Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Den første kjærlighet

Av en ungdom
Det var et helt vanlig og enkelt kveldsmøte. 30-40 mennesker var samlet på bygdas vesle bedehus denne lyse fredagskvelden i april. Kun noen få i forsamlingen tilhørte bygda, de aller fleste kom utenfra og det var folk i alle aldre. Alt fra de trofaste gamle som stavret seg skjelvende opp trappa hver gang det ble annonsert møte, til de aller minste som lå i barnevogn og sovnet i løpet av åpningssangen.

 

Et gammelt, noe ustemt piano – som gjerne skulle vært byttet ut for flere år siden – var eneste akkompagnement til sangen. Bedehuset i seg selv hadde de klart å holde i relativt god stand, selv om foreningen ikke var særlig stor. Likevel klarte de på et vis å få det til å gå rundt. Men det var ikke noe prangende bygg og møteformen for enkel og kjedelig til å trekke til seg de store skarene. Predikanten denne kvelden var en eldre mann – litt krokbøyd, stille og beskjeden. Han snakket for lavt og det hendte han famlet litt med ordene. Prekenen ble ofte lang – for lang og monoton ville kanskje en ungdom si. To søstre deltok med sang. Den ene av dem spilte gitar. Det var enkelt det også, men klart og rent. Til slutt var det vitnemøte. Det var i det hele enkelt og beskjedent. Mange ville synes det var kjedelig, og av den grunn var det en liten forsamling. Det fantes jo så mye annet spennende å gå på. Inne i byen var det større menigheter med livligere opplegg, kjente og store predikanter, store ungdomskor med mye musikk som sprudlet av energi. Jo, der var virkelig liv og frisk forkynnelse, noe for enhver smak. I tillegg kostet det ikke så mye heller. Mennesker som ikke var kristne hadde ingen problemer med et så aktivt kristent arbeid. Ja, de kunne til og med være med på et møte i ny og ne, og føle seg religiøse og nær Gud uten å få dårlig samvittighet over hvordan de levde, eller hva de skulle neste kveld. For de som hørte til bedehuset i den lille bygda var det ganske annerledes. Andre menigheter syntes forsamlingen nesten var latterlig fordi de så krampaktig holdt fast på det gamle og nektet å fornye og friske opp litt på sang, virksomhet og forkynnelse. De ble ansett som gammeldagse, trangsynte, naive og altfor strenge som holdt fast på å tale Guds Ord slik det sto, og for deres bibeltro forkynnelse. Verden anså dem for å være vrange, dømmende og hyklerske fordi de ikke ønsket å følge mengden, men tok avstand fra synden og strevde for å leve et rett og rent liv.

De var en klamp om foten for dem som ville slå seg løs, og en torn i samvittigheten
deres. Det var ikke lett å være med i denne skrøpelige forsamlingen når både verden og resten av kristenheten raste mot dem. Man kunne jo undre seg på hvordan en slik menighet hadde klart å opprettholde sin eksistens, og hvorfor det faktisk fantes mennesker som ønsket å være med, og som trofast møtte opp på hvert møte som ble annonsert.

De kom for å høre Guds Ord. Og Guds Ord var det som var årsaken til at de holdt stand, og kilden til deres kraft og styrke. Det var Ordet, og Ordet alene de kom for å høre. Her var ikke rom for liberal teologi eller tolkning av Skriften slik det passet den enkelte. Her skulle Guds klare og sanne Ord forkynnes. Intet skulle utelates og intet skulle legges til. De kjempet tappert mot den moderne utviklingen som gikk over andre forsamlinger og menigheter, og med sorg så de hvordan mange ungdommer som av en usynlig makt ble sugd til disse larmende møtene hvor det ble ropt ut: «fred, fred!». Og så var det kanskje et fåtall som hadde fred, og der de var, fantes det slett ingen fred å finne.

Hvor takknemlige til Gud var de ikke over at deres barn hadde klart å holde stand! Mangt et bekymret foreldrepar hadde lagt sine egne barn og tenåringer i Guds hender og bedt Han bevare dem fra de andre stemningsfylte salene. Og de hadde fått oppleve den velsignelse at barna var blitt hos dem og forstått faren ved å tilpasse seg verden. Jo, de var virkelig velsignet, tross alle vanskeligheter og motstand fra ytre hold. Her satt de, hele familien – noen i hele tre generasjoner på ett og samme møte, og hørte Guds Ord forkynt tydelig og sant. Noen få hadde kommet med vitnesbyrd, og et par sanger var og blitt foreslått. Så var det blitt stille i salen. Møtelederen hadde ingen hast, av og til trengte man litt tid før man tok mot til seg og reiste seg opp, særlig de unge. Til slutt syntes han de hadde ventet lenge nok, det ble vel ikke flere i kveld. Men før han rakk å reise seg, hørtes stille trinn som kom oppover midtgangen. De som satt lenger framme snudde seg for å se hvem det var. Ei ung jente kom gående. Møtelederen smilte nesten litt ved seg selv ved denne bekreftelsen på sin påstand om de unges frimodighet. Jenta hadde blikket festet på gulvet hele veien mens hun gikk. Å jo, hun hadde nok vurdert lenge fram og tilbake om hun skulle gå fram eller ikke. Framme foran forsamlingen skottet hun sky opp, før hun åpnet Bibelen og sa lavt at hun skulle lese fra Åpenbaringen. Fingrene skalv litt mens hun slo opp og det raslet i de tynne bladene. Så leste hun fra kapittel to, om menigheten i Efesus, om deres gode gjerninger, arbeid og virksomhet i forsamlingen. Det onde hadde ikke fått rom hos dem og heller ikke de falske apostler. Mye motgang og prøvelser hadde de opplevd for Jesu navns skyld, men de hadde vært tålmodige i striden. Hun stoppet der.

Det var stille i salen og mange var forundret over at hun ikke hadde lest videre. Det var jo hele tre vers igjen som måtte med for å få det rette bildet. «Efesus så ut til å være en god menighet. En forsamling bestående av mennesker som ønsket å være troende, tjene Gud og ikke vike inn på veier som førte en vill, til tross for mye motstand utenfra». Hun stoppet for å trekke pusten.

De som satt på de fremste radene kunne se at hun skalv, og hørte hvor nervøs hun var. Flere undret seg over det hun sa. Alle visste jo at Efesus var en av menighetene som var på vei bort fra Gud, og nå sto denne unge jenta og påsto det stikk motsatte! De bladde tilbake, leste om igjen, og enda en gang og tenkte over det hun hadde sagt. Det gikk gradvis opp for dem. Hun hadde rett. Leste man de første versene, så ikke menigheten så ille ut, nei tvert imot! Det virket som om dette var mennesker som brant for Herrens sak og hans Ord, at det måtte bli forkynt klart og rett. «Efesus ligner litt på vår egen forsamling. Vi har et kristent arbeid her, og gode og sunne aktiviteter for både små og store. Skriften granskes nøye, og vårt ønske er at forkynnelsen her skal være helt i tråd med Guds Ord, intet skal legges til og intet utelates. Vranglære forkastes, de moderne strømningene som feier inn i andre menigheter i landet, står vi sterkt imot, og kjemper av all makt for å forhindre dem i slå rot i vår egen vesle forsamling. Med sorg og stor smerte ser vi hvordan den ene menigheten etter den andre bukker under for vranglære og nytenkning. Men vi vil ikke følge verden, vi holder fast selv om alle andre snur ryggen til oss, både verdslige og de som kaller seg kristne». Hun stoppet igjen. Forsamlingen lyttet oppmerksomt og noen nikket samtykkende til det hun sa. Det var faktisk en del likhetstrekk med Efesus og deres egen lille, ynkelige forsamling – hvis man leste de første versene. Hun løftet blikket igjen, nå var hun tryggere og sikrere. Ordene ble mer og mer stødige, men hun var ennå litt skjelven i stemmen, det var som noe sårt lå under. «Vi prøver å holde fast på Guds Ord og bruker Bibelen som rettesnor for livet vårt og møtene våre». En gammel mann nikket og sukket. Joda, det stemte det. I disse vanskelige tidene hvor satans krefter rådde i landet, var det viktig å klynge seg til Guds Ord og ikke vike fra det. «Vi har også hatt det vanskelig slik som i Efesus. Forsamlingen vår er liten, og økonomien er ikke noe særlig å skryte av – sammenlignet med andre. Menigheter snur ryggen til oss fordi vi er så konservative, og verden fordi vi ikke er som dem. Jo, vi har lidt mye for Jesu navns skyld». Det var ikke én i salen som ikke kunne si seg enig. Det var virkelig slik det var hos dem. Det var mye motgang, det kostet virkelig å være en kristen, men de hadde holdt ut og vært tålmodige og ventet på Herrens frelse. De hadde ikke slått følge med de som godtok litt av hvert i sin forkynnelse, men de holdt seg til Bibelen, og den alene.

«Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet», leste hun, men ble deretter stille. Hun skalv og blikket var festet på veggen bakerst i salen. Noen nikket som før, andre satt helt stille og ventet på at hun skulle fortsette. De kjente på nødvendigheten av å klynge seg fast til Gud og Hans Ord. De måtte ikke forlate sin første kjærlighet, de kunne ikke forlate Jesus. Å, så godt det var å høre en ungdom ta fram dette! Det var så trosstyrkende og oppløftende når de unge kom fram med nøden sin og fikk vitne om Jesus. Øynene var blanke da hun fortsatte. «Tenk at det finnes mennesker som har forlatt ham, han som har elsket oss så høyt at han gav sitt eget liv for oss. Mennesker som har fått se og fått del i denne bunnløse kjærlighet til oss ynkelige syndere, hvordan kunne de vende seg bort fra den? Hvordan kunne de?» Flere i salen rykket til. Verset hadde for dem alltid stått som en formaning om at de ikke måtte forlate sin første kjærlighet, og som en dom over de vantro menneskene som ikke ville omvende seg, men nå steg et nytt bilde fram for dem. Frelseren var allerede forlatt. De var ikke på vei til å forlate ham, men de hadde allerede gjort det. Fallet var allerede skjedd. Det var så underlig, så utenkelig, at langt inn i de kristne skarene, var Jesus forlatt.

«Har du forlatt din første kjærlighet?» Det kom så sårt og svakt over skjelvende lepper, men lød som tordendrønn i hjertene til tilhørerne. Det var ikke et vekkerspørsmål, slik man ofte spør i en forsamling, et spørsmål for å få dem til å tenke en gang til over sitt forhold til Gud, for å riste dem litt, slik at de holder seg åndelig våkne og ikke går bort fra Gud. Nei, det var et spørsmål som avdekket sannheten, et spørsmål som krevde et svar, en ærlig og nådeløs selvransakelse. Hva hadde hun sagt? Hun mente vel ikke at de, de som hadde holdt så fast på Guds Ord, at de hadde gått bort fra Jesus? «Nei, det kan jeg umulig ha gjort, tenker du kanskje, men slik tenkte de i Efesus òg». Noen kastet et blikk på klokken, det begynte å bli noe langt.

Hun trengte vel ikke ta fullt så mange pauser og drøye så lenge. Og hun begynte kanskje å bli litt for freidig nå, nesten som om hun stilte seg til dommer over dem. Det ble både ekstremt og litt ubehagelig. «Men vi har jo en så fin forsamling, et så godt og sunt arbeid og en fin virksomhet, ja så gode gjerninger – men det hadde de i Efesus òg». Noen så på møtelederen, men hans alvorlige, nesten engstelige blikk var festet på jenta. Jenta så utover forsamlingen, så på menneskene – og tårene vellet fram i øynene. «Vi har vært utholdende, i bønn, i arbeid, i trengsler slik var det også i Efesus». Mange slo blikket ned, og følte skammen over å gjøre det. De burde jo ha sittet her og sett frimodig opp på henne, delt hennes sorg over de fortapte får, og vært takknemlige og glade over at de selv var på himmelveien. I stedet følte de seg ... skyldige. «Vi har skilt ut den vrange lære og holdt oss til Skriften, ja den alene. Bibelens ord er det eneste vi har forkynt og brukt som rettesnor – men i Efesus hadde de også klart å avsløre de falske apostlene». Mente hun virkelig at de ikke var noe bedre enn denne menigheten i Efesus? «Vi er tålmodige i striden, en strid vi ikke kjemper mot mennesker, men mot satan og ondskapens åndehær. Vi har virkelig hatt en tung byrde å bære som har måttet tåle så mye vanskeligheter fra verden og fra vårt eget kjød. Og likevel har vi ikke bukket under og ikke gått trett i kampen – men det hadde de heller ikke gjort i Efesus». Det gjorde vondt et sted, langt inne. Det gikk ikke an å sette fingeren på det, man torde kanskje heller ikke gjøre det. Det var kanskje best å vente. «Og likevel ... likevel hadde de forlatt sin første kjærlighet». Det kom så gråtkvalt, så sårt.

«Det skulle vel ikke være slik her?» Som et piskeslag smalt det gjennom luften, tross at de såre ordene knapt hørtes. Hun strøk bort en tåre som rant nedover kinnet. «Har forkynnelsen blitt vår ros? Er vi ikke blitt en tanke stolte av at vi har klart å renske ut vranglære og det som verre er fra vår forsamling? Vi kaller oss selv en skrøpelig menighet, en liten og ynkelig forsamling, men vi føler oss kanskje ofte bedre enn de andre...» Det kom så stille, så undrende, litt usikkert, men likevel med en tyngde som overrasket de fleste – og som rammet. «Vi taler Guds Ord og om Guds Ord, men hvor ... hvor er Frelseren?» Det var som om forsamlingen stivnet. Det var en sannhet de ikke hadde vært klar over, ikke ville være klar over, men som man til sist ikke kom utenom. Noen stirret i gulvet, noen gråt og noen flyttet urolig på seg. «Er det ikke Han, vår forsoner som burde vært sentrum, som burde vært hjertets glede og fred? Er det ikke hos Ham vi skulle hentet kraft og styrke til å bli stående og seire i vår daglige kamp mot satan, verden og vårt eget kjød? I stedet har alt dette blitt en ... teori. Vår styrke ligger i at vi er bibeltro». Hun så på nytt utover forsamlingen, engstelig og fortvilet. Det var helt stille, og ingen så henne inn i øynene. Hun bladde opp et nytt sted. «Paulus sier at han vil ikke 'vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet'. Så se hen til Ham! Han som av ren og bunnløs kjærlighet bar dine synder og overtredelser opp på korsets tre, led din straff, tok din dom og døde din død. Hvorfor? Fordi du var god? Fordi du ikke var som verden? Nei, dette er årsaker som ikke eksisterer. Men han døde fordi han elsket deg, for sitt eget navns skyld. Det var ingen ting i deg som lå til grunn for hans kjærlighet til deg. Å, så se denne kjærlighet! Se den og bli hos den. Bare der blir Guds Ord forkynt sant, klart og rent, hos Jesus». Det strålte så underlig av ansiktet hennes. Og de visste så godt hvorfor. Hun hadde sett denne kjærligheten og blitt i den, hun hadde sitt liv der. Og det gjorde så vondt å se det, det verket så i hjertene deres, i samvittigheten og sjelen. Mange satt der så urolige, skjelvende, redde og sårede. Etter dette enkle vitnesbyrdet var det kun én ting de visste: Hvis Jesus kom igjen i natt, ble de latt tilbake. For de hadde forlatt sin første kjærlighet.

R. T. L.

Lov og Evangelium 2014 - Nr 10

Tags: 2014