Velkommen til våre nye websider. Her finnes informasjon om vår virksomhet, i tillegg til mange oppbyggelige artikler og opptak.

Artikkel register

Søk

Lov og Evangelium - Tidligere Artikler

Gud har talt

Av Frank Jacobsen
«Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger. Salige er de som har fått sine overtredelser tilgitt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd.» Rom 4:5-8

 

 

Troen kjennes ikke på noen annen frukt enn den at den griper om ordet om Jesus, fatter tillit til det, roser seg av det. Den kjenner ikke på noen mangel, så lenge den fatter om Jesus, Guds Sønn, som er gitt for oss, slik Martin Luther sier det i sin fortolkning av Galaterbrevet: «Vi regner også med en rettferdighet i hjertet, men det er ikke kjærligheten, slik som papistene og pavekirken mener, men troen, dog slik at hjertet ikke fester øynene på, eller griper om noe annet enn Frelseren, Kristus».

Troens fare
Så lenge troen lever i Guds evangeliums lys, er alt vel. Men, sier Martin Luther, troen er som jernet som holdes inn i essen: så lenge det er inne i flammen er det glødende, rødt og varmt som ilden. Men tar vi det ut av ilden vil det på nytt bli kaldt, grått og hardt. Slik er troen så lenge den holder seg til evangeliet, varm, glad, rik og fri, men så snart den kommer bort fra Ordet, blir den igjen fattig, kald, blind og offer for alle satans fristelser.

Og en av dem er nettopp de falske brødre, som dro galaterne bort fra
Guds evangelium. De kan komme i engleskikkelse og si: – Se, hva Kristus har gjort oss til! Se, hva vi har opplevd, fått og blitt!

Den tro som ikke befinner seg i evangeliets klare lys begynner straks å føle seg fattig overfor disse «store» og «hellige» kristne. Nå er det ikke lenger nok for hjertet å tro på Jesus. Nå kan det ikke lenger av et fritt og glad hjerte si: «Jeg mangler ingen ting». Nei, nå synes det nesten at det mangler det viktigste. Det blir igjen opptatt av hva jeg skal være, jeg skal bli, jeg skal gjøre, øve og oppleve – som under loven.

Vi kjenner det også i vår tid. Ulike sekter, svermere og alle slags antikristelige bevegelser lokker troen bort i Jesu navn.

Det ser så åndelig ut. Det ser så riktig ut. Det ser så levende ut. Men la deg ikke bedra! Paulus gir det et annet predikat. Han sier til dem som ikke kunne være fornøyd med det de hadde i Kristi kors, de som igjen var blitt opptatt av hva de skulle være og gjøre: «Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?» (Gal 3:3).

Hermed har han vist oss hemmeligheten i denne fristelse: det er en fristelse for vårt kjød, vår syndige menneskenatur. Det er den som ikke har nok med Kristus som fristes av disse «hellige». Det er den som ikke vil vite av at jeg ikke har noe som helst rosverdig i mitt eget kjød, men som vil være noe, som vil være rik i seg selv, være levende og mye, mye mer, som fristes av disse «hellige».

Paulus sier om dette i brevet til kolosserne: «Slikt har nok ord på seg for å være visdom, med selvvalgt gudsdyrkelse og ydmykhet og mishandling av legemet. Men det er ingen ære verd, og tjener bare til tilfredsstillelse av kjødet» (Kol 2:23).

Mot dette har troen bare én ting å si – det som Paulus sa til de falske brødrene hos galaterne: «Men det være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal 6:14). I det alene er troen fra Gud rik – ja, så rik, at hvis den bare befinner seg i dette lys, da vil den ikke mangle noen ting, ikke føle seg fattig på et eneste punkt, og kan gjerne overlate alt annet til disse antikristene som har sin ros av sitt kjød.

Jesus – Guds ords og troens siktepunkt
Her er vi ved det avgjørende kjennetegn på all sann fortolkning av Skriften – og dermed all sann forkynnelse: ikke om fortolkningen er i overensstemmelse med den nyere forskning, som teologene synes å mene så ofte, men om det er en rett forkynnelse av Guds lov og Guds evangelium – en fortolkning og forkynnelse som alltid sikter på den tro på Jesus som vi ovenfor har beskrevet.

Han er målet for alt det som kommer fra den levende Gud. Derfor kalles han da også i Skriften for «Guds ord». Han er Skriftens og Guds tales «scopus», det vil si «siktepunkt» (Joh 1:1ff).

Ja, så avgjørende er denne sannhet i Guds ord og tale, at Skriften gir oss det råd at vi til og med skal bedømme en engels tale ut fra det som der står skrevet (Gal 1:8). Når det dreier seg om det som Gud har talt, må ingen gå etter tittel eller noen skikkelse. Enten det er en apostel eller en engel fra himmelen som forkynner Guds ord annerledes enn det vi har lært av Ordet, så skal han være forbannet. Guds tale vil alltid kjennes på at den sikter på Kristus, dels gjennom lovens dømmende gjerning, som gjør oss fattige for Gud i alt, og dels gjennom evangeliets beskrivelse av Jesu gjerning for oss, den som gjør oss rike for Gud alene i ham.

Paulus gir oss for øvrig et klart vitnesbyrd i Galaterbrevet om hvordan han selv fulgte dette lys.

Han forteller i det andre kapittelet hvordan han måtte imøtegå Peter, selv om han var en av menighetens støtter, fordi Peter «ikke gikk rett frem etter evangeliets sannhet» (2:14). Da, sier Paulus, var Peter dømt. På det tidspunktet var han ikke lenger en søyle i menigheten, ikke noen apostel, ikke mer kirke – da var han bare én ting: dømt.

Vi ser nøyaktig det samme noe tidligere i Peters liv. Kort etter Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi, hvor Jesus hadde sagt til Peter: «Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet (Mat 16:18), begynte Jesus å gi til kjenne at han skulle lide mye ondt av de eldste og yppersteprestene, og drepes, men oppvekkes på den tredje dag. Men da Peter, klippen, ville sette seg imot denne tale og hindre Jesus i det, sier Jesus disse ord til ham: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til» (Mat 16:23).

Nå var ikke Peter lenger klippen, menighetens støtte. Nå var han Satan. Nå bekjente han nemlig ikke mer den Jesus som Gud ville. Nå sto han tvert imot den Jesus som Gud siktet mot.

«Det var strengt», sier du, «det var jo av kjærlighet til Jesus at han ville hindre Jesu lidelse».


Legg merke til: når det gjelder vårt forhold til andre mennesker, får vi en befaling om å elske. Men når det angår det Gud har sagt, det som gjelder Guds Kristus, Guds frelsestanker, Guds gjerning til frelse for oss, så formanes vi alltid bare til dette ene: – ikke å elske, men å tro!

Det kunne skjære i Jesu hjerte å si til Peter: «Vik bak meg, Satan», ettersom han elsket Peter. Men Gud hadde talt, og talt annerledes enn Peter. Gud hadde ett mål, og siktet annerledes enn Peter. Derfor måtte kjærligheten vike for troen, hvor ondt det enn gjorde i hjertet.

Det skapte nok en uavlatelig smerte i Paulus sitt hjerte å se Israel bli dømt etter evangeliet (Rom 9:2, 30-33). Men Gud hadde talt – og talt Israel imot, og på ny måtte kjærligheten vike for troen og si til troen: «Det er du som har rett, for du taler som Gud har talt». Kjærligheten opphørte ikke. Bak troen blødde kjærligheten.

Luther sier i sin fortolkning til Galaterbrevet (2:14) om denne tro: «Troen skal intet tåle, men herske, befale, triumfere og bestemme alt. Troen sier: 'Jeg viker ikke for noen, men for meg skal alle vike: stammer, folk, konger, fyrster og jordens dommere', som det heter i Salme 2:10ff: 'Og nå, dere konger! Gå viselig fram! La dere advare, dere herskere på jorden! Tjen Herren med frykt, og juble med beven! Kyss Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien!'».

Troen vil alltid svare til det Gud har talt – den taler som Gud – den vil som Gud. Det vil si at den sikter alltid på Jesus ved å forkynne loven til dom, og ved å beskrive – ikke hva vi kan bli til – men Jesu gjerning på korset og det vi har i ham.

Vil du derfor ha all dunkelhet, alt mørke, all tvil om Gud vekk fra ditt liv, så hør dette ord. Selv i lovens mørke er du Gud nær. Selv det å bli dømt av Gud kan være salig. Vil du finne den vei, og følge den vei som leder deg dit hvor Herren er – om du ikke vil bedras, men være viss på at den veien du er på leder til Gud – så gi akt på ordet som vi her har vist deg hen til.

Ett løfte kan jeg gi til den som leser disse ord: at den dagen blir en salig dag
i ditt liv, når du av et rikt, glad og fritt hjerte kan si: «Men det være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!»

Da har det igjen skjedd: Gud har talt. Da vil du lenges etter Herrens hus og forgård – til Ordet som viser deg Jesus.

 

Utdrag fra boken «Gud har talt»,
utgitt i Danmark i 2009 av Luthersk Missions Bibelskoles Elevforening,
i kommisjon hos Logos Media

Lov og Evangelium 2015 - Nr 07

Tags: 2015