Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Heim til Gud

hope ludvig smaalHeimen var lys og blid. Far og mor levde med Gud, og de førte sitt eneste barn – en god liten gutt – til den Frelseren de selv hadde funnet. Han satt på fanget til mor og hørte med glede om Jesus og levde sine barneår i barnlig tro på Gud.



Men han vokste opp og ble større, og da ble det skam å sitte hos far og mor når de bad. Kameratene gjorde narr av ham.

Så ble heimen for trang, og som så mange har gjort både før og siden, dro han til sjøs.

År gikk og år kom, men ingen gutt så til far og mor. Far gikk heim til Gud, og mor satt igjen, gammel og mett av dager. En dag kom en av naboene innom og kunne fortelle henne at gutten hennes skulle være kommet til nærmeste by. Der levde han av å tigge og stjele.

Med bønn til Gud om hjelp skrev hun så et brev til sønnen sin og sendte det til sjømannspresten i byen. Brevet sluttet med disse ordene: Sønnen min, kom heim! Jeg har deg kjær.

Gud laget det slik at sønnen fikk brevet. Han leste det, la det i lommen med et geip og mente at han hadde latt seg narre nok av kameratene sine.

Men det var kommet slikt et underlig drag i handa hans, og rett som det var sto han med brevet i neven og leste.

Han kjente skriften. Det var så likt skriften til mor. Og navnet – jo, slik skrev mor det alltid. Når han stod slik og så på brevet, tenkte han at det måtte være fra mor likevel. Men når han tenkte på livet sitt, så var det uråd å tro at mor brydde seg om ham mer.

I kanten av brevet stod det skrevet: Fra nå og så lenge føttene mine kan bære meg, går jeg på kaia og ser etter deg.

En dag han ikke så seg noen utvei til å berge livet, sa han til seg selv: Jeg vil reise heim.

Har mor skrevet brevet, så er hun på kaia, og så får jeg komme heim. Er hun ikke der, så drar jeg tilbake hit og dør.

Skamfull over fillete klær og allslags elendighet tok han plass fremme i baugen på båten. Der stod han og lengtet etter timen da båten skulle svinge om odden så han fikk se heimplassen sin igjen.

Timen kom, og det varte ikke lenge før han så at den gamle, grå kvinna på kaia var mor. Da kunne han ikke greie mer. Før båten la til lands ropte han av full hals:
– Mor, her er jeg. Ta meg!
En liten stund senere tok de hverandre om halsen med tårer og takk.
–– –
Du: På stranda til heimlandet ditt står din Frelser og venter på deg. Skulle ikke også du reise heim nå i dag?

Så sant du vil, så skal han føre deg inn i Guds, din Fars, festsal, om du så er den største synder på jord.


Fra «Kristus vårt liv», Lunde forlag, 1971

Lov og Evangelium 2015 - Nr 06