Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner (13)

LøvgrenBåtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men han forkynte mer til religiøsitet og forbedring av det gamle menneske enn til syndserkjennelse og frelse i Jesus alene. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Bjørnås og Mobekk prøvde å få styret til å kaste Lyngeid, uten å lykkes. Lyngeid ble oppmuntret av et brev fra Ling der han fortalte at han hadde sett inn i evangeliet og var blitt et helt nytt menneske. Red.

 

Emly Mobekk var blitt vakt under Lings møter. Hun tenkte ikke større over hvorfor, men det falt seg liksom så naturlig for henne å søke råd hos bestemor, og ikke hos foreldrene. De hadde mang en stille og alvorlig stund i den gamles rom, og bestemor var så glad hun kunne få veilede sin unge sønnedatter. Utpå vårparten fikk Emly det godt med Gud.

Far og mor tok det rolig – og litt kjølig. De hadde det ikke med religiøse
talemåter noen av dem, unntatt ved enkelte anledninger. Helge var nærmest likegyldig. Gymnasiasten smilte overbærende da Emly fortalte om sin lykke. Han var glad han skulle slippe fra det hele til høsten, for da ble han student og skulle inn på universitetet. Så kunne de gå her hjemme og være kristne både de ekte og de falske, så mye de ville for ham.
-- -

Anstein Mobekk kom inn i leiligheten før kontortiden var slutt. Moren og hustruen satt i dagligstua med et håndarbeid. Emly hadde nettopp gått ut. Hun skulle ta seg en tur før hun gikk på sangøvelse. Helge strevde med lekser på rommet sitt.

De to kvinnene så opp og lot håndarbeidet falle. For Mobekk var blek og saktmodig.
– Er du syk? spurte hustruen. Han kom nærmere og satte seg andektig som om han var i kirken.
– Nei, jeg er ikke syk, Lina, sa han, og lot et sukk følge ordene. Begge begynte å arbeide igjen. Fru
Lina holdt på ny opp da Mobekk fortsatte:
– Det er alvorlige tider vi lever i. Det er godt å være ferdig til å reise...
Moren så opp med dette såre smilet som hun ofte møtte sønnen med. Hun undret seg over hva som sto på nå igjen. Men det var hans hustru som spurte:
– Nå, hva er det så, Anstein?
– De har sett et syn i dag.
– Et syn? Hvem? Hvor?
Fru Lina var straks alterert.
– Folk ute ved fjorden har sett Jesus i skyene i ettermiddag. Mobekks stemme var lav og høytidelig. Den skalv litt. Over hustruens ansikt krøp en gusten blekhet. Den gamle moren fortsatte å arbeide, men hun hørte interessert etter.
– Så de Jesus, Anstein?
– Ja, i skyene.
– Å gid, hva skal vi gjøre, du? Hører du ikke, mor? De har sett Jesus. Den gamles smil ble tydeligere, og en smule ironisk.
– Ja, var ikke det gildt da? – om så var, sa hun rolig.
– Men mor da! Å gid så alvorlig! Å, Anstein, fortell da! Han foldet hendene sine og rugget på hodet.
– Jo, du vet det har vært så mange drivende skyer i dag. Det har vært overskyet og solglimt med korte mellomrom. I en overskyet periode dannet det seg over fjordgapet en rar lysning.
– Å gid, Anstein!
– Det var rett på oversiden av en langstrakt skydott. Et stykke ovenfor var himmelen klar. I klaren var det lysningen var.
– Å gid, Anstein, hører du, mor? En lysning i klaren, Anstein?
– Ja, ta det litt rolig, Lina. Jeg er litt ute av lag selv også. Og så tok lysningen form.
– Tok den form? Å gid! Og jeg som leste slik en bok i formiddag. Å, Anstein!
– Ja, Lina. Jeg har nok med mitt jeg også! Har kanskje vært noe knipen mot Røst. Jeg får visst tenke på et alminnelig pålegg for hele personalet.
– Å snille deg! Hvorfor har du ikke gjort det? Tok det form, sa du?
– Ja, det begynte nede ved skyen. Der ble det føtter liksom.
– Føtter? Jeg tror jeg – –
– Stakkar, er du så redd, Lina? Det var den gamle som spurte.
– Kan en annet da, mor. Å, så alvorlig. Du oppfatter det vel ikke klart, du mor. Du er jo så gam – – . Ja, jeg mener jo ikke noe ondt med det, mor –
– Men, Anstein – –
– Så økte det etter hvert, forteller de. Skikkelsen ble tydelig oppover, inntil ansiktet kom klart fram. Der sto han over skyen helt belyst av solen, strålende – –
– Å, Anstein! Tror du han kommer? Fru Lina knuget hendene under brystet. Mobekk ristet engstelig på hodet.
– Jeg vet ikke, sa han sakte og skjelvende. Det ser betenkelig ut. Undres om jeg skulle la falle et ord til personalet i dag.
Han dro nervøst klokka opp av vestlomma. Han kikket og slo lokket igjen med et klikk.
– Det er for sent i dag, sukket han. Men det var en anelse av lettelse i sukket.
– Hvordan så han ut i ansiktet, Anstein? spurte hans hustru og gyste. Mobekk slikket leppene sine før
han svarte:
Det er litt forskjellige meninger om det. Noen sier at han gråt – –. Tro om jeg skulle se å komme på en mer fortrolig fot med Lyngeid – –!
– Gråt han virkelig? utbrøt fru Lina. Stakkar, gråt han.
Da satte gamle fru Mobekk et par lynende øyne på sønnekona, og sa harmfullt:
– Skammer du deg ikke, Lina, for å bruke slike bespottelige uttrykk. Ungfruen satte i å gråte.
– At du kan være så vond på slik en alvorlig dag, snufset hun.
– Puh, sa den gamle foraktelig. Alle mine dager er like alvorlige, for Jesus kan komme når som helst.
– Akk ja. Mor har nok rett, mente sønnen, og skalv bekymret på overkroppen. Skulle vi ikke lese litt sammen, synes dere?

Mobekks stemme var plutselig blitt varm og gråtkvalt.
– Å jo, Anstein, la oss det, sa hans hustru, og satte seg til rette, mens hun dro lommetørkleet over øynene.

Men de ble helt forferdet over moren.
– Det har jeg ikke tid til nå. Jeg skal ha disse strømpene ferdige.
– Men tenk om Jesus kom?
– Da, Lina, skal han finne meg med to solide bondestrømper i hendene. Jeg skal rekke hendene og dem ut imot ham og si: Her er jeg, Jesus. Takk for at du kom.
– Du er ikke nervøs, høres det ut for.
– Nei, jeg er bare frelst.
– Men det er da vi også, mor, sa ektefolkene omtrent i kor.
Den gamle så fra den ene til den andre. Så fyltes øynene hennes langsomt med tårer, mens hun skiftet strikkepinnene.
– Ingen av dere har noensinne vært omvendt til Gud, sa hun kort. Et øyeblikk satt de som lamslått, mens ansiktene deres gikk over fra å være bleke til feberrøde. Det var Mobekk som fikk igjen målet først.
– Jeg skal si du er en hyggelig mor, nesten gråt han. Her før jeg på deg år etter år – – Lenger kom han ikke, for hans hustru måtte lufte sine følelser.
– Ditt ondskapsfulle troll! eksploderte hun, ditt gamle dømmesyke drog! Heller ikke hun kom lenger, for hun begynte å hulke hjerteskjærende og arrig.

Gamlefruen lot bølgene bruse, mens hun strikket på strømpene sine. Hennes trivelige, rødmussede ansikt var litt sterkere i gløden enn vanlig. Øynene hvilte på barna med et vemodig uttrykk.
– Dere burde sørge for å få det godt med Gud mens det er tid, sa hun stille, som om intet var sagt av onde ord. Dere blir ellers stående utenfor døren til bryllupssalen, som de dårlige jomfruer, uten olje på lampen.

Den gamle sanket sakene sine sammen, og gikk inn til seg selv. Ektefolkene ble sittende igjen, harme og forvirret.

Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993.
Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 01