det er først og fremst deres hjerter som skal beskyttes.

Om verden står, kommer de fleste lutheranere til å være det bare i navnet – vi avskjærer jo hele tiden forbindelsen med deres røtter og kilder. Her må vi fortsette arbeidet med å bryte ned innsikten om hvor betydningsfull den lutherske bekjennelsen er – og intensivere det. Inntil videre vil jeg foreslå at vi fortsatt lar det som de tror er bibeltroskap få fortsette å fortrenge bekjennelsestroskapen. Dette er et langsiktig arbeid som trenger noe tid, men senere skal det vise seg at utbyttet vårt blir desto større. For når vi har fått dem bort fra bekjennelsestroskapen – nøkkelen til å forstå Ordet – kan vi snart hjelpe dem med tolkninger som åpenbart vil tjene våre formål. Hvis vi da fortsatt kan holde dem i den villfarelse at de er bibeltro – og slikt er de svake for, da kjenner de seg svært trygge og det er ganske lett å friste dem både til selvgodhet og åndelig hovmod – ja, da ser jeg det nærmest som en promenadeseier. Husk at vi aldri behøver å frykte ulike utslag av fromhet så lenge vi bare lykkes med å holde deres hjerter – jeg gjentar – holde deres hjerter borte fra det som vår motstander gjorde i Jerusalem.

Sist men ikke minst er til og med jeg overrasket over at språktroppens arbeid krones med en slik enorm framgang. For det bygger jo helt og holdent på en løgn! Vi har lykkes med å overbevise dem om at de ikke kan lære seg betydningen av eldre uttrykk, samtidig som vi nesten hver dag mater dem med stadig nye uttrykk – som de svelger uten å blunke! Det er en logikk som slett ikke tåler lyset. Men det er vårt verk, ved mørkets og løgnens innflytelse! Vi vet hvilke strenger vi skal spille på. Helt siden jeg tok meg av Eva, har vi jo hatt lett for å ta kontrollen over hjertene, på grunn av den onde natur som bor i dem. For de elsker mørket framfor lyset! Det gjelder bare aldri å legge ned kampen mot Ordet. Så la det være sagt enda en gang: språktroppen er kanskje vår aller viktigste ressurs.

Av Jan Johansson
Fra Pietisten nr. 3/2014 Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 9-2014

Tags: 2014