Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Våre lamper slokner (16)

LøvgrenBåtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor menighetens dør og banket, hadde uroet mange, deriblant pastor Bjørnås og grosserer Mobekk. Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter, men han forkynte mer til religiøsitet og forbedring av det gamle menneske enn til syndserkjennelse og frelse i Jesus alene. Vakte ungdommer kom til båtbyggeriet og Lyngeid for å få hjelp. Ling kom i sjelenød i møte med Lyngeid, og måtte reise hjem. Senere fikk Lyngeid brev om at han hadde sett inn i evangeliet. Bjørnås og Mobekk ville helst kaste Lyngeid ut av styret i menigheten. Mange var engstelige på grunn av et syn på himmelen. Noen døyvet angsten ved aktiviteter i forbindelse med menighetens jubileumsfest. Mobekk hadde fått hjerteproblemer. Red.

 

Mens forberedelsene til den store årsfesten foregikk, falt det en bombe ned i Guds samfunns menighet: Ling skulle komme til byen.
– Nå skal du se, Agna, sa Lyngeid glad ved middagsbordet, en dag da høstens første skodde lå over fjorden.
– Hva skal jeg se? spurte hustruen, enda hun kunne tenke seg hva han siktet til.
– Nå skal du se Guds verk i menigheten vår – når Ling kommer.
– Så du tror det?
Lyngeid gned seg i hendene som av frost eller av fryd.
–At han i det hele tatt får lov å komme her, undret Agna.
Det er Bakke som har satt det igjennom. Pastoren gjorde nokså mange vanskeligheter, har jeg hørt.
– Han skal bo hos oss vel, Ansgar?
– Ja, selvfølgelig. Hvor ellers? Nei, så gildt det skal bli.

Slik snakket de hos Lyngeid, og slik snakket de i en del andre av menighetens hjem. I andre levde de i spent forventning. De husket Lings siste møte her forrige gang. De husket skandalen. De husket da nervene hans klikket. Ja, for det gjorde de vel? Han rømte jo nesten fra byen. Nå hadde de hørt at han hadde skiftet syn. Han skulle være blitt omvendt. Hoi! Det skulle bli moro å høre hva han hadde på hjertet nå.

Mobekk fnyste. Han fnyste for seg selv og han fnyste i menighetsmøtet, hvor Lings komme ble fastslått. Menigheten burde betakke seg for en mann som hadde vist slik holdningsløshet. Han, Mobekk, skulle i hvert fall ikke løpe bena av seg for å høre ham. Og hva bidragene angikk så – –

Og så var det de engstelige. Jo, det var noen engstelige i menigheten. Noen som var i hemmelig nød. Lyngeids vitnesbyrd hadde begynt å spire, enda spirene ikke hadde brutt den harde skorpen ennå. Men hjerteskorpen hos mange var bristeferdig. Deres tilstand hadde begynt å forskrekke dem.

Pastoren holdt seg blank og smilende. Han var alle situasjoners herre, også denne. Han drev og bekjentgjorde Lings møter, som han gjorde sist. Den kjente vekkelsespredikant Ling. Han de kjente fra et kjært besøk i fjor. Et besøk som ble avbrutt av et illebefinnende – eller noe slikt. Skal bli gildt å fornye bekjentskapet. Og så måtte de –

– Ja, våre musikkrefter ville naturligvis ikke svikte denne gangen heller.

Men hjemme var pastoren bekymret. Det var virkelig ikke godt å vite hvordan dette besøket kom til å forløpe. Skulle en få en dypere kile inn i menigheten enn den Lyngeid hadde drevet inn, kom den vel til å sprekke. For samhold og endrektighet var en betingelse for menighetens trivsel. Fred framfor alt.

Det var leit med Mobekk. Alt nå, før Ling kom, så en virkningene. Det var ikke spøk om Mobekk for alvor ble misfornøyd, sånn økonomisk støtte som han var.

Slik småjamret pastoren hjemme. Og hustruen tjenestegjorde som ekko, og kastet hans ord og tanker tilbake. Hunsvartejaogha.Detvarikkehennes sak å ha noen mening. Ikke annen enn mannens iallfall. Nei, hvor skulle det ellers bli av freden i hjemmet?

Men hjemme hos Mobekk var det ikke store freden. Det var gamlemor som var uværssenteret der, enda hun ikke sa et steinsens ord – for det meste. Det var snart ikke til å holde ut med den gammeldagse gudsfrykten hennes. Det var liksom et sluk mellom den gamleogdeandre.Detvilsi–ogdet sa fru Lina med et fornærmet sukk – datteren var på den siden av sluket som bestemor var. Hun kunne ikke la være å være vond på Emly for det og klage på henne. Og så oppnådde hun bare at den unge sluttet seg enda mer til bestemor. Det var til å bli syk av!

Mobekk gikk og pleide hjertet sitt. Han måtte ikke bli «sinnsbeveget». Ling angrep hjertet hans, enda han var mange mil borte. Lyngeid var en stadig kilde til sinnsbevegelse. Og spørsmålet om han virkelig var frelst, som moren maste så svært med. Nei, hans hjerte tålte ikke slike innpåslitne refleksjoner. Sinnsbevegelsene var det så godt som forbi med i forretningen iallfall. For Røst sluttet med å gnåle om pålegg. Ha, ha, Røst! Ham hadde han da dukket ordentlig!

Jo, den som kunne ha samlet inntrykkene av stemningen i menigheten, ville ha sagt at det var vekkelsesluft før Ling kom.

Og så kom han endelig.

Det ble ikke blåst noen fanfare da han kom. I all stillhet møtte Lyngeid ham på stasjonen, og fikk ham på bussen nedover byen. Karene hadde smeltet sammen ved det første håndtrykket. Og sammensmeltningen gikk heller ikke opp da Ling om ettermiddagen fortalte om sine opplevelser, mens tårer blinket både i hans og de andres øyne. Å, så godt det var at kløften mellom dem var vekk!

Ling var en helt annen kar. Han var blitt mindre liksom. Det brautende i vesenet hans var blitt borte. Vel lyste det en flamme i øynene hans som før. Men det var ikke viljens harde stål som slo gnister. Det var refleksen fra nådens sol, som hadde gått opp for ham med legedom under sine vinger.

Men som kvelden nærmet seg til møtetid, ble Ling mer og mer alvorlig. Og mer engstelig.
– Hvordan skal det gå, Lyngeid, sukket han. Enda jeg vet at jeg er rikere, føler jeg meg fattigere enn før.
– Gud skje lov, sa Lyngeid varmt. Ling så smilende på ham.
– Du er lik deg selv, smålo han. Jeg er nesten engstelig for å møte Bjørnås igjen.
– Å, ja, holdt Lyngeid med ham. Dere kommer vel ikke til å dra så godt sammen som sist. Men jeg går med et håp, Ling.
– Hva er det for et?
– At du drar ham over til din side.
Ling svarte ikke til det. Han bare bøyde hodet som om han bad.
-- -

Det så ut til å være en sensasjonshungrig forsamling i kirken den kvelden. Stor var den iallfall. Det ville sikkert bli fullt hus.

Ling gikk rolig opp gjennom midtgangen mellom de fullsatte benkeradene, mens Lyngeid satte seg sammen med sin hustru lenger nede. Han opptrådte ikke som triumfator nå, Ling. Han hilste på Bakke og andre kjente, og så seg spørrende om etter Bjørnås. Men han var ikke der.

– Hvor er Bjørnås? henvendte han seg til Bakke.

Men mens de gjorde disse bemerkninger, fikk Bakke stikkende en lapp i hånden. Han leste den og lot den gå videre til Ling. Bjørnås var plutselig blitt syk. Han kunne ikke komme.

Nå, så fikk de begynne uten ham. Ling fikk prakket ledelsen på Bakke, iallfall denne første kvelden. Og så satte Bakke musikkoret i gang.

Møtet var under utvikling.

Endelig sto Ling på stolen. Alt ved de første ordene merket folk at det slo en makt ut fra dem. Men de som husket ham fra før, skjønte at makten var en annen. Før møtte de en sterk mann. Nå sto de ansikt til ansikt med en veldig Gud.

Ling kunne ikke i taushet gå forbi det som hendte sist han var her. Da raknet hans såkalte kristendom. Det ville han være Gud takknemlig for til evig tid. Men han ville også si her at han skyldte Lyngeid stor takk. Det var han som hadde revet bindet fra øynene hans, så han hadde fått se at han var ynkelig, fattig, blind og naken. Lyngeid hadde fått ham til å stille seg selv det spørsmålet som ble rettet til profeten Jonas en gang, og som han ville bruke som emne for møtet i kveld: Hvilket folk hører du til?

Nede i forsamlingen satt Lyngeid og dukket seg. Det var som om han følte noen hundre par øyne rettet på seg. Men han fikk det ikke til å føle seg helt uvel heller. Dette her var jo som en slags oppreisning, enda den ikke kom fra den rette kanten.

Men Ling hadde alt kommet forbi Lyngeid. Nå rettet han spørsmålet til den store forsamlingen: Hvilket folk hører du til? Det varte ikke lenge før Lyngeid reiste hodet. Han glemte seg selv, både nederlag og oppreisning. For dette måtte han høre på.

Ling satte klart skille mellom de to folk, de rettferdige og de ugudelige. Mellom dem som var forløst ved troen på Jesu blod og dem som ennå var i sine synder.

Forsamlingen var våken. Det var liv i de fem hundre ansiktene. De sto for skranken mens deres sak ble behandlet. De ventet spent på at dommen skulle falle. Ling talte annerledes enn før. Han sjonglerte ikke med ord, eller spilte på følelsens strenger. Han lot Guds egne ord og tanker komme til sin rett. Han lot Herrens utsagn sette det kløvende skille mellom menneskene.

Mot slutten av sin tale framholdt han at Gud kjenner bare to folk, men for oss synes det å være tre. Det tredje er det som står midt imellom. De haltende. De religiøse. De som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. De som lever kristelig eller halvkristelig uten å være gjenfødt. De som deltar i det kristelige arbeid uten å ha åndelig liv. De som er så lik de åndelige at de ikke kan skjelnes fra dem, men likevel bare er etterligninger. De dårlige jomfruene.

Lyngeid syntes aldri han hadde vært i en stønnende forsamling før i kveld. Det så ut som om folk strevde med å dra pusten. Røst satt blek og gusten med hengende underkjeve og stirret opp på predikanten. Sangkormedlemmer og menighetslemmer satt som om de dukket seg for slag. Hadde det aldri vært vekkelse før i Guds samfunns menighet, så var det visst i kveld, tenkte Lyngeid.

Selv var han nesten skuffet da Ling lot det bli en stillferdig avslutning. Han brukte visstnok musikkoret, men holdt ingen sirkus med det. Han gjorde møtene kjent, og sa at de som ønsket det, kunne stanse igjen til en bønnestund.

Det var merkelig få som ble sittende.

Men av de få var det et par som bekjente at de var blitt ribbet for det de hadde av kristendom. De måtte be for dem.

– Halleluja! sa en stille, inderlig røst. Det var ikke Lyngeid, men Bakke. Men Lyngeid bøyde seg bort til sin hustru og hvisket:
– Nå skal du se, Agna.
– Jeg ser, sa hun. – – –
Den kvelden ble Bjørnås kjørt på sykehuset. Det var en alvorlig blindtarmhistorie.

Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. i neste nr.

Lov og Evangelium 2015 - Nr 04