Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Slangens list (3)

I de foregående artiklene har vi hørt hvordan djevelen samler sine tropper for å gi dem råd om hvordan de best kan angripe Guds rike framover.

 

«Språktroppen» har som oppgave å lure de kristne til å tro at språket må tilpasses den nye tiden for å bli forstått. Slik svekkes ordet om korset og forkynnelsen mister sin kraft.

«Musikktroppen» oppmuntres til målbevisst å forføre Guds folk til å erstatte kjente og kjære sanger som inneholder det sentrale i den kristne tro, med korte og enkle vers. Den Kristussentrerte arven tapes i moderne rytmer og mangel på substans.

I denne siste delen belyses hvordan satan (som her taler i «jeg-form») opptrer gjennom «Laodikea-troppen», som har til oppgave å få de kristne til å beholde troen på seg selv – uten behov for omvendelse. Ved å få forkynnerne til å tale et mer allmenreligiøst budskap, fjerner djevelen det som dømmer samvittighetene. Uten Guds hellige vrede over synden, opphører syndserkjennelsens nødvendighet, ropet om frelse forstummer og behovet for syndenes forlatelse i Lammets blod blir borte. En ny generasjon vokser opp – uten å kjenne sitt syndeforderv, og uten nådens rikdom med fred i Jesus alene.
Red.

Laodikeatroppen
Nå vil jeg høre om dere husker hva som er ekte kristendoms tre fremste kjennetegn.
Hva er det første?
– Syndenes forlatelse, ropte alle. Og det andre?
– Syndenes forlatelse.
Og det tredje?
– Syndenes forlatelse.

Bra! Ettersom syndenes forlatelse er og forblir hovedinnholdet i all sann kristendom, får syndserkjennelsen en helt sentral plass. Der den mangler blir det som regel bare skallet igjen. Da fødes intet behov for syndenes forlatelse, hjertene beskyttes mot det som vår motstander gjorde utenfor Jerusalem, og sist, men ikke minst, de får ingen kjærlighet til vår motstander. For den fødes bare når de får sine synder tilgitt.

Derfor må vi fortsatt vie mye tid på å svekke, forvanske og utrydde syndserkjennelsen. Da blir de kristne lettere lullet i sikkerhet, deres hunger etter Ordet avtar og de blir heller ikke så mottagelige for Ordet. De blir ganske enkelt mer uavhengige og selvstendige i sitt forhold til vår motstander.

Da den ekte syndserkjennelsen bare skapes i møte med vår motstander, må vi først og fremst forsøke å forhindre at slike møter kommer i stand. Her har både språktroppen og musikktroppen en uhørt viktig oppgave som jeg har belyst i det foregående. Men saken er så viktig og grunnleggende – eller grunn-nedbrytende burde jeg kanskje ha sagt – at det trengs en spesiell tropp til dette: Laodikeatroppen.

Da vår motstander talte om kjennetegnene på de kristne satte han «åndens fattigdom» fremst: «Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres» (Mat 5:3). Derfor må vi arbeide hardt for å erstatte dette med «åndens rikdom» – for de som er rike i sin egen ånd skal vår motstander spy ut!

Og da vår motstander i begynnelsen av sin offentlige virksomhet holdt sin programerklæring i synagogen i Nasaret gjorde han det klart: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren» (Luk 4:18-19).

Det er akkurat slik det er. De er fattige, fanget, blinde og undertrykte, men det ser de ikke før de møter vår motstander og han får åpenbare det for dem. Ellers kjenner de seg i bra form. Mine ord til Eva om at de skulle bli som vår motstander, har preget dem ekstremt mye.

Slik var det allerede i Laodikea; vi lyktes med å lulle dem i sikkerhet om at de virkelig var rike kristne, men vår motstander sa rett ut at «du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken» (Åp 3:17).

Nå skal jeg ikke stikke under en stol at vi har kommet riktig langt på dette området. For mindre enn et århundre siden hendte det faktisk på en bibelskole – for ungdom! – at man nesten regelmessig sang Cassels og Rosenius' sang: «Vik ei fra mitt hjerte, dyrebare smerte, åndens fattigdom! Vis meg mine brister så jeg aldri mister nådens legedom». Denne sangen har det heldigvis blitt stille om i dag. Ikke bare på bibelskolene, men nesten over alt.

Videre blir det sjeldnere med sentrale prekener, noe som er et utmerket tegn på at Laodikeatroppen har hatt stor framgang.

Hvordan skal vi utforme vårt arbeid framover?

Vi skal først og fremst fortsette å påvirke forkynnerne og forkynnelsen. Det er den gamle og velprøvde metoden. Og denne kampen skal vi ikke slutte med, eller nedprioritere, så lenge det finnes noe forkynnelse igjen som har rett på å kalles forkynnelse! Men vi skal også fortsette å utvikle den forholdsvis nye metoden vår: psykologiseringen.

Forkynneren
Jeg vil understreke at det jeg her sier om forkynneren selvsagt også gjelder den enkelte kristne. Ingen skal være fredet og det er samme resepten som gjelder for alle. Så er det jo også noen «predikantsynder», men de lar jeg ligge inntil videre.

Det mest avgjørende er at forkynnerens hjerte holdes borte fra den levende syndserkjennelsen, så vi også kan holde ham på avstand fra det som vår motstander gjorde utenfor Jerusalem. Det får direkte følger for forkynnelsen, for den enkeltes sjelstilstand, og fruktene i den enkeltes liv.

Her må det meste benyttes. På noen fungerer det best å la dem gå helt opp i det åndelige arbeidet, slik at de ikke klarer å nære sitt eget åndelige liv. På andre fungerer det bedre å la hjem og familie, jordisk arbeid og engasjement oppta all tid og oppmerksomhet.

En annen velprøvd metode er å få forkynneren inn i et sløvt forhold til synden.

Den som for eksempel ikke er så nøye med lover og regler som øvrigheten har innsatt, eller – hva bedre er – regelmessig bryter noen av dem, kan ikke være troverdig når han forkynner vår motstanders fjerde bud, og følgelig heller ikke det første og største! Det er den ene effekten. Den andre er at når han sløves i forhold til vår motstander på ett punkt, kan vi også få ham til å bryte Guds ord på andre områder. Husk for eksempel hvor fint og snikende jeg overlistet Eva! For synden er en makt. Synd føder synd. I denne sammenhengen vil jeg gjerne minne om hva denne Wittenbergmunken sa om meg: Han er en slange. Får han bare komme inn med hodet, så følger snart hele kroppen med.

Og slik skal vi fortsette med hvert enkelt bud. Det merkes fort hvor den enkelte forkynner har sitt svake punkt. Der må det første støtet settes inn. Og siden kommer dere til å lykkes på flere punkter.

Kanskje han er veldig glad i å gjøre gode forretninger. Se da til at dette går over i gjerrighet, som dømmes som avgudsdyrkelse av vår motstander. Eller bland inn litt småfusking med skatt eller moms. Da vil han være skyldig i brudd både mot det fjerde, sjuende, og det siste budet om å begjære, i tillegg til synd mot det første.

Mange av forkynnerne har talens nådegave – Se da til at de flittig også bruker tungen sin utenfor talerstolen, og på en slik måte at de mister frimodigheten til å tale over det åttende bud.

Stadig flere ser mer og mer på filmer. Det er gull verdt for oss! Da blir de ikke lenger i stand til å avsløre øyets synd mot det sjette bud, som alltid også er brudd mot det første.

Slik kan vi ta bud etter bud. Begynn i det små med ett av dem, så kommer dere til å lykkes også med de andre. For det er som jeg nettopp sa: Setter forkynneren seg opp mot Guds ord på ett punkt, vil han snart bryte Ordet på andre områder. Husk alltid at uansett hvilket område dere velger å friste ham på, innebærer det alltid et brudd mot det første bud, og ofte mot flere av de andre budene også.

Forkynnelsen
I tillegg til det jeg alt har sagt, gjelder det alltid å svekke og teoretisere vår motstanders forkynnelse av loven. Se til at det skjer på overfladisk vis og med ord som ikke treffer. Få det gjerne til å se ut som et enkelt regnestykke, slik at det ikke er så farlig med loven, for det som tilhørerne ikke klarer, har vår motstander gjort for dem ved å holde loven i deres sted. Og da er saken klar, og så ligger veien åpen for at forkynnelsen heller kan beskjeftige seg med andre emner. Dere må for all del hindre med makt at noen prøver å holde budene av hele sitt hjerte! Det må absolutt ikke skje, for da kan «laodikeerne» bli kristne.

Videre må grunntonen i forkynnelsen helst være slik at alle er kristne. Omvendelsen og den nye fødsel må ties i hjel. Det gjelder all ransakende forkynnelse. Dere må forsøke å skape motvilje mot den slags, både hos talere og tilhørere.

Hvis en forkynner drister seg til å være konkret, skal vi gjøre alt vi kan for at oppmerksomheten rettes mot de andre, mot andre organisasjoner eller hvor fryktelig alt er ellers i verden. For da er det stor sjanse for at tilhørerne styrkes i ånden fra Laodikea: «Så ille er det da ikke hos oss». Derimot tar det hele en ubehagelig vending for oss dersom forkynneren anvender en slik samfunnsanalyse, for siden å gjøre tilhørerne oppmerksomme på at de selv er barn av sin tid, og følgelig står i stor fare for å bli preget av denne verdens ånd.

Slikt må vi stoppe!

På samme måte må vi stanse den forkynnelsen som ikke bare omtaler en og annen ytre synd – når de en gang i blant er konkrete – men som går videre og åpenbarer selve hjertefordervet: selviskheten, falskheten, den onde lyst, motviljen mot vår motstander osv. En slik forkynnelse må bare stoppes! Dersom de begynner å lære begjæret å kjenne som synd, er det blitt riktig ille.

Til sist kan vi naturligvis aldri overvurdere betydningen av å ha forkynnere som selv ikke har gått igjennom den trange porten.

Psykologiseringen
Her handler det om å la psykologien erobre og ta kommandoen over det åndelige området, for å hindre syndserkjennelsen som er så skadelig for oss. Jeg håper at dere alle er innforstått med at det er den kristne selvsikkerheten som er selve kjernen og målet for alt det arbeid som drives av Laodikeatroppen. De kristne må hele tiden få kjenne seg trygge i sin egen kristendom. Den må de aldri få stille spørsmål ved. Derfor, når det gjelder forhold i livet som plager dem, må vi sørge for at de ikke vender seg til vår motstander med syndserkjennelse og lærer nåden å kjenne, slik at de klamrer seg til hans løfter, men heller søker hjelpen fra annet hold. De må gjerne kalle det å «ikke åndeliggjøre» situasjonen. Jeg setter dette uttrykket veldig høyt! Det viser bare at vi har kommet langt i å forville og snu opp ned på saken. For de kan naturligvis ikke åndeliggjøre det som allerede er av høyst åndelig karakter! Men de kan jo dra det inn på psykologiens område, og forsøke å skille det fra det åndelige hvor det hører hjemme. Det er til stor fordel for oss at stadig flere områder dras utenfor vår motstanders territorium. La meg bare ta et par eksempler:

For det første: Helt siden min første sønn slo Abel i hjel, har menneskeheten vært forfulgt av relasjonsproblemer. Og dette er som dere vet, en av våre favorittvirksomheter: å framelske trette, krangel, splittelse, partier, uforsonlighet og hat m.m.

I det siste århundre har menneskene i økende grad interessert seg for, og forsket på, de psykiske mekanismene. Nå finnes det snart terapier og terapeuter for nesten alt, relasjonsproblem ikke unntatt. I alt dette er tilgivelsen vårt største problem. For tilgivelsen er det eneste som kan løse opp vanskelige ting, som ellers kan vedvare i årevis, ja, til og med forverre seg med tiden. Det er uten tvil slik at vår motstander har uttalt seg meget klart om hvor viktig den gjensidige forlatelsen mellom de kristne er. Dersom en kristen ikke vil tilgi sin bror, men kjenner det umulig, og heller ikke vil ta den kampen opp med seg selv for at det skal bli mulig, da er det et tydelig tegn på at vår motstanders forlatelse betyr for lite for vedkommende. Mennesket ser ikke sin egen virkelige stilling, med de følger som det får for syndserkjennelsen og nådebehovet.

Her er det svært viktig at sannheten holdes skjult, slik at folk lures til å tro at forholdet til vår motstander likevel står bra til, og at det nå gjelder å grave i psykologiens mekanismer for å løse problemet. Her må vi gjøre alt vi kan for å skaffe til veie terapeuter under kristent flagg, men som har et annet syn på tilgivelsen enn det våre motstandere har. Men dette siste er dog ikke så nødvendig, bare vi kan holde den åndelige siden av problemet utenfor. For da unngår vi at vedkommende dras nærmere vår motstander, slik han hadde tenkt det.

Hans hensikt er jo den at de kristne gjennom slike problemer både skal få se inn i dypet av sitt syndeforderv og erfare rikdommen i hans nådige forlatelse, på en måte som de ikke før har gjort, slik at de siden kan tilgi sine medmennesker i kraft av den forlatelsen de selv har fått hos vår motstander. Jeg kan ikke fornekte at et slikt menneske virkelig er et fritt menneske. Men – å, som jeg hater det! Dette må bare forhindres! Det beste er om vi klarer å beholde dem i fiendskapet, i uforsonlighet og bitterhet. Da har vi dem for tid og evighet.

For det andre: Intet ansvarlig menneske kan unngå å bli urolig for framtiden, for helsesituasjonen, forsyningssituasjonen, politiske omveltninger i verden osv. Og det er her vi har vår innfallsport. Det er så menneskelig å bekymre seg for alt dette, og det er akkurat denne strengen vi skal spille på. Vi skal psykologisere det hele! Vi skal gjøre det klart for dem at det er helt naturlig, og få dem til å søke trygghet gjennom menneskelige handlinger.

Hvordan ser så vår motstander på dette? For ham er dette vantro. Hans tanke er at de kristne gjennom en slik uro skal lære å kjenne enda mer av sitt hjertes dype vantro, bekjenne det som synd, få forvissning om nåde og forlatelse, og gjennom det bli knyttet nærmere til ham, samtidig som de øves i å hente trøst fra løftene.

Det er altså store verdier som står på spill her, for oss, for vår motstander og for den enkelte kristne.

Her forlater vi slangens møte.

«Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!» (Jes 62:6-7).

Av Jan Johansson
Oversatt fra «Pietisten» 5/2014

Lov og Evangelium 2015 - Nr 01

Tags: 2015